-  Mennesket er usynlig!

-  Saken er den, at mennesket er usynlig, sa Jens Bjørneboe i sin tale til årets russ for 50 år siden. Forfatteren framsto her som forsvarer av mennesket som oversanselig vesen og som samfunnsstormer samtidig. Bjørneboe sa selv at det ikke ligger noen virkelig motsetning i disse to ytterlighetene, skriver Frode Barkved som er Generalsekretær i Antroposofisk Selskap i Norge.

FOR FEMTI ÅR SIDEN holdt forfatteren Jens Bjørneboe tale til årets russ. Det ble et flengende oppgjør med tidsånden. Ifølge Bjørneboe var åndsfriheten i fare. Han hevdet at både fascisten, nazisten og sosialisten hadde sammenfallende svar på hva som var veien til lykke. Hos dem fikk du intet annet svar enn at «tilpasning er veien til lykken. Og de som ikke skjønner dette, dem må man hjelpe til å forstå det. Det er til deres eget beste.»

«Vi er endelig ankommet til formyndermenneskets tidsalder», sa Bjørneboe. Opp mot dette stilte han enkeltmenneskes frihet, da forstått som indre fenomen, en frihet som må erobres daglig. Men å tenke og handle fritt er krevende; enkeltindividet måtte da bryte med den kollektive mening, med motetenkningen, tankesjablonene, «avistenkningen».

MEN KAN MENNESKET tenke og handle fritt? Ja, det forutsetter at mennesket er mer enn en samling molekyler, mer en et artsbestemt dyr. Det forutsetter kort og godt en menneskesjel. Spørsmålet er om noe sånt finnes i seg selv, altså som noe mer enn biologisk eller sosiologisk refleks.

Saken er den, tordnet Bjørneboe, at mennesket er usynlig. «Hvis jeg sto på skafottet, og fikk holde min siste tale, da ville jeg gjenta disse tre ordene: \'Mennesket er usynlig\'.» Han fortsetter: «Hvem vet hvem dere er? Dere vet det ikke selv. Jeg vet det ikke. Aller minst vet «myndighetene» det. Men vi kan frykte det verste. Slik som en hel ek er til stede i et ekefrø, slik er det mennesket vi skal bli til, til stede omkring oss. Vi kan ikke se det, kan ikke måle det, kan ikke veie det. Det står ikke i folkeregisteret, men det er der.»

Dette værende er i Bjørneboes forstand noe som går ut over miljø og arv, utover liv og død. Det er en værensopplevelse på dypet. Den lener seg ikke til autoriserte vitenskapelige eller religiøse forklaringsmodeller. Likevel kan det genuint menneskelige erfares ut fra en stringent individuell og samtidig helt allmenn objektiv erkjennelsesaktivitet. Dette erkjennelsesarbeidet skulle ikke bare overlates troen. Bjørneboe var ikke antivitenskapelig. Men han målbar et utvidet vitenskapsbegrep - blant annet inspirert av antroposofiens grunnlegger Rudolf Steiner, der den samme stringenes som lå til grunn for den ytre vitenskap også måtte gjelde for selverkjennelsesakten.

HER MØTER VI Bjørneboes særart; han fremstår som forsvarer av mennesket som oversanselig vesen og som samfunnsstormer. Han er metafysiker og revolusjonær samtidig.

Selv sier han at det i hans forfatterskap finnes spenning mellom en innadvendt, metafysisk legning på den ene siden, og en samtidsengasjert og revolusjonær holdning på den andre. «For meg ligger det ingen virkelig motsetning i disse to ytterlighetene, og jeg har ikke ønsket å viske motsetningene ut.»

På Bjørneboes tid og i dag, støter man på det interessante fenomenet, at det er upassende å snakke om menneskesjel og menneskeånd i såkalt radikale miljøer. Med noen få lysende unntak - med Jens Bjørneboe som en av de tydeligste - havner derfor radikaleren spirituelt sett, i en bakevje. Og i god marxistisk tradisjon opphøyer han vitenskapen til fortolker av hva et menneske er. Resten overlater han til troen.

Men dersom radikaleren overlater Bjørneboes «usynlige menneske» til troen, og vil bygge sin virkelighetsoppfatning på vitenskapen - hvilken menneskeoppfatning har han da å gi verden?

NOBELPRISVINNER og kartlegger av DNA-molekylets struktur, Francis Crick, gir blant annet dette svaret på hva mennesket er: «Du, dine gleder og dine sorger, dine erindringer og dine ambisjoner, din følelse av personlig identitet og fri vilje, er faktisk ikke annet enn atferden til en gedigen ansamling nerveceller og deres assosierte molekyler. Du er ikke annet enn en pakke nevroner.»

Dette menneskebildet pares så med en vulgærdarwinistisk oppfatning av at mennesket egentlig er et dyr som skal tilpasse seg sine omgivelser best mulig. Som biologen Markus Lindholm uttrykker det: «Media og populærvitenskap ynder å fremstille våre forfedre som krumbøyde beist i huler, med grove grynt som fremste kulturelle ytring.» I en slik kontekst utgjør beistet «det egentlige mennesket», glasert med et kraftig lag påtvunget dannelse. Satt på spissen vil det innebære at etiske spilleregler bare må finnes opp og bli et ytre regelverk for å unngå at vi spiser hverandre til middag. Det kan i hvert fall ikke hentes fra mennesket selv, aller minst fra en pakke nevroner eller et krumbøyd beist. Mennesket må formyndes.

Erfaringstapet av det spesifikt menneskelige vil ubønnhørlig lede til ansvarsfraskriving og dyrking av en selvutfoldelse i samklang med oppfatningen; jeg er jo egentlig bare nevroner, jeg er jo egentlig bare et dyr. Ikke nødvendigvis i hverdagsbevisstheten, men i underbevisstheten, blir en slik oppfatning drivkraft for selvutlevende umettelighet i en stadig mer raffinert sansepirring.

IFØLGE BJØRNEBOE ville fornektelsen av «det usynlige menneske» gi seg uttrykk i en åndsfornektelse som gjennomtrengte hele kulturlivet, der drivkraften ble et ubevisst hat.

«Det er ikke et hat som bevisst vil det onde, men et hat som er oppstått av angst, av en dyp angst for det usynlige menneske, av angst og fornektelse av sjelen. Denne totale åndsfornektelse gjennomtrenger alt, den omgir oss i lærebøker, populærvitenskapen, i pressen av enhver art. Den ligger til grunn for hele samtidens kulturliv.»

Bjørneboes dystre analyse fra 1956 er ikke mindre aktuell i dag, der tilværelsen tingliggjøres i samme tempo som mennesket utelukkende defineres som refleks av biologiske og sosiologiske faktorer. Og så lenge det ikke finnes en menneskesjel hinsides - eller bedre sagt innsides - disse faktorene, finnes det heller ingen fri individualitet. Og når mennesket ikke kan hente sine handlinger ut fra seg selv, trenger det formyndermennesker som vet bedre.

Bjørneboe avsluttet talen til russen slik: «Den neste generasjons oppgave må være å bli riddere og forsvarere for mennesket - Det Usynlige.» De han den gang talte til er nå nær sytti år gamle. Den radikale del av denne generasjonen har nok fulgt Bjørneboe langt på vei ved å kjempe for et mer menneskelig samfunn. Men med sitt knefall for et ensidig populærvitenskapelig menneskebilde ble kanskje denne generasjonen uten å ville det premissleverandører for en vulgærkonsumisme verden knapt har sett maken til. Å integrere ytre og indre radikalisme, gjenstår.

HVORDAN VILLE årets russ reagert på Bjørneboes tale? Ville de overhodet ha møtt opp?

Når de ble ferdige med å utleve noen av sine selvskrevne regler for innhenting av russeknuter - som å putte kebaber i miksmasteren og spise dem, samt ha sex med 17 personer i løpet av russetiden - kunne det jo være at noen lånte øret til en gammel revolusjonær metafysiker?