Oppvekst på Sørlandet har gitt en rekke konsekvenser: Jeg vet hva en smeigedag er, hva «teil» betyr, når makrellen biter på tomme kroker, og jeg kjenner til en del av det som står i Bibelen. Rimeligvis vet jeg ikke alt om mulige evige sannheter, dertil er mitt liv på jorda altfor kort. Noen innsikter har ikke desto mindre klart seg et par tusen år, og her er en av dem: Jesus og disiplene hadde gått langt på en varm søndag. De var trøtte, sultne og rullet aks mellom hendene for å få seg litt frø til lunsj. Det falt ikke i smak hos systemskaperne. Fariseere kaltes de den gangen. De sa at dette var regelbrudd, og hvem vet om de ikke foreslo en avviksmelding. I Markus Evangelium 2.27. beskrives det hvordan Jesus tok utfordringen på strak arm og sa: «Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld.» Det er godt sagt, og kjernebudskapet holder fortsatt: Systemene må være til for menneskenes skyld, ikke menneskene for systemenes skyld.

Vi vet hvordan det gikk med opposisjonelle på Jesu tid. De ble tatt av dage. Fariseerne overlevde, og lever ennå i beste velgående like fjernt fra den levde, trøtte og sultne virkelighet som den gang, synes det. De tørste og sultne trenger drikke og mat, de sårede trenger stell og forbinding, de syke trenger behandling, de triste trenger lysere dager, de døende trenger fred i sinnet, og de engstelige trenger trøst og utvikling av egen styrke. Som helsearbeidere møter vi alle disse behovene og sikkert enda flere hver eneste dag vi er på jobb, og sannelig skjer det rett som det er i fritida også.