SKREKK OG ADVARSEL: «Shoot» gir grobunn for gru. Foto: Emile Ashley
SKREKK OG ADVARSEL: «Shoot» gir grobunn for gru. Foto: Emile AshleyVis mer

Mennesket og maktene

Når Rogaland Teater setter opp «Shoot» handler det enda mer om krigens holdninger enn krigens handlinger.

TEATER: Visuelt finnes det en del slående øyeblikk i «Shoot».

En svart engel i røyklagt motlys, med en vinge som ennå ikke er brukket. Koreograferte mellomstikk med krigere i kamp. En grotesk pietà, uten nåde.

Også tekstlig er oppsetningen nådeløs. «Shoot» handler om krigens brutalitet og kostnad.

Like brutalt som vissheten om hva det koster, er vissheten om at en venner seg til det.

  Hjemmefront Forestillingen tar utgangspunkt i Mark Ravenhills «Shoot/Get Treasure/Repeat», en syklus korte skuespill som alle handler om hvordan enkeltmennesker påvirkes av krig, tortur og terror. I utgangspunktet er det 16 av dem, pluss en epilog.

Rogaland Teater har valgt tolv (inkludert epilogen), og legger større vekt på hjemmefronten - det landet som har sendt ut soldater - enn på krigsfronten - det landet som har mottatt dem.

Hykleri og mangel på medfølelse er viktige motiver.

Den gru som finnes i å ta grusomhet som en selvfølge gjennomsyrer det meste.

Oppstykket Historien om en krig er ikke en historie. Mennesker rammes ikke likt. Noen er alltid dypere berørt enn andre. Noen utnytter, noen blir utnyttet, og noen ganger kan man være et offer og en overgriper på samme tid.

Dette illustrerer «Shoot»s oppstykkede form særdeles godt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hver episode står for seg. Ulike skikkelser befolker de ulike scenene, men det kan være forbindelser mellom dem.

I en sekvens møter vi mor og far. I den neste; sønnen. Men som regel er linjene mellom scenene mer kryptiske enn dette. Symbolikk gjentas, navn (kanskje og kanskje ikke de samme skikkelsene) går igjen.

Hilde Brinchmann har redusert symbolikken, og legger størst vekt på hvordan krigen påvirker mennesker mentalt.

Avstumpethet - i soldater og i sivilbefolkning - er et viktig stikkord.

  Mediekrig Spillestilen som er valgt ligger mellom det naturalistiske og det poserende; lett fremmedgjort, lett fremmedgjørende. Dette stemmer overens med et annet sentralt tema: Propaganda, at man i krigstid ikke kan vite hva som er sannhet og hva som er manipulasjon.

Dramaturg/oversetter Michael Evans og regissør Hilde Brinchmann vektlegger dette enda sterkere enn Mark Ravenhill gjør i manus.

En krig er også en kamp om definisjonsmakten. At man ikke kan stole på sin egen oppfatning av virkeligheten er enda en av krigens virkninger, og det øker følelsen av maktesløshet.

Dette formidler «Shoot» svært så klart, kanskje enda klarere enn oppsetningens øvrige budskap: Når det skytes med kanoner blir vi alle spurv.

I møte med krigsmaktene er enkeltmennesker sørgelig små.