Menneskerett for menneskeaper?

«Fordi de er så nær oss genetisk, er menneskeaper passende for forskning på flere sykdommer som forårsaker menneskelig lidelse.»

Knapt én prosent forskjell i DNA skiller menneskene fra våre nærmeste slektninger - sjimpansene.

«Menneskeapeprosjektet» framholder at fordi forskjellen mellom mennesker og store aper (sjimpanser, bonoboer («dvergsjimpanser»), gorillaer og orangutanger) er så liten, burde menneskeapene nyte grunnleggende menneskerettigheter. Prosjektet har som mål å få FN til å vedta en erklæring om menneskeapers rettigheter, som vil gjøre forskning på dem umulig.

Menneskeapeprosjektets støttespillere peker på den psykologiske likheten mellom menneskeaper og oss selv: Menneskeaper, framholder de, er bevisste sin egen eksistens. Som en følge av denne evnen til selverkjennelse må menneskeaper oppleve lidelse i fangenskap på samme måte som vi vil gjøre det.

Dette er ingen abstrakt debatt. Omtrent 1600 sjimpanser holdes fanget for å brukes i biomedisinsk forskning bare i USA, og de er sentrale i studiene av flere sykdommer. Det kanskje viktigste eksemplet er leversykdommer. Forskning på sjimpanser resulterte i vaksinen mot hepatitt B. Nær halvparten av jordas befolkning har høy risiko for å bli smittet av viruset. Sjimpanser har også vært sentrale i studiet av hepatitt C.

Men hepatitt er bare toppen av isfjellet. Aids er et annet eksempel, fordi sjimpanser er den eneste ikke-menneskelige arten som kan bli smittet av hiv. Sjimpanser hjelper også vitenskapsmenn i bekjempelsen av andre helseproblemer, blant dem spongiform encefalopati (kugalskap), malaria, cystisk fibrose og emfysem. Fordi de er så nær oss genetisk, er menneskeaper passende for forskning på flere sykdommer som forårsaker menneskelig lidelse. Men gjør denne likheten at biomedisinsk eksperimentering blir problematisk å rettferdiggjøre etisk?

Én grunn til å tenke i de baner er ideen om at menneskeapenes sinn likner vårt eget fordi noen dyr har tilegnet seg tegnspråk. Men med tretti års forskning på sjimpanser og bonoboers muligheter til å kommunisere ved hjelp av tegn har det kommet fram få imponerende eksempler på noe som i det hele tatt likner på menneskelig språk. I alle disse studiene utviklet dyrets vokabular seg sakte og oversteg aldri mer enn et par hundre tegn (noe som tar to uker for et normalt toårig menneskebarn). Sjimpanseytringer strekker seg sjelden ut over ett eller to tegn - noe som gjør diskusjoner om grammatikk og syntaks unaturlig.

Nyere rapporter som antyder grammatisk forståelse hos aper, dreier seg om bonoboen Kanzi, hvis lingvistiske evner påstås å overgå de evnene som er observert i tidligere tegnlingvistiske studier av sjimpanser. En avgjørende prøve av Kanzis forståelse av setningsstruktur innebar å be ham om å respondere på en instruks som «vil du være så snill å holde strået?». Sant nok, Kanzi plukker opp strået. Men selv om grammatikken kan formidle den korrekte meningen av testsetningen, kan omstendighetene også ha gjort den anmodete handlingen åpenbar (gitt at Kanzi vet hva ordene «holde» og «strå» refererer til). Når det kommer til stykket: En sjimpanse kan holde et strå - et strå kan ikke holde en sjimpanse.

Den andre gruppen av bevis for selverkjennelse hos menneskeaper kommer fra såkalte speilprøver. Mens forsøksdyret er i narkose, plasserer forskeren et merke på panna eller øret med et lukt- og smaksløst fargestoff. Under dyrets oppvåkningsfase blir det vist et speil. Vil dyret oppfatte at fargeklatten er i dets eget ansikt? Svaret er tatt for å være ja hvis dyret berører det merkede hudområdet oftere med et speil foran seg enn uten.

Det er nå anerkjent at sjimpanser, bonoboer og orangutanger kan gjenkjenne seg selv i speil. De fleste andre arter som det blir forsket på (inkludert fisker, hunder, katter, elefanter og papegøyer), reagerer enten ikke i det hele tatt på å se seg selv i et speil, eller reagerer som om refleksjonen er et annet dyr. Problemet med selvgjenkjennelsestesten med speil ligger ikke i resultatene - noen menneskeaper gjenkjenner åpenbart seg selv i speil - men i tolkningene.

Hvorfor sette likhetstegn mellom selvgjenkjennelse og selverkjennelse? Det fins mennesker som ikke kan gjenkjenne seg selv i speil (f.eks. blinde), men ingen vil av den grunn antyde at de mangler selverkjennelse. Hos autistiske barn er selverkjennelsen svekket. Likevel utvikler autistiske barn evnen til å gjenkjenne seg selv i speil like fort som normale barn. Med andre ord kan selvgjenkjennelsestester med speil si noe om hvordan dyr betrakter kroppene sine, men ingenting om deres selverkjennelse.

Den siste gruppen av bevis for selverkjennelse hos menneskeaper kommer fra noe som blir kalt «kognitiv perspektivtaking». En sjimpanse betrakter en dressør som legger mat i én av fire kopper. Sjimpansen vet at koppene er der, men kan ikke se hvor maten blir lagt. En annen dressør, som har sett hvor maten ble lagt (viteren), peker så på den koppen som inneholder mat. En tredje dressør, som ikke har sett hvor det ble av maten (gjetteren), peker på en annen kopp. En sjimpanse - eller et barn - som er klar over at andre har forstand, kan lett forstå at én dressør vet hvor maten er gjemt, og at den andre ikke vet det. Derfor burde dette individet velge den koppen som viteren har pekt ut, for å få tak i maten.

Sjimpansene lyktes til slutt i å plukke ut koppen med mat, men det krevde hundrevis av treningsøkter før de kunne gjøre valget konsekvent. Dette langsomme læringsmønsteret likner mer på måten et hvilket som helst dyr kan lære hvor det kan finne mat, og er ikke noe bevis på at dyret behandler dressørene som folk med forstand.

I nylige eksperimenter ble sjimpanser gitt et valg mellom å tigge av en person som kunne se forskjellige typer mat, og en person som hadde bind for øynene. Til forskernes overraskelse var sjimpansene i utgangspunktet like tilbøyelige til å nærme seg dressøren som ikke hadde mulighet til å se maten. Med tilstrekkelig trening lærte sjimpansene å tigge bare fra personen med uinnskrenket syn. De viste ingen spontan forståelse av at det å ikke kunne se diskvalifiserte en person fra å tilby snacks.

Det er lite som indikerer at aper har noen som helst bevissthet om andres forstand, og enda mindre at de er bevisste sine egne tanker. Menneskeaper skiller seg kan hende fra oss med bare én prosent i DNA, men psykologien deres er annerledes. De deler ikke vår selverkjennelse, og de burde heller ikke dele våre menneskerettigheter.

Copyright: Project Syndicate, august 2001

Artikkelen er oversatt av Dagbladets språkavdeling.