Drømmer om jobb: Lys tent utenfor Oslo Domkirke, der en gruppe papirløse etiopiere sultestreiket i vinter. «De nektes retten til å arbeide og bidra til et samfunn der de er trygge», skriver kronikkforfatteren. Foto: Morten Holm/Scanpix
Drømmer om jobb: Lys tent utenfor Oslo Domkirke, der en gruppe papirløse etiopiere sultestreiket i vinter. «De nektes retten til å arbeide og bidra til et samfunn der de er trygge», skriver kronikkforfatteren. Foto: Morten Holm/ScanpixVis mer

Mennesker uten verdi

Mens offentligheten diskuterer hva man kan gjøre for å få flere innvandrere i arbeid, blir flere tusen mennesker nektet å jobbe.

Det er ikke riktig at det var Brochmann-utvalget som gjorde det akseptabelt å måle innvandrernes bidrag til det norske samfunnet i kroner og øre. Tendensen har vært til stede i stigende grad i en del år nå. Tidligere var det bare små aktivistgrupper og enkeltpersoner i Fremskrittspartiet som etterlyste et innvandrerregnskap. Så programfestet Fremskrittspartiet kravet, og nå har altså et utvalg nedsatt av regjeringen (som av en eller annen grunn omtales som «rødgrønn») levert en over 500 sider lang rapport der innvandrernes økonomiske deltakelse i, og bidrag til, samfunnet blir vurdert.

Det må nevnes at Brochmann-utvalgets rapport er bredt anlagt, og behandler sin tematikk med stor kyndighet og nøkternhet, men det underliggende spørsmålet er altså hvorvidt innvandring lønner seg økonomisk for AS Norge. For min del er jeg enig i flere av utvalgets forslag, blant annet forslaget om å avskaffe kontantstøtten. Det er uansett vanskelig å tallfeste en stor og mangfoldig befolkningsgruppes bidrag til økonomien. De fleste forskere har hittil ment at innvandring generelt lønte seg økonomisk, og noen mener det fremdeles, selv om det nok kan være tilfellet at den amerikanske modellen lettere gjør innvandringen lønnsom enn den skandinaviske.

Det som er interessant er ikke i denne sammenhengen hvilke tall som brukes til hvilket formål, men hvilke spørsmål som reises. For eksempel kunne man spørre: Lønnsomt for hvem? For et land som allerede flyter over av penger, eller for en lutfattig familie i Somalia, som mottar hundre euro i måneden fra en fembarnsmor som lever av trygd i Norge?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dersom man skal være konsekvent i markedstenkningen om landets innbyggere, kan man ikke nøye seg med å slå fast at mange innvandrere pensjonerer seg tidlig, eller at mange innvandrerkvinner delvis av kulturelle årsaker er hjemmeværende. Da må man også vise hvor mye det koster landet å ha folk gående på trygd generelt. Rundt 1,3 millioner er trygdede i Norge, og det ville av opplagte årsaker være vanskelig å bevise at det store flertallet av dem var innvandrere eller barn av innvandrere. De koster alle mer enn de bidrar. Kanskje er partienes slagord fremdeles «Hele folket i arbeid», men realiteten er «halve folket i arbeid».

Denne typen resonnement bringer fenomenet New Public Management (altså markedslogikk i offentlig sektor) til et nytt platå, og minner om at det rent faktisk har skjedd en forandring i den gjengse tenkningen om hva det vil si å ha et samfunn. Kostnadsvurderinger er omsider blitt mainstream på de fleste områder, over førti år etter at Jürgen Habermas advarte mot markedets kolonisering av livsverdener.

Det handler altså om penger. Men det handler også om en tenkemåte, som regjeringen har bidratt til å forsterke ved å bestille en utredning om innvandrernes økonomiske bidrag, der det finnes to typer mennesker i verden, nemlig nordmenn og utlendinger - og hvor det norske samfunnet består av to relativt tydelig avgrensede grupper, nemlig nordmenn og innvandrere. Innvandrerne består riktignok av en del undergrupper, som somaliere, vietnamesere, pakistanere og så videre. De består også av kvinner og menn. Derimot består de åpenbart ikke av helsearbeidere, lærere, forskere og ansatte i UDI. Jeg jobber sammen med folk som er født i land som Sri Lanka og Iran, men for min del kunne de godt ha kommet fra Alpha Centauri, all den tid de er gode kolleger.

Blant de minst kostnadssvarende av alle innvandrere er nyankomne flyktninger og asylsøkere. De mangler språk, nettverk og - i mange tilfeller - kompetanse som raskt kan omsettes til produktivitet i arbeidslivet. Tilsynelatende har de ingen andre under seg i det nasjonale hierarkiet enn tiggende romkvinner.

Men vent nå litt. I forrige uke besøkte jeg en provisorisk teltleir utenfor Jakobskirken midt i Oslo. De som bor der, har befunnet seg i Norge mellom ett og tre år. De er ureturnerbare palestinske flyktninger som har fått avslag både én, to og tre ganger på sin søknad om asyl i Norge. Mange er fra Gaza og støtter Al Fatah. De har altså lagt seg ut ikke bare med Israel, men også med islamistene i Hamas. Av tekniske årsaker er norske myndigheter ute av stand til å sende dem tilbake. Men de får ikke lov til å bli heller, og ingen av dem har så mye som en midlertidig arbeidstillatelse igjen etter avslagene. Å reise over grensen til Sverige ville ikke være noen løsning, ettersom Dublin-samarbeidet innebærer at søknad om asyl skal behandles i første trygge land.

Da jeg ankom teltleiren, ble jeg møtt av et par av flyktningene og en hyggelig ung mann fra Blitz, som ønsket velkommen og inviterte på en enkel lunsj. Det bor et trettitalls menn i leiren - totalt er det rundt 700 palestinere i Norge i samme situasjon - og mange har høyere utdannelse og snakker godt engelsk. De undrer seg over hvorfor palestinere fikk opphold i Norge inntil 2009, når de ikke får det nå. Sikkerheten i Gaza er knapt bedre ivaretatt i dag enn den var for tre år siden.

De har ventet lenge. Takket være støtten fra frivillige organisasjoner, fra Norsk Folkehjelp til NOAS, får de mat og informasjon. Men de undrer seg stadig over sin situasjon. De nektes retten til det eneste de ønsker, nemlig å arbeide og bidra til et samfunn der de er trygge.

Ikke bare palestinere er i denne situasjonen. Blant annet lever flere hundre etiopiere og eritreere i samme type limbo-tilstand, og de spør seg alle over hvordan de kan ha gjort seg fortjent til å havne i et slikt folkerettslig ingenmannsland.

Flere sa at teltleiren var et forsøk på å få større oppmerksomhet om deres sak. Hittil har de ikke lykkes veldig godt. Den dagen jeg besøkte dem, valgte Dagbladet å bruke sin førsteside på å gi leserne uvurderlig og brennaktuell informasjon om at mobiltelefonbruk kunne være kreftfremkallende. (Som vanlig var ekspertene inni avisen uenige seg imellom.)

Udokumenterte og ureturnerbare flyktninger er praktisk talt uten rettigheter i dette landet. De kan nok jobbe i uformell sektor (vaske gulv, selge hasj osv.), men de har verken krav på trygd, utdannelse eller helsetjenester. De er ganz unten.

Dette er Norge i 2011. Mens offentligheten diskuterer om velferdsstaten har råd til fortsatt innvandring, og hva man kan gjøre for å få flere innvandrere inn i lønnsarbeid, lever det noen tusen mennesker i Norge som drømmer om å få lov til å jobbe, men som bare tillates å vente. De blir verken ønsket velkommen eller kastet ut. Nesten ingen skriver om dem. Ettertiden vil avgjøre hvilket av temaene som fortjener en plass i historiebøkene.