Atif Jamil (t.v.), Faten Mahdi Al-Hussaini og Yousef Assidiq etter å ha gitt råd om forebygging av radikalisering og ekstremisme til statsminister Erna Solberg
Foto: Audun Braastad / NTB scanpix
Atif Jamil (t.v.), Faten Mahdi Al-Hussaini og Yousef Assidiq etter å ha gitt råd om forebygging av radikalisering og ekstremisme til statsminister Erna Solberg Foto: Audun Braastad / NTB scanpixVis mer

Mennesket bak monsteret

Vi har sett på ekstremistene som monstre, men hva er vi som har lukket øynene for deres utfordringer i livet?

Meninger

Vi leser om monsterne hver dag. De skyter, plyndrer og dreper. Vi leser om ekstremister, jihadister og terrorister. Vi diskuterer hvordan vi kan straffe dem, beskytte oss mot dem og forebygge radikalisering og ekstremisme — men alt for sjeldent snakker vi om hvordan monsteret ble skapt. Hva er det som ligger bak?

I møte med det vanskelige og ubehagelige har vi selv erfart hvor lett det er å gå for de enkle løsningene. Vi fordømmer, tar avstand og finner frem moraliserende pekefingre for å argumentere for ekstremistenes umenneskelighet og vår egen godhet. Fremfor å se hele mennesket finner vi feil vi kan bruke for å avskrive hele deres moral og menneskeverd.

I frykt for et uforståelig virkelighetsbilde så skyver vi de med et avvikende syn unna. Vi gjør det når vi roper «ingen rasister i våre gater» og vi gjør det når vi vil kaste ut islamister som er født og oppvokst her. Hva godt har det gjort samfunnet vårt at vi skyver de med utradisjonelle og upopulære meninger ut av fellesskapet og inn i miljøer der det kun er plass til andre med samme syn? De som er marginalisert og føler seg utenfor blir dyttet ennå lenger ut av samfunnet.

Vi ser på deres virkelighetsoppfatning med våre briller og definerer det fort som avvikende. Det vi imidlertid glemmer er at de har andre briller og ser på vårt virkelighetsbilde på samme måte. Hvordan skal vi kunne utfordre hverandre om vi ikke er villig til å prate for å finne noen felles referanser? Det har vi ønsket å utfordre det siste året. Vi har møtt disse radikaliserte ungdommene som vi før har tenkt på som monstre, for å lytte til deres historier og historiene deres har forandret oss.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Før klarte vi ikke se forbi den ytre aggresjonen og hatet, men jo dypere vi gravde jo tydeligere ble det at dette bare er en forsvarsmekanisme for å skjule sårbarheten som er på innsiden. Disse ungdommene er konstant i en krisesituasjon og har kun to reelle valg. Kjemp eller flykt.

Flere av ungdommene vi har fulgt opp har vokst opp uten trygge familierelasjoner, de har hatt det vanskelig på skolen og havnet inn i rus og kriminalitet. De har aldri opplevd positiv mestring og har kun fått oppmerksomhet når de har gjort noe dumt. De fleste av disse ungdommene har adferdsproblemer enten i form av en ADHD-diagnose eller tilsvarende symptomer som følge av omsorgssvikt.
I mange av tilfellene ser vi at foreldrene ikke har klart å følge opp og at systemet rått har utnyttet deres manglende kapasitet ved å spare inn på hjelpetiltak som kunne ha bedret situasjonen på skolen og i hverdagen.

Der de fleste barn har sett på hjemmet som en trygg havn har disse barna vært livredde hver eneste gang de har gått inn døra for de har aldri visst om mor og far har en god eller dårlig dag. Kanskje hadde de bare utbrudd et par ganger i måneden, men hvilken dag er det denne måneden? De annonserer det jo ikke på forhånd.

Når vi møter ungdommer som samfunnet ser på som ekstremister og som på gråten forteller om hvordan det var å falle ut av ungdomsskolen eller videregående, hvordan de begynte å selvmedisinere seg på lette narkotiske stoffer og senere gradvis på tyngre stoffer. Når de ikke fikk eller klarte å holde på en jobb begynte de med vinningskriminalitet for å finansiere et avhengighetsforhold som fort gikk ut av kontroll. Da kan vi jo spørre oss hvem det er som er det virkelige monsteret?

Er det den fortvilte gutten som forteller mens tårene renner at han ikke ser noen fremtid og at alt bare er svart og vondt — eller er det vi som har lukket øynene, ørene og ignorert han over flere år? Disse ungdommene har vært inn og ut av systemet og det er ikke tvil om at noen har visst — men ingen har tatt ansvar.

Vi vet at det finnes mange ressurssvake familier der ute som ikke kan ta opp kampen med hjelpeapparatet på egenhånd og vi vet mange av disse ungdommene har pådratt seg så mange problemer og tunge utfordringer i livet at det er helt urimelig å forvente at de skal klare å komme seg ut av det på egenhånd. Det er rollen vi tar i livene deres. Vi fordeler arbeidsoppgaver, ansvarliggjør ungdommene samtidig som vi tar på boksehanskene og oppsøker disse tjenestene som burde ha stilt opp og vi krever at de skal gjøre jobben sin, følge regelverket sitt og sette inn tiltakene som ungdommene har krav på og behov for.

Mange av disse ungdommene har ytret tydelig ønske om å dra til Syria og det blir ofte fort klart at det er et ønske om å flykte fra problemene her hjemme. Da er det vår jobb som samfunn å sørge for å tilby alternative veier de kan gå. Vi må bistå dem med å skaffe seg en jobb, et nytt positivt miljø og få orden i fortiden deres som til stadig innhenter dem.

Dessverre vet vi så alt for godt konsekvensene av at disse radikaliserte ungdommene ikke får hjelp. Det siste året har vi fulgt opp flere familier med barn som har reist til Syria og vi har sett hvordan de har blitt revet i stykker av å ikke vite hva som skjer på andre siden av kloden. Flere av familiene har mottatt opptil flere dødsbudskap som senere har blitt tilbakevist.

Den ene som reiser og som kommunen prøvde å spare noen tusenlapper på ender opp med å koste samfunnet millioner av kroner og destabiliserer en hel familie som vil trenge tett og kontinuerlig oppfølging i flere år.

Bare det siste året har vi sittet med fire familier som vi har måtte fortelle at sønnen og broren deres har mistet livet i Syria og aldri kommer hjem igjen. Vi har holdt rundt mødre og søsken som har kollapset på gulvet i sorg og fortvilelse. Vi har lovet oss selv at ingen andre familier skal måtte oppleve det samme og om vi må jobbe døgnet rundt for å gjøre vårt for å holde dette løftet så er det det vi skal gjøre.

I dag sørger vi over alle de ungdommene vi har mistet, vi gråter sammen med familiene deres og vi minner og husker dem med bilder og videoer. Historiene forsvinner aldri fra bevisstheten vår. Da vi startet dette arbeidet så vi dem som monstre. Nå ser vi mennesket bak. Vi ser smilet deres, glimtet i øyet og vi skulle bare ønske vi hadde lyttet og sett det tidligere. Hørt ropet om hjelp. Kanskje vi kunne nådd inn til dem og hjulpet før det var for sent.

Vi ønsker ikke å unnskylde dem, eller frata ungdommen ansvaret for egne valg. Vi ønsker bare å vise at vi forstår livet er vanskelig og at når man er i en krisesituasjon og alt handler om å overleve så gjør ikke nødvendigvis valgene deg til et monster, bare et menneske. For oss har det vært en indre konflikt å gråte over ungdommene når vi daglig mottar bilder av drapene terrorgruppa de har sluttet seg til er ansvarlig for - men vi har lært oss at det er ofre på begge sider av konflikten. Den refleksjonen håper vi å formidle også til andre.

Vi har mistet nok ungdommer nå og det er nok familier som sitter knust igjen. Nå er det på tide å få hodet opp av handlingsplanene og sørge for at arbeidet er noe mer enn velmenende ord. Det er på tide å gjøre ord til handling.

Teksten er skrevet av Faten Mahdi Al-Hussaini og Yousef Bartho Assidiq fra organisasjonen JustUnity.

Presisering (av Yousef Bartho Assidiq - 30.03.2015, 13:40): Når det ble skrevet at det var ofre på begge sider av konflikten var det ment utelukkende de som har opplevd systemsvikt og hatt en vanskelig oppvekst og som har reist til Syria. I teksten kan dette tolkes bredere og mange har opplevd det krenkende og sårende. Det beklager vi på det aller sterkeste. Det var aldri vår intensjon å sammenlikne ofrene for IS sin brutalitet med de som drar. Vi ønsket bare å problematisere at årsaken til at folk drar ofte stikker dypere enn overskriftene i avisene tilsier.