FOR FEMTI ÅR SIDEN holdt forfatteren Jens Bjørneboe tale til årets russ. Det ble et flengende oppgjør med tidsånden. Ifølge Bjørneboe var åndsfriheten i fare. Han hevdet at både fascisten, nazisten og sosialisten hadde sammenfallende svar på hva som var veien til lykke. Hos dem fikk du intet annet svar enn at «tilpasning er veien til lykken. Og de som ikke skjønner dette, dem må man hjelpe til å forstå det. Det er til deres eget beste.»

«Vi er endelig ankommet til formyndermenneskets tidsalder», sa Bjørneboe. Opp mot dette stilte han enkeltmenneskes frihet, da forstått som indre fenomen, en frihet som må erobres daglig. Men å tenke og handle fritt er krevende; enkeltindividet måtte da bryte med den kollektive mening, med motetenkningen, tankesjablonene, «avistenkningen».

MEN KAN MENNESKET tenke og handle fritt? Ja, det forutsetter at mennesket er mer enn en samling molekyler, mer en et artsbestemt dyr. Det forutsetter kort og godt en menneskesjel. Spørsmålet er om noe sånt finnes i seg selv, altså som noe mer enn biologisk eller sosiologisk refleks.

Saken er den, tordnet Bjørneboe, at mennesket er usynlig. «Hvis jeg sto på skafottet, og fikk holde min siste tale, da ville jeg gjenta disse tre ordene: \'Mennesket er usynlig\'.» Han fortsetter: «Hvem vet hvem dere er? Dere vet det ikke selv. Jeg vet det ikke. Aller minst vet «myndighetene» det. Men vi kan frykte det verste. Slik som en hel ek er til stede i et ekefrø, slik er det mennesket vi skal bli til, til stede omkring oss. Vi kan ikke se det, kan ikke måle det, kan ikke veie det. Det står ikke i folkeregisteret, men det er der.»