Menneskerettigheter og verdier

Mange håper at regjeringens ordbruk om menneskerettigheter også blir fulgt opp i praksis, men det kommer negative signaler. Regjeringen er i ferd med å gjøre oss til sinker i Europa fordi den nøler med å bestemme seg for om den vil inkorporere MR-konvensjonene i norsk lovgivning.

Samtidig bidrar den til nedvurdering av domstolen i Strasbourg ved samtidig å innseette den nye norske dommeren som leder av regjeringskommisjonen som skal grave fram våre nasjonale verdier.

Utviklings- og menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson kom i sin redegjørelse i Stortinget 22. januar med fagre ord om at arbeidet med menneskerettighetene vil prege regjeringens politikk på alle områder, og utgjøre grunnleggende premisser for politiske beslutninger. Hun nevnte også at vi måtte feie for egen dør og at regjeringen derfor har «igangsatt et arbeid» for å inkorporere flere av MR-konvensjonene i norsk lov.

Marius Emberland har i sin kronikk i Dagbladet 29. januar om menneskerettighetsjuss i Norge minnet om at dette arbeidet har pågått i en årrekke og at det til og med kom en innstilling for fem år siden (NOU 1993:18) med konkrete forslag. Verken i Frafjord Johnsons redegjørelse 22. januar eller i debatten i Stortinget 10. februar kom det signaler om regjeringen vil fremme noen proposisjon i saken. Statsråden svarte heller ikke på spørsmålet fra Harald Hove (V) om når vi kan vente en slik proposisjon. Dette bør hun kunne si noe om neste gang hun kommer til Stortinget.

Sammen med Storbritannia og Irland er vi blant sinkene i Europa. Etter et Tony Blair nå har varslet at Storbritannia skal få sin inkorporeringslov blir vi liggende og konkurrere med Irland om jumboplassen. Det er nærliggende å spørre om det er mer enn vanlig byråkratisk treghet som ligger under, i tillegg til manglende politisk vilje. Motstand fra embetsverket kan kanskje skyldes redsel for at praksis i vår egen andedam må vike når beskyttelsen som ligger i MR-konvensjonene, får forrang?

Artikkelen fortsetter under annonsen

1. november i år blir en merkedag for Europa. Da starter arbeidet i den nye menneskerettighetsdomstolen med 39 dommere på fulltid og fast bosatt i Strasbourg. Domstolen skal overta funksjonene til dagens to organer: kommisjonen og domstolen. Begge er basert på deltidsarbeidende mennesker som reiser til og fra sesjonene i Strasbourg.

Hovedformålet med den rasjonaliseringen av apparatet som nå forstår, er å gjøre det lettere å takle saksmengden og å få ned behandlingstiden. Reformen kommer imidlertid så sent at domstolen får en meget tung start i november. Sakene vil ligge og vente i store bunker, anslagsvis 5000 ubehandlede saker fra kommisjonen. Klart ubegrunnede saker vil kunne avvises etter enstemmige vedtak i små komiteer med tre dommere, en i de fleste saker vil domstolen arbeide i kamre med syv dommere. Det venter imidlertid også 150 saker som må overtas fra den nåværende domstolen for behandling i store kamre med 17 dommere.

Menneskerettighetsapparatet i Strasbourg vil i 1998 koste 200 mill. kroner, hvorav 11.5 mill. vil være ekstraordinære omkostninger i forbindelse med etablering av den nye domstolen. Budsjettkomiteen foreslo at dommergodtgjørelsen skulle fastsettes til 1.2 mill. franc årlig, men stedfortrederkomiteen reduserte den til 1.1 mill. franc.

Dommerne velges av Europarådets parlamentarikerforsamling etter at hvert av landene har nominert tre kandidater. Selv om formålet for alle har vært å finne fram til kompetente og uavhengige kandidater, er det store forskjeller på hvordan forslagene framkom. I Storbritannia og Polen rykket regjeringen inn annonser i avisene med søknadsfrist, slik at alle interesserte kunne melde seg. I Tsjekkia ble kandidatene intervjuet etter at høyesterett, den konstitusjonelle domstolen og mange advokater var blitt konsultert.

Det har vært anslått at 90 prosent av arbeidet i den nye domstolen vil gjelde funksjoner som i dag ligger under kommisjonen, godtagelse av klager, innsamling av vitneprov og etablering av minnelige ordninger. Ved utvelgelsen av kandidater har mange land derfor lagt vekt på å få fram kandidater som har erfaring fra arbeid i kommisjonen. 31 dommere i dag, ni dommere og åtte kommisjonsmedlemmer. I mars blir de resterende 24 dommerkandidater intervjuet av vedkommende komit'e i parlamentarikerforsamlingen, og valget finner deretter sted på forsamlingens sesjon 21. april i Strasbourg.

I Norge ble beslutningen om hvem som skulle nomineres truffet på Bondevik-regjeringens indre politiske kammers, etter at det i Utenriksdepartementet var satt opp en liste med mulige kandidater. De politiske beslutningstakere har antakelig ikke følt seg bundet av dem. Den norske delegasjonen til Europarådets parlamentariske forsamling deler skjebne med mange andre kompetente instanser i Norge. Den ble ikke konsultert. Nomineringen av de tre norske kandidatene tyder på at man overhodet ikke har lagt vekt på behovet for dommere med erfaring fra kommisjonens funksjoner, selv om alle tre selvsagt har stor erfaring og er kvalifiserte.

Det vitner om mangelfull koordinering når det omtrent samtidig blir avgjort at Hanne Sophie Greve både skal lede regjeringens berømmelige verdikommisjon og være dommer i Strasbourg. Det er nærliggende å tro at planleggerne av verdikommisjonen ikke var klar over eller glemte at regjeringen da for lengst hadde nominert henne som dommer i Strasbourg. De kan heller ikke ha visst når valget der skulle finne sted. Her må det ha skjedd en glipp, og det virker nesten pinlig når man vil gi inntrykk av at dette var gjennomtenkt.

Det er åpenbart uheldig å gi et presumptivt viktig nasjonalt oppdrag til en som også forutsettes å skulle fylle et særdeles krevende verv som dommer i en uavhengig internasjonal domstol som er kontrollapparat for den europeiske MR-konvensjonen. Det må oppfattes som en nedvurdering av arbeidet i domstolen. Internasjonale verv av denne art egner seg ikke for venstrehåndsarbeid, og det vitner om manglende kjennskap til hva jobben i Strasbourg går ut på når Greve hevder at den kan kombineres med vervet som leder av verdikommisjonen. Dette sier kanskje også noe om hvilken vekt man egentlig tillegger denne kommisjonen.

Nå har det også vært antydet at kombinasjonen dommer/verdikommisjonsleder kan bli av kort varighet, og at dobbeltfunksjonen vil kunne opphøre fra 1. november, når domstolen starter sitt arbeid. Så lang tid går det nok ikke. Allerede 29. april har de nye dommerne et møte og skal da blant annet ta stilling til Greves dobbeltrolle. Det er liten tvil om at Norge her får seg en på snuten. Regjeringen vil åpenbart være tjent med å unngå en slik situasjon, og bør snarest foreta seg det som er nødvendig for å redde stumpene.

Det er ellers underlig å lese Greves uttalelser om at hun vil rette seg etter domstolens avgjørelse ved eventuell interessekonflikt. Det skulle bare mangle! Det beklagelige er at verken regjeringen eller Greve for lengst har innsette at det foreligger en klar interessekonflikt, og at man ikke har forstått at det er skapt et spørsmål om habilitet som er i ferd med å skade oss.

Norges renomme' i menneskerettighetsarbeidet har stått sterkt i Europarådet, takket være årelang og aktiv innsats i kommisjonen og domstolen i Strasbourg av engasjerte og fremragende norske jurister som Torkel Opsahl, Rolv Ryssdal og Gro Hillestad Thune. De har også bidratt meget til å styrke uavhengiget og integritet i kontrollmaskineriet og til reformen som gjennomføres fra 1. november i år, med dommere på heltid fast bosatt i Strasbourg. Det er trist å oppleve at en regjering som går inn for å styrke arbeidet for menneskerettighetene strter med å sende negative signaler som risikerer å svekke vårt gode rennome'. Det skal da bli spennende å se om solidaritet og troverdighet får plass på Greve-kommisjonens liste over «kjerneverdier» sammen med evnen til å spille dobbeltroller.