Mennesket i maskinen

Det kan være en utfordring å forstå svenskt maskineri.

Nylig var jeg i Stockholm. For en hardcore vestlending er det ikke naturlig å slenge innom nabolandet i øst så ofte. Det var min første gang i den svenske hovedstaden.

På flyplassen var det to minutter til flytoget skulle gå. Jeg hadde null svenske kroner, men stakk kredittkortet mitt i en automat som solgte billetter.

  • Da heisen nådde togplattformen, gikk det opp for meg at jeg likevel ikke hadde billett. Jeg sto der med en annens kvittering . Toget begynte akkurat å rulle idet heisdørene gled igjen. Jeg var på vei opp igjen.

Jeg satset på flaksen og at 120 kroner ikke var brent av til ingen nytte. Men i automaten lå det ingen billett. Det gjorde det derimot i hånda til en blid kvinne i allværsjakke som sto der og smilte.

- Varsågoda, sa hun, og rakte meg billetten. - Letar du efter den här?

Hun og venninna, som sto der med notisblokka si, jobbet som kontrollører av funksjonaliteten i svenske automater. Slik havnet jeg i et intervju om hvordan jeg nettopp hadde opplevd mitt møte med den svenske maskinen. Jeg svarte etter beste fattige evne. Toget var gått. Jeg var ganske svett. Men jeg gjorde i alle fall to mennesker glade på Arlanda denne formiddagen.

  • Fra togstasjonen i sentrum prøvde jeg å ta drosje. Men veien til hotellet var så kort at jeg ville tape penger på å ta taxi, sa taxisjåføren. At han dermed unngikk å tjene dem, var mindre viktig.

Så jeg gikk. Og var halvveis ute i gata da jeg la merke til at ingen andre går på rød mann i Stockholm, selv om det ikke var biler i sikte i mils omkrets. Så jeg rygget tilbake og sto - mens svenskene på fortauet smilte vennlig til meg.

  • Jeg hadde ingen presseakkreditering til konferansen jeg skulle på. Så etter å ha blitt geleidet av flere blide politifolk forbi alle sperringene, var det stopp i sikkerhetskontrollen.

Der møtte jeg reporteren fra Sveriges samiske avis. Han var heller ikke registrert i datasystemet. Ingen av oss hadde overholdt påmeldingsfristen ti dager før.

Etter mye om med mange menn fikk vi endelig snakke med en sjef i mobiltelefon. Da slapp vi gjennom metalldetektoren.

Jeg tenkte: «I Sverige betjenes man av maskiner. Og når maskinene ikke virker, blir du intervjuet av smilende mennesker om hvordan det føltes. Og så ordner de opp. Staten. Samfunnet. Svenskene.»

  • Halvannet døgn seinere står Arlanda Express klar på perrongen på sentralstasjonen. Jeg haster mot billettautomaten, vet hvordan den virker nå, men får en tysker foran meg. Han prøver å forstå det svenske maskineriet.

Tror du jeg nådde toget?