Menneskerettighetsjuss i Norge

Menneskerettighetsminister Hilde Frafjord Johnson holdt en interessant redegjørelse om regjeringens arbeid med menneskerettighetene i Stortinget torsdag 22. januar. For første gang fikk vi et innblikk i hva Bondevik-regjeringens satsning på menneskerettighetene har resultert i hittil, og hva den vil innebære i tiden som kommer.

Menneskerettighetsministeren har ansvar for et meget stort problemområde. Hun skal være regjeringens «vaktbikkje» for menneskerettighetsspørsmål både ute og hjemme. Dette ble for så vidt reflektert i redegjørelsen. For oss som ser behovet for en økt juridisk satsing på, og bevissthet om, menneskerettighetssituasjonen ikke bare i utlandet, men også i Norge, var redegjørelsen likevel noe skuffende. Femti år etter vedtakelsen av FNs verdenserklæring om menneskerettighetene, har menneskerettighetsjussen fremdeles liten realitet i Norge. Statsrådens redegjørelse etterlater flere spørsmål enn svar når det gjelder det videre arbeidet med menneskerettighetssituasjonen i norsk rett.

Situasjonen for menneskerettighetene som juridiske rettigheter for individene og forpliktelser for statlige myndigheter er nemlig langt fra ideell i dagens Norge. Den norske grunnloven har f.eks. en bemerkelsesverdig svak beskyttelse av fundamentale menneskerettigheter. Og visse deler av norsk lovverk og praksis kan tenkes å være i konflikt med Norges menneskerettslige konvensjonsforpliktelser. Statsråden pekte på enkelte slike forhold i sin redegjørelse. Listen kan forlenges.

I norsk rett gjelder fremdeles det dualistiske prinsipp: Norsk intern rett og Norges internasjonale forpliktelser anses som to ulike rettssystemer. Dersom en norsk domstol kommer til at norsk rett og internasjonal rett er i konflikt med hverandre, og denne motstriden ikke kan bortfortolkes, vil norsk rett gå foran. Et slikt prinsipp kan være vel og bra på mange områder; ikke alle de internasjonale forpliktelser Norge påtar seg bør ha så stor gjennomslagskraft at de går foran nasjonale lover og regler. Men de mest grunnleggende menneskerettighetene burde stå i en særstilling. Også her gjelder likevel dualismen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det dualistiske prinsipp ble ettertrykkelig slått fast av Høyesterett i fjor i den såkalte OFS-saken (som gjaldt spørsmålet om lovligheten av tvungen lønnsnemnd overfor oljearbeidere). Høyesterett uttalte her at «selv i tilfelle streikeforbudet skulle ha vært i strid med folkerettslige bestemmelser om vern av retten til streik, ville det følge av norsk rett at den provisoriske anordning om tvungen lønnsnemnd var gyldig». Med andre ord: Norsk rett går foran menneskerettslige forpliktelser. Det kan se ut til at Høyesterett ønsker å bremse den menneskerettighetsjuridiske utviklingen i norsk rett. En av statsmaktene har til fulle forstått hva det ville innebære dersom Norges erklæringer om å følge internasjonale menneskerettslige forpliktelser ville bli realisert: Det kan stikke kjepper i hjulene for staten. Fundamentale menneskerettigheter, som f.eks. organisasjonsfriheten, som denne saken gjaldt, har faktisk ikke bare gyldighet i utviklingsland, men også i vårt eget land. Og respekten for menneskerettighetene kan være vel så problematisk for Norge som for diktaturer. Ingen stater liker detaljert og internasjonal overstyring av nasjonale anliggender. I hvert fall ikke når det gjelder forhold en er uenig i. Ikke desto mindre er det tale om internasjonale forpliktelser vi har bundet oss til å etterleve. At norske myndigheter velger å se bort fra menneskerettighetsbeskyttelsen dersom de finner det opportunt, er i siste instans konsekvensen av det dualistiske system.

Norge er faktisk ett av de få land i Vest-Europa som fremdeles har et fullstendig dualistisk system: Både Danmark, Finland og Sverige har inkorporert internasjonale konvensjoner om sivile og politiske rettigheter i sine nasjonale rettssystemer. Også Storbritannia får nå sin inkorporeringslov. Lenge var det de nordiske land og Storbritannia som her skilte seg ut i europeisk sammenheng. Arbeidet med inkorporering av de viktigste menneskerettighetskonvensjonene i norsk rett ble påbegynt på 1990-tallet, og resulterte i første omgang i innstillingen «Lovgivning om menneskerettigheter» (NOU 1993:18). I innstillingen foreslår lovutvalget inkorporering av Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, samt FNs to konvensjoner av 1966 om henholdsvis sivile og politiske rettigheter, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, slik at de skulle få rang av norsk lov. I det store og hele nedfeller disse konvensjonene innholdet i FNs verdenserklæring om menneskerettighetene. Samtidig ble det i Grunnloven tilføyd en bestemmelse i '110c hvor statens myndigheter tillegges en politisk, men ikke rettslig, forpliktelse til å etterleve de internasjonale menneskerettighetskonvensjonene.

Det er fem år siden utvalgets innstilling kom. Arbeidet med inkorporeringen har pågått lenge i departementene, men noen odelstingsproposisjon om lovforslaget er ennå ikke fremmet for Stortinget. For et år siden kom det sterke signaler om at proposisjonen skulle komme i vårsesjonen 1997. Det skjedde ikke. Så skulle den komme i høstsesjonen. Det skjedde heller ikke. Så het det at den kanskje kommer i vår. Men statsrådens redegjørelse sier ingenting om når proposisjonen kan ventes. Det sies bare at «regjeringen har...igangsatt et arbeid for å inkorporere flere av menneskerettighetskonvensjonene i norsk lov». For øvrig en lite presis formulering; arbeidet ble igangsatt av Brundtland-regjeringen, og Bondevik-regjeringen velger nå å følge opp dette arbeidet. Men at det har vært arbeidet med gjennomføringsloven i lang tid er jo ingen nyhet. Det har de som har fullt med i den menneskerettighetsjuridiske debatten visst lenge. Nyhetselementet i redegjørelsen er heller at intet nytt er skjedd. Regjeringen, som den forrige regjeringen, ser ikke ut til å ha en klar tidsplan for når loven skal komme. Hva betyr det? Betyr det manglende prioritering av saken også av vår nye regjering?

Statsråden viet storparten av sin redegjørelse til Norges arbeid med menneskerettighetsspørsmål i andre land. Dette er selvsagt viktig. Men hun pekte også på noe annet viktig: Dersom vi med troverdighet skal engasjere oss for menneskerettigheter i forhold til andre land, må vi også feie for egen dør. Og hun pekte også på viktige politiske tiltak som skal iverksettes på nasjonalt plan i tiden som kommer, blant annet med nye årlige rapporter om menneskerettighetssituasjonen i Norge. Men etterlevelsen av menneskerettigheter i Norge dreier seg ikke bare om politiske tiltak og ønsker om godt vær. Det kreves et solid juridisk fundament. I dag kan ikke et individ som befinner seg i Norge, og som mener hans eller hennes menneskerettigheter er krenket, direkte påberope seg brudd på konvensjonsforpliktelsene overfor en nasjonal domstol. På grunn av det dualistiske prinsipp kan domstolene i høyden bruke konvensjonsforpliktelsene som et vektig moment i sin rettsanvendelse. Men momenter er noe annet enn rettslig bindende bestemmelser. De kan ikke gi den samme beskyttelsen som lovbestemte rettigheter. Dette har blant annet Høyesteretts nye linje overfor «menneskerettighetsbølgen» i rettsapparatet vist til fulle. En inkorporeringslov er rett og slett nødvendig ikke bare som et rettslig fundament i Norge, men også som en viktig legitimering av vårt arbeid med respekten for menneskerettighetene i andre land.

Når vil regjeringen komme med sin proposisjon om inkorporering av de sentrale menneskerettighetskonvensjonene i norsk rett, slik at menneskerettighetsjussen endelig kan bli en realitet også i Norge? Det er på høy tid at en slik lov kommer. Norge kan nok med stolthet være et annerledesland på mange områder. Men på visse felt bør man unngå å skille seg for mye ut. Manglende realisering av menneskerettighetsjussen på det nasjonale plan er ett av disse feltene.