Mennesker i sumplandskap

«Vidåpen» heter den første romanen av Nicola Barker som er oversatt til norsk. Hun er en ung, spennende britisk forfatter som det festes store forhåpninger til, for å bruke en idrettsmetafor.

Denne romanen er alt annet enn åpen, i betydningen lettfattelig, lett håndgripelig. Heller gir den leseren en fornemmelse av ikke å forstå, av å bli dratt inn i en verden det er vanskelig å få tak i, en verden der mye er skjult.

Vi befinner oss for det meste på øya Sheppey ved munningen av Themsen, i et heller trøstesløst sumplandskap, befolket av mennesker som er plassert utenfor enhver meningsfull sosial sammenheng. Her befinner det seg to blad Ronny, hvorav den ene egentlig heter James og den andre kaller seg Jim, begge med dype sår fra smertefulle barndomsår. Det merkelige vennskapsforholdet dem imellom, der det tidvis kan virke som de overlapper hverandre og blir til en, er et av romanens bærende elementer. Her er Sara, en middelaldrende villsvinfarmer, på jakt etter noe eller noen å holde fast i, i en verden der alt flyter. Her er tenåringsdatteren hennes, Lilly, som er rasende på alt og alle. Her er Luke, som har trukket seg tilbake fra en karriere som pornofotograf, og hit kommer Connie, en sysselsettingsløs optiker. Hun forsøker å finne adressaten til noen brev som faren har etterlatt henne. I tillegg har vi Nathan, bror til en av Ronnyene, som jobber på et hittegodskontor i London, og som hjemsøkes av spøkelser - fiktive og reelle - fra tidligere tider. Og mellom alle disse menneskene finnes det skjulte tråder, halvt åpenbarte forbindelseslinjer, ufordøyd hat, gamle overgrep, halvglemte hemmeligheter. La det også være sagt at mange av personene bærer på ulike typer lyter, fra en nevrotisk motstand mot å bruke høyre hånd, via kronisk håravfall til blødersykdom.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vidåpen

Leserens problem - og utfordring! - er nettopp å forholde seg til alt som synes skjult. «Vidåpen» er ingen kriminalroman, men Nicola Barker bruker mye av den samme teknikken som kriminalforfattere gjør, når hun avdekker lag på lag av delvis ufordøyd fortid. Så, på romanens siste side, framstår det meste som fullbrakt. Og likevel er boka - nettopp - vidåpen, fordi så mye tolkingsarbeid gjenstår for leseren. Hva er egentlig dette for en roman? En rapport fra det postmoderne, der alle tradisjonelle bindinger er oppløst, der alt gruppesamhold har forvitret og forsvunnet, der det som gjenstår av bånd er tiltrekking og frastøting og gamle minner? Eller er det rett og slett en bok om en gruppe skakk-kjørte mennesker i et sumplandskap, uten andre samfunnsmessige implikasjoner enn nettopp dette?

Nytelse

En roman med slike alternative innfallsvinkler oppleves gjerne som rik. Slik er det også med Nicola Barkers bok. I tillegg kommer at den er noe nær en språklig nytelse å lese. Oversetterne, Kari og Kjell Risvik, skal naturligvis ha mye av æren for dette.

Likevel: Dette er primært en roman som taler til intellektet. Utfordringen blir å forstå, å begripe. Det er, på godt og vondt, synes jeg, en kjølig, nærmest distansert roman, men som sådan er den glimrende.