Menneskerettigheter og profitt

Statssekretær Janne Haaland Matlary omtaler i en kronikk i Dagbladet mandag 26. januar Regjeringens politikk vedrørende sammenhengen mellom menneskerettigheter og faglige rettigheter - ikke minst i utviklingsland.

Dette er en viktig problemstilling, særlig når man kjenner norske og andre lands bedrifters sterkt økende interesse for investeringer i land der kostnadene er langt lavere, og kravet til faglige rettigheter ikke-eksisterende. Resultatet kjenner vi, faglige rettigheter slik ILOs basis konvensjoner fastslår - brytes.

Selv om det utvilsomt er riktig, som Haaland Matlary skrev i sin kronikk, at Regjeringen fokuserer på menneskerettigheter i flere elementer av sin politikk, er det ikke tvil om at Regjeringen underminerer sitt eget arbeid og ambisjoner. Særlig er dette påfallende når det gjelder kriterier for disponering av oljefondet. Når en tenker på de ambisjoner Regjeringen har hatt, og ikke minst tidligere har uttalt, er utviklingen av holdninger bekymringsfull.

Under budsjettarbeidet i 1996, uttalte Senterpartiet at partiet «...går imot Regjeringens forslag til plassering av deler av oljeformuen i utlandet... Så lenge forvaltningen av petroleumsformuen er styrt av målsettingen om høy avkastning på den norske oljekapitalen vil dette bestemme hvilke eierbeføyelser som utøves. Dette kan i sum ha nykolonistiske trekk og kan skape reaksjoner i de land som blir enda fattigere pga. de norske utbyttekrav.»

I Voksenåserklæringen, selve grunnlaget for sentrumsregjeringen, het det følgende: «Det er viktig at hensyn til menneskerettigheter ikke kommer i skyggen av Norges økonomiske interesser. En sentrumsregjering vil utarbeide retningslinjer for plassering av oljefondet i utlandet som sikrer at hensyn til menneskerettigheter og miljø blir lagt til grunn for investeringsvalg.»

På spørsmål fra SV i Stortinget i fjor gjorde næringsminister Sponheim det klart at Regjeringen arbeidet med retningslinjer for plassering av oljefondet som sikret dette. Så langt så alt lovende ut. I revidert nasjonalbudsjett kort tid etter var imidlertid ambisjonene kraftig redusert: Der het det som kjent at Regjeringen ikke hadde funnet en måte å gjøre dette på som oppfylte de krav som må stilles til klarhet, konsistens og praktiserbarhet. Nå var kravene begrenset til kriterier for miljøspørsmål, noe Regjeringen for øvrig ennå ikke har fastsatt, men «jobber videre med». Formuleringene i revidert nasjonalbudsjett kunne gi uttrykk av at Regjeringen mente menneskerettighetshensynene var tatt vare på ved at det er satt meget strenge krav til hvilke land fondet kan investeres i. Dette er pussig, for å si det mildt. For det første er det selvfølgelig slik at gjennom internasjonaliseringen av økonomien har man ingen garantier for hvor pengene beveger seg etter at de er investert i et selskap. Også fordi oljefondet ikke skal eie mer enn 1% av aksjene i et selskap, og ikke engasjere seg i bedriftens disposisjoner. Det finnes med andre ord ingen garanti mot at norske oljekroner kan være investert i selskap som ikke tar menneskerettigheter på alvor. Det burde være nok å minne om skandalen og rabalderet som oppsto da det ble dokumentert at det svenske selskapet Hennes & Mauritz benyttet seg av barnearbeid gjennom enkelte av sine underleverandører i Asia.

Det andre viktige poenget er at flere investorer allerede benytter seg av kriterier for både miljø og menneskerettigheter ved vurdering av mulige investeringsobjekt. Et eksempel på det siste er Storebrands Miljøfond. Fondet, som har en størrelse på rundt 1000 millioner norske kroner, nådde en inntjening på ca. 22% i fjor. Storebrand har definert, og bruker, en rekke kriterier for både miljø og menneskerettigheter ved sin vurdering og valg av investeringsobjekter for fondet. Det går for langt å komme inn på alle kriteriene her, men av ulike årsaker har jeg lyst til å peke på ett - nemlig kravet knyttet til selskapets forbindelse til produsenter av landminer. Statsråd Frafjord Johnson pekte jo nettopp på størrelsen av dette problemet ved sin redegjørelse i Stortinget nylig, ved å påpeke at 26 000 mennesker drepes eller lemlestes av landminer hvert eneste år. Kravet fra Storebrands miljøfond er greit nok - nemlig at bedriften ikke skal være involvert i produksjon av landminer, verken selv eller gjennom sine underleverandører eller datterselskaper, verken ved produksjon, distribusjon eller salg. Det norske oljefond har ingen kriterier, annet enn avkastning. Det betyr at våre oljepenger kan være investert i blant annet selskap som produserer landminer. Dette er dobbeltmoralen fra norske myndigheters side.

Det er helt på det rene at å stille krav bidrar til å legge et press på bedrifter. Det er heller ingen tvil om at et slikt krav fra en investor også bidro til den stigmatiseringen av landminer som førte til det historiske forbudet i fjor. Det vil også presse bedrifter til å trekke seg ut av denne typen produksjon i løpet av de kommende år, slik avtalen forutsetter.

Det er et faktum at det historisk har eksistert få internasjonale standarder som danner et etisk grunnlag for produksjon av varer og tjenester. Det finnes riktignok enkelte retningslinjer, som NHOs «Sjekkliste for bedrifter og menneskerettigheter», og tilsvarende i andre land. Imidlertid er en slik sjekkliste ingen garanti om at bedriften, og langt mindre dens underleverandører, holder seg til dem. Likevel foregår det viktig arbeid innen enkeltbedrifter. Som et eksempel kan det nevnes at amerikanske Levi's har underlagt seg uavhengig kontroll når det gjelder spørsmålet om menneskerettigheter. Et storkonsern som Shell vurderer å gjøre det samme. Amnesty International sier det slik: «Menneskerettigheter er i ferd med å bli en konkurranseparameter.»

Internasjonale standarder er dessuten på trappene, og norske aktører har allerede begynt å jobbe med dem. SA 8000 (Social Accountability) er en internasjonal standard som dokumenterer et etisk grunnlag for produksjon av varer og tjenester. SA 8000 representerer et sett standarder og prosedyrer vedrørende helse og sikkerhet, forbud mot barnearbeid og tvangsarbeid, organisasjonsfrihet, lønnsbetingelser og arbeidstid. Poenget er uavhengig sertifisering av bedrifter i henhold til standarden. Dette arbeidet har allerede startet, og sentrale norske aktører er involvert i dette viktige arbeidet.

Det er derfor vanskelig å tro annet enn at når Regjeringen ikke klarer å finne retningslinjer for menneskerettigheter, skyldes det mer en mangel på vilje til å lete enn en mangel på muligheter. Dessuten er det svært lite imponerende. Aksjefond verden over har retningslinjer de følger, og det er ingen grunn til at ikke Regjeringen kan benytte seg av disse, enten direkte eller indirekte gjennom bruk av fondene. Samtidig er det innlysende at dersom Regjeringen ga tydelige signaler om at bedrifter som underla seg sertifisering etter SA 8000 ville bli favorisert i årene som kommer, ville dette gi dette sertifiseringsarbeidet et velkomment og kraftig dytt fremover.

Vi har sett mange eksempler på at Regjeringens medlemmer har moderert språkbruken kraftig etter at de kom i posisjon. På noen områder er dette naturlig og riktig - på andre er det skuffende og unødvendig. Spørsmålet om menneskerettighetskriterier for oljefondet er et slikt. Det er åpenbart at om Norge hadde trukket opp krav og retningslinjer for plassering av oljefondet som hadde sikret hensynet til menneskerettigheter så vel som miljø, ville dette sendt et klart og tydelig signal til både bedrifter og aksjefond verden over. Når alt kommer til alt er en investor med mange hundre milliarder kroner i lommeboka ingen ubetydelig småsparer. Og for en regjering ledet av en statsminister fra Kristelig Folkeparti vil det til syvende og sist bli et spørsmål om moral og troverdighet.