RISIKERER LIVET: Migranter klamrer seg fast til båtripa 12 nautiske mil fra kysten av Libya i oktober i år. Antallet som legger ut på havet mellom Libya og Italia har gått opp fra ca. 154,000 mennesker i fjor til ca. 175,000 i år. Foto:  AFP PHOTO / ARIS MESSINIS
RISIKERER LIVET: Migranter klamrer seg fast til båtripa 12 nautiske mil fra kysten av Libya i oktober i år. Antallet som legger ut på havet mellom Libya og Italia har gått opp fra ca. 154,000 mennesker i fjor til ca. 175,000 i år. Foto:  AFP PHOTO / ARIS MESSINISVis mer

Menneskesmugleren: et nødvendig onde?

Du har betalt for å lide. Tenk litt på det.

Meninger

Du er desperat. Du trenger å flykte. Kanskje bor du i Eritrea. Familien din blir én etter én satt i fengsel eller utsatt for grusom behandling i en tvungen, endeløs militærtjeneste. Kanskje du ikke engang vet hvorfor du straffes. Eritrea er intet blivende sted.

Du er desperat. Du trenger å flykte. Kanskje bor du i Nigeria. Boko Haram rykker stadig nærmere. Bombene dreper mennesker i landsbyene rundt deg. Du vet at om du blir boende så er det stor sjanse for at du vil ligge istykkersprengt ute på gaten om noen dager.

Du er desperat. Du trenger å flykte. Kanskje bor du i Sierra Leone. Etter at ebolaen herjet i landet ditt og du risikerte livet ved å jobbe i en Ebola-ambulanse er du blitt utstøtt av samfunnet du lever i. Ingen vil ansette deg fordi de er redde for at du er smittsom. Om du blir boende vil du måtte leve et meningsløst liv på gaten og se barna dine sulte.

Du må komme deg vekk. Vekk til et sted der du er trygg og hvor det kan finnes jobb så du kan klare deg selv og bidra på din måte. Libya - der har mange arbeidsinnvandret til før. Europa - der er det andre på flukt som er trygge. Du skraper sammen de siste pengene du har. Selger alt. Låner. Storfamilien støtter deg, kanskje kan noen sende penger fra utlandet. Med pengene prøver du å kjøpe en flybillett. Men du får et "nei" i skranken. Du har ikke visum. Kanskje har du ikke engang et pass. Kanskje kan du bli forfulgt bare fordi du har vist interesse for å reise.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Du vet hva som er alternativet til å fly. En ferd gjennom Sahara: en dødelig ørken. En ferd over Middelhavet: et dødelig hav. Du har hørt om folk som har omkommet, men du har også hørt om folk som har klart seg. Hva er risikoen, lurer du? Hva er dine odds? Klart du kan dø. Mange dør på veien. Men døden eller et uverdig og ulevelig liv er en realitet der du er allerede, så hva har du å tape?

Reisen gjennom ørkenen og over havet er ikke noe du kan fikse selv. Du kjenner ikke veien, har ikke bilen eller båten. Du tar sjansen. Du ringer telefonnummeret kompisen din gav deg. Du ringer en menneskesmugler.

Når vi her hjemme i Norge diskuterer asylpolitikk så er det noen temaer som kommer opp til stadighet. "Hjelpe dem der de er", "Norge kan ikke hjelpe alle" og så videre. Om smuglere så sies det at "vi må ødelegge forretningsmodellen deres". Det høres logisk ut å ta smuglerne, men hvordan gjør man det? Og er det egentlig gjennomførbart?

La meg si én ting nå, før jeg blir stemplet som visergutt for asylmafiaen (noe jeg har blitt før på grunn av redningsarbeidet jeg har ledet for Leger Uten Grenser på havet nord for Libya): Menneskesmuglerne i Libya og Sahara er noen kyniske jævler. Veldig mange av dem utnytter mennesker på det groveste. De mishandler. Torturerer. Voldtar. De utnytter folk på flukt som slaver og presser dem for penger. Sperrer dem inne i huler og sulter dem ut. Smuglerne bryr seg ikke nevneverdig om verdien av et menneskeliv. De etterlater folk i ørkenen eller setter dem på synkeklare båter. Flyktningene har fortalt meg mange historier om faenskapen de utsettes for i Libya - det er av den typen ting man ikke kan forestille seg en gang – men jeg er helt sikker på at de ikke orker å fortelle i nærheten av alt til meg. Aller verst er kanskje de smuglerne som også bedriver menneskehandel. Det er de som lurer folk til å la seg frakte til Europa og så selger de dem som arbeids- eller sexslaver, eller tvinger dem inn i kriminalitet eller narkotikasalg. Om det ikke er klart allerede så har jeg ikke noe som helst til overs for menneskesmuglere. Når jeg hører historiene om hva de gjør så vokser det en sterk følelse av avsky i meg og jeg tenker tanker som setter mine humanistiske prinsipper på alvorlig prøve. Amnesty har dokumentert overgrepene i detalj.

Folk er på flukt. Enten man liker det eller ikke. Enten man synes det er greit eller ikke. Selv om man skulle ønske at det ikke var sånn. Folk flytter på seg av mange og komplekse grunner som kan variere i løpet av reisen: komme seg i sikkerhet, skaffe mat til seg selv og familien, gjenforene seg med familiemedlemmer, skaffe seg nødvendig helsehjelp. Poenget er: folk flytter på seg fordi de føler at det er tvingende nødvendig. I år har det kommet færre folk på flukt til Europa. Det er ikke fordi det ikke lengre finnes mange flyktninger, men fordi gjerder er blitt satt opp på den greske grensen mot resten av Europa og fordi EU har gjort det klart at de vil sende tilbake alle flyktninger som kommer via Tyrkia. Men antallet mennesker som krysser Middelhavet fra Libya til Italia har gått opp. Fra ca. 154,000 mennesker i fjor til ca. 175,000 i år.

Samtidig så er det slik at folk på flukt ikke kommer seg til Europa på trygge og lovlige måter. De kan ikke fly. De kan ikke søke om asyl uten at de har forlatt landet sitt, og det er ikke alltid de kan søke i nabolandet heller. De har kun ørkenen og havet som mulighet. Det er altså i spennet mellom etterspørsel etter trygghet og jobbmuligheter, og manglende tilbud på nettopp disse tingene at menneskesmugleren opererer. Et marked oppstår fordi Europeiske land bygger murene høye og stenger portene langs grensene for folk på flukt fra krig, elendighet og usikre liv. Da ser menneskesmuglerne en mulighet for profitt. Mange politikere mener derfor at en av de nødvendige tingene man må gjøre for å hindre folk på flukt å nå Europa er å ødelegge forretningsmodellen til smuglerne. Det høres forlokkende ut: om man kan stoppe smuglerne så vil folk slutte å komme siden det er smuglerne som transporterer dem.

KLAMRER SEG FAST: - De som styrer båtene er enten en tilfeldig valgt flyktning som har fått en rask introduksjon i å bruke motoren på båten, eller en båtfører som selv ønsker å flykte til Europa og fikk en billigere billett ved å være styrmann. Noen veldig få har kanskje gjort det til en risikabel business å føre en båt, skriver Sebastian Stein. AFP PHOTO / ARIS MESSINIS
KLAMRER SEG FAST: - De som styrer båtene er enten en tilfeldig valgt flyktning som har fått en rask introduksjon i å bruke motoren på båten, eller en båtfører som selv ønsker å flykte til Europa og fikk en billigere billett ved å være styrmann. Noen veldig få har kanskje gjort det til en risikabel business å føre en båt, skriver Sebastian Stein. AFP PHOTO / ARIS MESSINIS Vis mer

Nord for Libya har EU prøvd nettopp dette siden 2015. En stor flåte med europeiske krigsskip og fly har patruljert havet like nord for det libyske farvannet. Operasjonen kalles EUNAVFORMED Sophia og samarbeider med Italiensk marine, Italiensk kystvakt og EUs grensepoliti Frontex. Operasjonen har hatt som mandat å stoppe smuglerne. De har mislyktes. Se bare på antallet mennesker som krysser havet mellom Libya og Italia: 20,000 flere i år enn i fjor. Hele operasjonen fremstår ved første øyekast som et klart og tydelig svar fra EU på hvordan "flyktningestrømmen" til Europa skal demmes opp gjennom å stoppe smuglerne. Men går man operasjonen nærmere i sømmene, slik House of Lords i Storbritannia har gjort, eller rett og slett observerer situasjonen med egne øyne slik jeg har gjort, så blir det klart hvorfor operasjonen ikke har – og ikke kan – lykkes.

Planen til EU var å benytte militærskip og overvåkning fra luften for å identifisere båter som smuglerne sendte ut fra Libya. Militærskipene skulle plukke opp flyktningene og så luke ut de som stod ved roret i de store trebåtene eller satt ved motoren i de mindre gummibåtene. Teorien var at de som styrte båtene mest sannsynlig er smuglere. Videre skulle den europeiske flåten være i stand til å fange smuglere som dro ut fra Libya for å ta tilbake de tomme flyktningebåtene for å kunne bruke dem om igjen. Som siste punkt på programmet skulle EUs militære smugler-jegere også ødelegge de tomme flyktningebåtene slik at de nettopp ikke kunne gjenbrukes uansett. På den måten håpet EU at smuglerne stadig måtte kjøpe nye båter, eller at de rett og slett skulle gå tom for dem.

Men dette fungerte ikke i praksis. En del førere av flyktningebåtene ble arrestert og avhørt. Noen av dem var helt sikkert plassert bak roret av smuglerne, men å tenke seg at en høytstående smugler selv skulle risikere livet og arrestasjon er vel i beste fall optimistisk. De som styrer båtene er enten en tilfeldig valgt flyktning som har fått en rask introduksjon i å bruke motoren på båten, eller en båtfører som selv ønsker å flykte til Europa og fikk en billigere billett ved å være styrmann. Noen veldig få har kanskje gjort det til en risikabel business å føre en båt, komme til Europa, dra tilbake til Libya og gjenta prosessen. Disse båtførerne er av ekstremt liten verdi for politiet i Europa rett og slett fordi de er så lavt i smugler-hierarkiet at de ikke kan oppgi noen informasjon av interesse. Og skulle politiet lykkes med å ta disse båtførerne ut av "sirkulasjon" så vil noen andre ta deres plass med én gang.

Siden EUs militære operasjon må ha godkjenning i Sikkerhetsrådet for å operere i libysk farvann ble det med ideen om å arrestere virkelige smuglere på havet nord for Libya. Territorialfarvannet strekker seg 12 nautiske mil utenfor kysten, noe som gir smuglerne god plass til å fylle flyktningebåtene i ro og mak uten innblanding fra europeiske krigsskip. Man kan kanskje foreslå at EU burde gi blanke i internasjonale regler og operere i det libyske territorialfarvannet likevel, men EU kan ikke enkelt gjøre noe slik uten Libyas godkjenning. EU anerkjenner Fayez al-Sarraj som Libyas statsminister, men det er stor uenighet om hvem som skal lede det ustabile landet. I den vanskelige situasjonen er ikke Sarraj villig til å gi en slik fullmakt fordi han trenger støtte hos folket for å kunne etablere seg som en legitim og populær leder. Libyerne husker nok godt at NATO bombet landet for å bli kvitt Gaddafi. Flyoperasjonene som vestlige styrker allerede har bedrevet i 2016 for å angripe IS er allerede nok; Europeiske militære på bakken eller vannet er for tiden ikke aktuelt.

Å ødelegge flyktningebåtene var imidlertid en stor suksess. Så godt som alle båtene jeg var involvert i redningen av ble ødelagt av EUs krigsskip eller den Italienske kystvakten etter at de hadde blitt tømt for mennesker. EU selv hevder å ha ødelagt 337 båter i året mellom oktober 2015 og samme måned 2016. I tillegg kommer båtene som ble ødelagt av den Italienske marine og andre samarbeidspartnere. Det er et ganske spektakulært syn å se en diger trebåt som har vært overfylt med mer enn 700 medmennesker ligge i horisonten i fyr og flamme. Og det er spennende å se når irske militære styrker i fult maritimt utstyr kaster seg over en gummibåt som har hatt omtrent 120 personer ombord, skjærer den opp og prøver å senke den.

De store trebåtene som flyktningene kommer i er som regel eldre fiskebåter kjøpt langs den Libyske og Tunisiske kyst. De er ofte i dårlig stand og eierne får en god pris av smuglerne som gjør det mulig å anskaffe en ny og tryggere båt som de kan fortsette sitt fiske med. Smuglerne seiler fiskebåtene ut fra fiskerihavnene rett før de skal brukes og i løpet av kort tid er de gått fra å være en livbringende fiskebåt til en dødsfelle av en flyktningebåt. Avhengig av type trebåt kan de ta alt fra en håndfull personer til flere hundre mennesker. Trebåtene smuglerne foretrakk i 2015 hadde mellom 350 og 800 personer om bord, avhengig av størrelse og antall dekk. Båtene er gamle, men flyter relativt godt. Problemet er at de lett kan kantre når de er overfylte. Med alt for mange mennesker ombord får heller ikke folk inne i båten puste skikkelig og kan risikere kvelningsdøden. Skulle en slik båt forlise er katastrofen et faktum. Gummibåtene er enda verre. De er antakelig produsert i Kina og importert til Libya der de enkelt settes sammen. Man behøver ikke kunne mye om båt for å se at gummibåtene er av svært dårlig kvalitet og ikke er laget for mer enn én tur. De har ikke skrog, opp fra den skrøpelige bunnen stikker det skarpe bolter man skjærer opp føttene på, båtene har altfor dårlige livliner langs sidene, de har ingen fortøyingspunkt og gummien er dårlig og går lett opp i sømmene. En gummibåt er normalt rundt 10-12 meter lang og tre meter bred. Vanligvis er det mellom 80 og 150 personer i en slik gummibåt, noe som er langt mer enn det som kan ansees å være forsvarlig. Ingen av disse båtene kan sies å være sjødyktige og når de er overfylte med mennesker som heller ikke har sikkerlig redningsutstyr utgjør hver båt en potensiell menneskelig katastrofe.

Da jeg jobbet på redningsbåt i sommer så jeg mange fler av gummibåtene enn året før. Det er en gjengs oppfatning blant de jeg kjenner som har vært på redningsbåter at det er langt færre trebåter i år, og House of Lords finner det samme da de skrev sin evaluering tidligere i år. Trolig har smuglerne tatt hintet og droppet de store trebåtene for å spare penger, eller så er det rett og slett ikke så mange trebåter igjen etter at EU har ødelagt dem. Sånn sett har EU i hvert fall fått til én av tingene de ønsket. Problemet er jo bare det at det altså likevel kommer flere flyktninger i år enn i fjor. Antallet dødsfall per kryssende har også gått opp fra 1,9% til 2,4%. Totalt sett har 1366 flere dødsfall blitt registrert i år sammenlignet med i fjor. En svært sannsynlig bidragsyter til de økte dødsfallene er rett og slett at smuglerne nå bruker flere gummibåter. Båter som er farligere enn de fleste av trebåtene. Nå skal det også sies at mørketallene trolig er høye. Det er nok dessverre slik at mange båter synker og folk drukner uten at det blir oppdaget og kan registreres. Med en større andel av gummibåter enn før er sannsynligheten for ytterligere ukjente dødsfall svært reell. Effekten av EUs ødelegging av flyktningebåtene har altså ikke blitt at færre krysser havet, men kanskje at flere drukner.

Andre ideer til hvordan man kan stoppe smuglerne med makt har også kommet opp; for eksempel å bombe havnene i Libya slik at smuglerens båter ødelegges. Det er en særdeles dårlig idé siden havnene er sivile og trebåtene som brukes til menneskesmugling er blandet sammen med de sivile fiskebåtene. Å bombe havnen ville sannsynligvis tatt uskyldige liv og ødelagt næringen langs kysten.

Europeiske spesialstyrker har gjort operasjoner i Libya rettet mot militser og muligens også smuglere. Ikke så mye er kjent om disse operasjonene, men det ble en del oppstyr da en super-smugler muligens ble drept i 2015. Dette har heller ikke påvirket smuglervirksomheten nevneverdig. Nye smuglere vil komme til så lenge lønnsomheten er høy, og så lenge det ikke er lov og orden i Libya.

Den siste ideen som EU har klekket ut for å stoppe smuglerne er å samarbeide med den libyske kystvakten. Den libyske kystvakt er i utgangspunktet vanskelig å forholde seg til. Situasjonen har kanskje blitt noe bedre i løpet av det siste året, men den Italienske redningssentralen har slitt med å forstå hvem som er i kontroll i den libyske kystvakt og hvordan de kan kommunisere effektivt med dem. Libya er et land med i hvert fall tre myndigheter som mener de har makten – og det finnes i tillegg mange bevæpnede grupper som har de facto kontroll over områdene der de er. Hvem som kontrollerer kystvakten i de forskjellige byene langs den libyske kyst er derfor ikke å lett å vite, og det kan endre seg raskt. Eksempler på den manglende kontrollen er at flere redningsskip har blitt utsatt for væpnet angrepet nettopp av folk som utgir seg for å være fra den libyske kystvakten. Både Leger Uten Grenser sitt redningsskip og hjelpeorganisasjonen Sea-Watch har blitt grovt trakassert av dem. Og noe særlig vennlig forhold til flyktningene har den libyske kystvakten heller ikke. 23. oktober i år kunne Sea-Watch rapportere om at et tosifret antall flyktninger druknet etter at det som utga seg for å være den libyske kystvakten angrep dem midt under en redningsoperasjon. Det har vært flere episoder av lignende art i år.

EU har ikke brydd seg nevneverdig om disse hendelsene, men tvert i mot konstatert at de ønsker å forholde seg til denne aggressive gruppen med "livreddere" fra Libya. EU har begynt å gi dem opplæring i kystpatruljering. Motivasjonen til EU er klar: færre flyktninger til Europa. Hvis flyktningene blir reddet av libyske redningsbåter i libysk farvann så vil de ikke bli brakt til en trygg havn i Italia, men tilbake til en utrygg havn i Libya. Det er to klare etiske problemer med en slik idé. For det første er forholdene flyktningene vil møte i Libya akkurat like jævlige som da de dro. De vil bli arrestert og mishandlet igjen. For det andre prøver altså EU å hindre folk i å søke asyl i Europa når man vet godt at de ombord på båtene kan ha store beskyttelsesbehov. Ikke alle, men en god del; omtrent 42% fikk innvilget beskyttelse av forskjellig karakter i Italia i 2015. I Libya finnes det ikke noe fungerende asyl-system, og flere av de jeg møtte flyktet fra nettopp Libya. Libya er ikke utelukkende et transitt-land for folk på flukt, det genererer også egne flyktninger.

Det er tydelig at den Libyske kystvakt har vært mer aktive i år enn i 2015, basert på egne erfaringer og samtaler med andre aktører på havet nord for Libya. Frem til begynnelsen av oktober 2016 hevder IOM i Libya at den libyske kystvakt har reddet litt over 14,000 folk på flukt og tatt dem tilbake til Libya. Folk vi reddet tidligere i år kunne fortelle at de allerede hadde prøvd å forlate den libyske kyst, blitt ”reddet” av Libysk kystvakt, tatt med tilbake til Libya, solgt til smuglerne, presset for mer penger og satt på en ny båt ut på havet! Dette er altså EUs nye samarbeidspartnere i kampen for å hindre flyktninger å komme til Europa.

Smuglere i Libya har siden 2000-tallet smuglet mennesker til Italia. De har bedrevet annen smugling også, blant annet drivstoff til Malta og Tunisia. Smugling av drivstoff er forholdsvis enkelt siden varen produseres i Libya. Smuglingen av mennesker er mer kompleks. Smuglernettverkene strekker seg langt bakover langs fluktrutene og hele veien tilbake til der folk forlater hjemmene sine. Folk på flukt velger den reisemåten som passer dem best. I Eritrea, for eksempel, kan man velge å kjøpe en smugler-billett helt til Libya og Europa. Andre flyktninger, gjerne de som kommer gjennom den vestlige ruten i Sahara, betaler etappevis og stopper og jobber underveis for å kunne betale for neste etappe. Svært mange av de flyktningene jeg snakket med etter at vi hadde reddet dem, fortalte om hvordan de har blitt kidnappet underveis eller om hvordan mange omkommer på reisen gjennom Sahara. Smuglerne tilpasser seg hele tiden etterspørselen og sikkerhetssituasjonen, og bestikker seg over grenser og gjennom områder i Niger, Mali, Sudan og Libya kontrollert av militser og korrupte politifolk. Å skulle ødelegge disse smuglernettverkene vil altså kreve enorme operasjoner i mange, og svært ofte lovløse, land.

Prisen smuglerne tar varierer veldig fra rute til rute og fra person til person. Hvor man kommer fra har betydning for hvor mye smuglerne kan kreve. En syrer eller eritreer må betale mer enn en vest-afrikaner. I samtale med flyktninger har jeg hørt alt fra flere hundre dollar opp til tusener av dollar for en båtplass. Og mange har måttet betale dobbelt fordi de har blitt arrestert av politi eller militser, og deretter solgt tilbake til smuglerne som presser dem for mer penger. Pengene overføres via bakmenn som finnes i opprinnelseslandene. Ofte må en person ringe til familien sin i hjemlandet eller i Europa og trygle dem om å overføre penger for å bli sluppet fri og reise videre. Vold brukes hyppig for å presse penger ut av dem. I en rapport fra mai estimerte Europol at den totale smugler-omsetningen forbundet med menneskesmugling til Europa utgjorde 5-6 milliarder amerikanske dollar i 2015. Dette tallet gjelder for alle ruter inn til Europa, og ikke bare fra Libya, men er likevel en indikasjon på hvor store summer det er snakk om. The Global Initiative Against Transnational Crime estimerte i 2015 at smuglerne omsatte mellom 255 og 323 millioner dollar i Libya . The Guardians migrasjons-journalist og forfatter av boken ”The New Oddesy” Patrick Kingsley regner med en pris på 1000 dollar per ”kunde”. Med omtrent 175,000 mennesker som krysser havet fra Libya til Italia i 2016 blir det klart at summene smuglerne omsetter for er enorme. Og da har vi bare regnet med prisen smuglerne krever i Libya – penger for å komme seg ut av hjemlandet og gjennom Sahara kommer i tillegg.

Det er ikke uvanlig å høre at redningsskipene på Middelhavet fungerer som en såkalt "pull"-faktor. Resonnementet er at dersom redningsskipene ikke hadde vært der så hadde ikke folk satt ut på havet i smuglernes båter. Da ville ferden nemlig ha vært så farlig at det ikke ville være verdt det. Dette høres jo også tilforlatelig ut. Og når man får høre at smuglerne og alle andre med internett-tilgang til enhver tid vet hvor redningsskipene er posisjonert så får ideen om at smuglerne nærmest sender båtene rett i fanget på redningsskipene vann på mølla. Legg til at smuglerne ofte utstyrer flyktningene med en billig satellitt-telefon og nummeret til redningssentralen i Italia og det hele høres ut som et arrangert samarbeid mellom smuglerne og redningsskipene. Men de som snakker om en pull-faktor har lite historisk innsikt.

800 DØDE: En fiskebåt som kantret og sank utenfor kysten av Libya i april 2015, oppstilt på en NATO-base i Mellili på Sicilia. Det antas at mellom 750 og 800 migranter døde i forliset. 28 overlevde. Foto: AP Photo/Salvatore Cavalli, File
800 DØDE: En fiskebåt som kantret og sank utenfor kysten av Libya i april 2015, oppstilt på en NATO-base i Mellili på Sicilia. Det antas at mellom 750 og 800 migranter døde i forliset. 28 overlevde. Foto: AP Photo/Salvatore Cavalli, File Vis mer

Flyktningebåter har lagt ut fra Libya i hvert fall siden begynnelsen av 2000-tallet, altså lenge før den store redningsoperasjonen "Mare Nostrum" ble igangsatt i slutten av 2013. I årene 2004-2013 ankom omtrent 240,000 mennesker til Italia via sjøveien. De reiste med "hjelp" av menneskesmuglere i båter som ofte kom helt frem til Lampedusa, av og til helt frem til Sicilia! At folk tar sjøveien er altså noe som oppstod før dagens store redningsoperasjoner kom i gang. Og om historien fra 2000-tallet ikke er overbevisende nok så er Patrick Kingsley’s analyse av hva som hendte da Mare Nostrum ble avsluttet i slutten av oktober 2014 verdt å legge merke til. Flere prøvde nemlig å krysse Middelhavet i perioden Januar til April 2015 enn i den tilsvarende perioden året før. Altså: flere prøvde å krysse selv etter at den store redningsoperasjonen var avsluttet enn mens den pågikk. Operasjonen Frontex Triton som startet da Mare Nostrum sluttet var av en helt annen karakter enn Mare Nostrum: det er en mye mindre operasjon, har grensekontroll som sin primære funksjon og skipene patruljerer mye lengre unna den Libyske kyst enn det Mare Nostrum-skipene gjorde. Likevel kom flyktningebåtene. Dødstallene gikk også vesentlig opp i 2015 sammenlignet med i 2014 – noe som heller ikke hadde noen avskrekkene effekt. Årsaken til at flere krysset Middelhavet i 2014, 2015 og 2016 enn i 2013 og tidligere er at i 2014 begynte syrere å krysse over Sentral-Middelhavet samt at sikkerhetssituasjonen i Libya forverret seg slik at mange utlendinger som arbeidet i Libya måtte flykte – og eneste mulighet var over havet. De lovløse tilstandene i Libya gjorde nok også at flere folk på flukt kunne komme seg inn og via landet. I 2015 kom det fremdeles en del syrere, men i år er det ikke mange. I stedet kommer det mange fra krig og konflikt i flere land i Afrika, blant annet Eritrea, Nigeria og Sudan.

Sporingssystemet der alle kan se et skips plassering på Internett kalles AIS ("Automatic Information System") og er en internasjonal standard. Ikke alle skipene som gjør redninger har aktivert AIS – de sender ikke ut informasjon om sin posisjon. De militære skipene (hovedsakelig fra EU og Italia) og skipene fra den Italienske kystvakten har systemet avslått. Til sammen står disse skipene for hele 65% av alle redninger. Disse skipene kan altså IKKE spores på denne måten og deres posisjon er IKKE tilgjengelig på Internett. Kommersielle skip har normalt systemet påslått, men mange velger likevel å slå det av blant annet i frykt for at den italienske kystvakten som koordinerer redningene skal vite hvor de er så de slipper å bli involvert i dramatiske redninger. Havets lov sier nemlig at det er det skipet som er nærmest (og raskest) må respondere først til en båt i havsnød. Foruten noen kommersielle skip er det altså bare hjelpeorganisasjonene og det norske Frontex-skipet Siem Pilot som har AIS påslått. Totalt gjøres kun omtrent 35% av redningene av disse skipene. Påstanden om at smuglerne kjenner posisjonen til redningsskipene og dermed ”sikter seg inn” mot dem er altså misvisende. Realiteten er at smuglerne sender båtene sine ut fra et par-tre kjente byer langs kysten og gjennom erfaring kjenner redningsbåtene til hvor det er størst sannsynlighet for å oppdage båter i havsnød. Dette kan neppe kalles et samarbeid.

Det skal altså godt gjøres å finne argumenter for at redningsbåtene som opererer i Middelhavet i dag er en vesentlig ”pull”-faktor. Derimot er det klart at redningsoperasjonene må fortsette med mindre man anser det som etisk akseptabelt å la medmennesker drukne. Hvis man tenker at noen må dø for å hindre andre i å komme, og selv ikke tallene over og fakta jeg viser til overbeviser om at det uansett er fånyttes, så anbefaler jeg en tur ut på havet nord for Libya. Når man får se en slik overfylt flyktningebåt komme mot seg full av livredde personer så tror jeg et overveldende flertall av oss ikke ville kunne bli stående å se på at båten sank og hundrevis av mennesker druknet foran øynene våre. De aller fleste av oss hadde heldigvis prøvd å redde så mange menneskeliv som mulig uavhengig av hva man måtte mene om migrasjon, flyktninger og innvandring.

La meg oppsummere

• Smuglerne er noen kyniske jævler uten mye respekt for menneskeliv

• Folk legger ut på flukt enten vi her hjemme i Europa og Norge liker det eller ikke

• Disse menneskene har ikke noe trygt og lovlig alternativ til å komme seg til et sted der de kan søke asyl fordi Europeiske politikere nekter å legge til rette for det

• Dette skaper et marked som smuglerne utnytter. De leverer en dødelig tjeneste flyktningene betaler store summer for

• Å ødelegge smuglernettverkene er ekstremt vanskelig fordi de er svært omfattende og komplekse, og ikke minst lukrative både for dem selv og mange andre langs rutene

• Forsøk på å stoppe smuglingen over Middelhavet med makt gjør reisen over vannet enda farligere for flyktningene uten at det i seg selv stopper dem ifra å prøve

• Samarbeid med den libyske kystvakt vil ikke nødvendigvis gi den migrasjonsdempende effekten EU ønsker samt at det vil utsette flyktningene for ytterligere lidelse

• Å stoppe redningsoperasjonene vil føre til flere drukninger uten at de økte antallet dødsfall vil ha noen særlig avskrekkende effekt på flyktningene

Å angripe menneskesmuglerne er altså en strategi som ikke har eller kan lykkes. Å legge skylden på smuglerne for at folk legger ut på farlige fluktruter henger ikke på greip. Årsaken til at folk flykter er krig og elendighet. Årsaken til at folk må velge dødelige veier er at Europeiske politikere ikke tilbyr et alternativ til smuglerrutene. Når politikere og andre legger skylden for at folk krysser Middelhavet på smuglerne, eller frister med at man må stoppe smuglerne med makt så er altså det første en grov forenkling og klar ansvarsfraskrivelse og det andre en svært, svært vanskelig oppgave det i beste fall vil ta mange år å lykkes med. I mellomtiden drukner det mennesker på flukt i Middelhavet.

Løsningene som politikerne må vurdere er komplekse og kostbare. Eksempler på generelle tiltak som kan implementeres på relativt kort sikt kan være å øke antallet kvoteflyktninger betraktelig, legge til rette for mer utstrakt familiegjenforening, utvide mulighetene for å søke om asyl nærmere der folk flykter fra og innvilge humanitære visum så folk kan fly i stedet for å ta båt. En Europeisk fordelingsordning for flyktninger må komme på plass. De varige løsningene; fred og mulighet for verdige liv i opprinnelseslandene, lov og orden i Libya, et fungerende asyl-system og en realitetsorientert internasjonal politikk for arbeidsmigrasjon vill ta mange år før kommer på plass. I påvente av alt dette må Europa raskt skalere opp redningsarbeidet nord for Libya så færre mennesker behøver å drukne i dagene og årene som kommer. Det finnes ingen annen magisk løsning.

Du setter foten i det kjølige vannet og vader ut med båten. Det er mørkt, du er redd og det gjør vondt i kroppen etter at du har blitt banket opp og ikke har fått nok mat i ukesvis. I lagerskuret du ble holdt fanget var det ikke dusj og du har fått et fælt angrep av skabb, men det tenker du ikke på nå. Du tenker kun på reisen over havet. Du kan ikke svømme og du har aldri vært i en båt før. Det er mange andre som skal opp i den lille, skrøpelige gummibåten. Det er alt for mange folk. Det knuffes og noen slåss om plassen. Kvinnene blir plassert i midten, mennene langs kanten av båten. Endelig skal du få valuta for alle pengene du har betalt til de jævla smuglerne. Med visshet om at du kanskje drukner i løpet av de neste timene har du gjort som mange andre før deg. Du har brukt en menneskesmugler. Fordi du ikke hadde noe valg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook