Mennesket bak koppen

Byens menneskelige kvalitet måles best på hvordan vi behandler dem som har det vanskelig.

TIGGING HAR DE SISTE årene vært et stort tema. Fenomenet har blitt mer synlig i Oslo sentrum. Det har økt i omfang. Og det har blitt større mangfold av tiggemetoder og grupper av mennesker som tigger - eller bommer - penger på gata.

Mange er først og fremst opptatt av å få disse menneskene ut av syne. I Kirkens Bymisjon ønsker vi heller å se dem bedre. Vi må finne ut hva som kan gjøres for å få bukt med de drivkreftene som gjør at mennesker ser seg nødt til å sette fram koppen og bøye hodet. Vi tror det er helt avgjørende å få øye på menneskene bak koppene.

BYRÅDET I OSLO har i stor grad valgt å se dette som et ordensproblem, og har formulert forslag til nye vedtekter som gir politiet større fullmakter til å gripe inn overfor «pågående tigging». Dette til tross for at Stortinget for kort tid siden gikk motsatt vei, og opphevet forbudet mot tigging.

Vi ser det som dypt problematisk når sosiale problemer som tigging og prostitusjon drøftes under samme synsvinkel som forsøpling fra gatekjøkkener og utesteder i sentrum, slik byrådet gjør i forslaget de nye politivedtektene. Som om det først og fremst dreier seg om hvordan hovedstaden framstår for godtfolk og turister. I sitt innlegg Dagbladet debatt fredag 29.9, viser forsker May-Lene Skilbrei og stipendiat Camilla Lied til at ulike kontrolltiltak som historisk har vært brukt overfor mennesker som tigger, har hatt liten effekt i forhold til om folk har sluttet å gjøre det.

DET ER ENDA MER problematisk at opprinnelsesland melder seg som et viktig moment, både mellom og på linjene. For én gruppe mennesker som tigger har tilsynelatende blitt mer akseptert, eller skal vi si humanisert. Det er de norske rusavhengige. Bra er det! Men samtidig har en annen gruppe fått desto hardere medfart og stigma. De utenlandske, oftest østeuropeiske, rammes knallhardt av det velkjente skillet mellom «oss»/«våre egne» og «dem», og mellom «verdig» og «uverdig». Vi tror medienes vinkling av måten disse tigger på, kan ha forsterket et skille mellom hvem vi ser på som verdig og uverdig. Prosjektet «Rett i koppen» (Kirkens Bymisjon) skal i nærmeste måned i gang med en systematisk kartlegging av situasjonen til utenlandske mennesker som tigger i Oslo. Vi har allerede kjennskap til at flere av dem har forlatt en tilværelse som er preget av stor fattigdom, stigmatisering og svært få arbeidsmuligheter i hjemlandet.

DET ER FORSTÅELIG at folk blir sjenert av tigging. I lang tid var tigging nærmest fraværende her til lands. Ingen ønsker en by og et samfunn der mennesker er tvunget til å livnære seg av andres tilfeldige barmhjertighet. På mange måter er dette en nedverdigende praksis, både for den som gir og den som får. Tigging kan bidra til å undergrave det spontant menneskelige møte, der vi er likeverdige, enten vi har mye eller lite.

Når en stadig hyppigere og mer regissert appell til folks samvittighet og velgjørenhet blir en normal del av gatebildet, kan dette bidra til å øke folks generelle immunforsvar mot andres nød. Det kan føre til økt aksept for sosiale forskjeller i samfunnet. Det er det siste vi trenger.

Likefullt er det helt avgjørende at vi klarer å holde hodet klart og hjertet varmt. Det gjelder å skjelne mellom et fenomen som vi gjerne skulle vært foruten, og mennesker som har egenverdi og krav på vår oppmerksomhet og respekt.

MOT BYRÅDET: Vi ser det som dypt problematisk når sosiale problemer som tigging og prostitusjon drøftes under samme synsvinkel som forsøpling fra gatekjøkkener og utesteder i sentrum, slik byrådet gjør i forslaget de nye politivedtektene, mener generalsekretæren i Kirkens Bymisjon, Sturla Stålsett.
MOT BYRÅDET: Vi ser det som dypt problematisk når sosiale problemer som tigging og prostitusjon drøftes under samme synsvinkel som forsøpling fra gatekjøkkener og utesteder i sentrum, slik byrådet gjør i forslaget de nye politivedtektene, mener generalsekretæren i Kirkens Bymisjon, Sturla Stålsett. Vis mer

GJENNOM PROSJEKTET «Rett i koppen» kartlegger Kirkens Bymisjon situasjonen til en del av de som tigger på gata I Oslo. Den første delen av undersøkelsen har hatt fokus på de norske. Undersøkelsen ble fyldig presentert i Dagbladet mandag 25. september. Funnene er vel ikke så overraskende, men like fullt alvorlige. Det dreier seg om rusavhengighet, om fattigdom, om mangel på fast bosted, om for høye terskler til hjelpeapparatet og for få alternative inntektskilder.

Relativt mange mennesker lever mesteparten av sine liv på gata. Gata fanger. Tidsperspektivet er det kortest mulige: Herfra til neste rus. Koppen er ofte denne korteste veien. De som tigger sitter som regel bare «til de har nok». Dermed sirkler tilværelsen rundt de helt basale behov. Koppen og rusen blir limet som holder folk på gata.

HVORDAN KAN VI BIDRA til å løse opp dette limet, og bryte disse destruktive sirklene? Mange av de som tigger har selv klare meldinger om hva de trenger for å komme videre: Politikere som forstår. «De skulle prøve sjøl!» Og ikke minst: hjelp til å nyttegjøre seg hjelpeapparatets tilbud. Tersklene på såkalte lavterskeltilbud må med andre ord senkes ytterligere. Det hjelper lite med rettigheter og tilbud om en ikke er i stand til å hevde sin rett og gjøre nytte av de tiltak som opprettes. Mer og bedre oppsøkende arbeid på gata er derfor nødvendig. Første skritt må være ulike tiltak for å øke livskvaliteten midt i det ofte nedverdigende gatelivet, for derfra å bygge motivasjon, selvrespekt og kraft hos den enkelte til å finne veien ut.

Vår undersøkelse peker også på gode erfaringer med gatemagasinet =Oslo og Kirkens Bymisjons eget sysselsettingstiltak «Lønn som fortjent». Gjennom disse og lignende ordninger har det blitt mulig for rusavhengige å skaffe seg alternative inntekter sammen med styrket tro på egne ressurser og muligheter. Kirkens Bymisjons sysselsettingstiltak har alltid flere interesserte arbeidstakere enn vi har oppdrag. Dette viser at mange rusavhengige både har lyst og evner til å jobbe, dersom jobben blir organisert på en god måte. Videre ser vi klart at lønnsarbeid er et reelt alternativ til en del av den tiggingen eller prostitusjonen som i dag foregår i Oslo sentrum. Da er det en forutsetning at det satses offensivt på den typen tiltak på et helt annet nivå enn i dag, samt at byråkratiske irrganger og kjepphester ikke blir til hinder for gode ordninger.

DEN SOM TIGGER gjør det ikke fordi de liker det, eller fordi de er spesielt late. Tvert imot, de vil gjerne slutte i «jobben», så snart mulig. Da må de få hjelp til å se realistiske alternativer og få tro på dem. Og vi må se tiggingen - ikke som en farsott som tilfeldig og uheldigvis er blitt påført oss av trender i den store verden - men som symptom på at noe ikke fungerer godt nok i samfunnet vårt. Ser vi dem som tigger bedre, har vi som samfunn også større muligheter til å se oss i speilet.

Fokus på innsatsen overfor folk som tigger må være på varige, sosiale løsninger, ikke bare ordensaspektet ved tigging. Hvis ikke kan vi risikere at en voksende gruppe av mennesker, som har falt igjennom samfunnet sikkerhetsnett, permanent blir avhengig av gaver fra tilfeldig forbipasserende.

Fokus for innsatsen fra myndighetenes side bør flyttes til langsiktige løsninger. Bare slik kan vi sammen bidra til at folk kan få økt livskvalitet. Forskning om tigging fra København oppfordrer til dette, og sier at for eksempel satsing på tilpassede boliger kan minske avhengigheten av gatelivet, og dermed også minske tiggingen.

BYENS MENNESKELIGE kvalitet måles best på hvordan vi behandler dem som har det vanskelig, i dette tilfellet de som setter seg på huk, bøyer hodet og rekker fram koppen.