Mennesker og monstre

Eiendommelig haimonster-grøss og grotesk-vakker kjærlighet i antarktisk helvete

BOK: «Noen ganger avhenger grensen mellom barbari og sivilisasjon av slike små handlinger som en god barbering,» skriver katalaneren Pinol i sin eiendommelige debut «Den kalde huden». Den er nummer èn i en grøsser-trilogi som nettopp utforsker sivilisasjonens yttergrenser.

Forblåst øy

Med noe som virker som en litt skrullet systematikk tar den første for seg sjømonstre, den andre visstnok landmonstre. Mens den tredje skal foregå til værs. Handlingen er muligens lagt til like etter første verdenskrig. Den litt diffuse jeg-personen har brukt livet til å kjempe for et fritt Irland. Men et fritt Irland blir et blodig Irland. Desillusjonert av menneskene («slaver av en usynlig mekanikk, men skjebnebestemt til å forplante seg») tar fortelleren jobb som værobservatør på en navnløs og forblåst øy mot Antaktis. Han ankommer som en barsk MacLean-helt til den forlatte værstasjonen, og møter en naken, hårete og tildels forrykt fyrvokter ved navn Batis Caffo.«Den kalde huden» åpner som en klassisk krim-grøsser. Om natten angripes vår helt av noen tobente foroverbøyde hailiknende dyr med «øyne som egg, pupiller som nåler, hull der nesen skulle vært, uten lepper, en diger kjeft». I krigen mot monstrene blir Caffo hans allierte, men og hans verste fiende. Og det er forholdet mellom de to som er bærende i denne boka. Samtalene mellom den barbariske Caffo, blottet for humoristisk sans, og den dannede europeer skildres som kryssende monologer Det som forener dem er den marerittsaktige krigen mot monstrene. Ja, og «maskoten» selvsagt; en temmet monsterhunn med iskald haihud, blå, blå øyne og en figur enhver europeisk kvinne ville misunt henne.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gotisk story

Denne gotiske fortellingen blir etter hvert svært forunderlig. Mer enn en klassisk grøsser er sosialantropologen Pinol ute etter å utforske hva et menneske egentlig er. Eller snarere; de flytende overgangene mellom det ofte brutale menneskelivet, og det kanskje mer menneskelignende dyrelivet. Maskoten blir mer og mer sentral med sin groteske hailiknende skjønnhet. Hun synger sine «barbariske salmer» med en oseanlignende røst som «berører hele spektre av følelser, med en skalpells presisjon». Etter hvert blir dette og en nydelig, men helt hinsides grotesk kjærlighetshistorie, som noen muligens kunne innvende var et forsvar for sodomi. Dette er og en allegori over krigen. Monsterkrigen likner en skyttergravskrig der oppholdet mellom angrepene er de verste. Slik sett er dette en roman fra helvete, som ender i en grusom ironi. Ja, etter endt lesning følte jeg meg nærmest litt filleristet, med en vag oseanaktig følelse av å være omgitt av blåsortglinsende monstre med iskald hud.

Aforismer

Mer enn handling, er denne bokas litterære styrke de mange aforismeliknende refleksjonene (som i denne sammenhengen ikke er påtrengende «kloke», slik aforismer ofte kan være om de står alene). Refleksjoner som at «Det landskapet et menneske ser, med blikket vendt utover, pleier å være et speilbilde av det han skjuler, med blikket vendt innover». Eller om tidens relativitet: «En dråpe som henger i en tråd i et spindelvev, kan drøye evigheter før den faller. Men noen ganger bare blunker jeg, så har det alt gått en uke.» I en tid der det er så altfor fristende å komme med stikk til markedsorienterte storforlag. Det kommer svært mye god oversatt skjønnlitteratur fra Gyldendal. Arven fra Sigurd Hoel og Gordon Hølmebakk er fortsatt levende i redaksjonen til Janneken Øverland.