Mennesket og systemet

I 36 år som lege har helsebyråkratiet aldri inspirert meg til å bli en bedre helsearbeider, men jeg har mottatt tallrike henvendelser om at jeg skal jobbe så billig jeg kan.

BILLIGHET: «Byråkratisystemets mål, slik jeg oppfatter det, er kontroll og billighet. Bakenfor sitter det økonomer og politikere hvis mål er det samme», skriver sexolog og allmennlege Pirelli Benestad. Foto: Siv Johanne Seglem/ Dagbladet
BILLIGHET: «Byråkratisystemets mål, slik jeg oppfatter det, er kontroll og billighet. Bakenfor sitter det økonomer og politikere hvis mål er det samme», skriver sexolog og allmennlege Pirelli Benestad. Foto: Siv Johanne Seglem/ DagbladetVis mer
Debattinnlegg

Oppvekst på Sørlandet har gitt en rekke konsekvenser: Jeg vet hva en smeigedag er, hva «teil» betyr, når makrellen biter på tomme kroker, og jeg kjenner til en del av det som står i Bibelen. Rimeligvis vet jeg ikke alt om mulige evige sannheter, dertil er mitt liv på jorda altfor kort. Noen innsikter har ikke desto mindre klart seg et par tusen år, og her er en av dem: Jesus og disiplene hadde gått langt på en varm søndag. De var trøtte, sultne og rullet aks mellom hendene for å få seg litt frø til lunsj. Det falt ikke i smak hos systemskaperne. Fariseere kaltes de den gangen. De sa at dette var regelbrudd, og hvem vet om de ikke foreslo en avviksmelding. I Markus Evangelium 2.27. beskrives det hvordan Jesus tok utfordringen på strak arm og sa: «Sabbaten ble til for menneskets skyld, ikke mennesket for sabbatens skyld.» Det er godt sagt, og kjernebudskapet holder fortsatt: Systemene må være til for menneskenes skyld, ikke menneskene for systemenes skyld.

Vi vet hvordan det gikk med opposisjonelle på Jesu tid. De ble tatt av dage. Fariseerne overlevde, og lever ennå i beste velgående like fjernt fra den levde, trøtte og sultne virkelighet som den gang, synes det. De tørste og sultne trenger drikke og mat, de sårede trenger stell og forbinding, de syke trenger behandling, de triste trenger lysere dager, de døende trenger fred i sinnet, og de engstelige trenger trøst og utvikling av egen styrke. Som helsearbeidere møter vi alle disse behovene og sikkert enda flere hver eneste dag vi er på jobb, og sannelig skjer det rett som det er i fritida også.

Mitt ståsted og perspektiv er mangesidig. Jeg er allmennlege, en gruppe helsearbeidere som møter det meste, jeg er sexolog, en gruppe helsearbeidere som kommer bort i det mange andre rygger unna for, og ikke minst er jeg systemisk familieterapeut, en gruppe helsearbeidere som ser hvordan alt henger sammen, hvordan en systemsvikt ett sted avler nye vanskeligheter andre steder. I overført betydning kan man si at helsearbeidere, meg selv inkludert, møter dem som på svært mange ulike vis er trøtte, sultne og tørste. Da må vi være klare og frie til improvisere, til å gripe fatt i det vi har tilgjengelig der og da. Først på kvelden, etter jobb, har vi anledning til søke mer kunnskap, dersom det skulle være nødvendig.

Tenk en akuttsituasjon der helsearbeideren står overfor et bevisstløst menneske som ikke puster. Da er det snakk om livreddende førstehjelp. I den akuttmedisinske kjeden vet vi hva som må gjøres: Frie luftveier, pustehjelp, videre undersøkelser gjennomføres, og man sørger for at blodet pumpes til kroppens organer med nok oksygen. Det settes inn kanyler, slanger og apparater koples til kroppen som skal reddes. Et sted i forløpet kan det være aktuelt å søke etter informasjon i pasientens journal, og tro meg - det kan allerede med nåværende system komme til å bli omfattende lesing. Som helsearbeidere er vi pålagt en betydelig plikt til å føre journal. Har vi ikke laget god journal, kan noen mene vi ikke har gjort en god jobb, selv om pasienten var strålende fornøyd. Slik er det systemet vi lever under. Det ser ikke hva vi gjør, men bare det vi finner anledning til å nedtegne. Dersom dagens fariseere får det som de ønsker, skal vi skrive enda mer. Drømmen er en elektronisk journal for hver enkelt av rikets innbyggere, tilgjengelig for hver og en som nå og i framtida vil komme til å jobbe med helsa vår. Denne drømmen kan lett bli til et mareritt for dem det angår, nemlig oss alle. Der systemene rår, gjelder ikke den enkeltes integritet.

Byråkratisystemets mål, slik jeg oppfatter det, er kontroll og billighet. Bakenfor sitter det økonomer og politikere hvis mål er det samme. I alle de 36 år jeg har jobbet som lege, har jeg aldri fått noe fra helsebyråkratiet som kunne inspirere meg til å bli en bedre helsearbeider, men jeg har mottatt tallrike henvendelser hvis uttalte målsetting er at jeg skal jobbe så billig jeg kan. Jeg har hatt gode møter med helsebyråkratiet der grunnlaget har vært klientrettet, faglig og nyttig, men de største kampene har dreid seg om hvordan mine faglig funderte valg har blitt for dyre for systemet. Dette skal ikke bli noen surmulingens evangelium med bakgrunn i egne opplevelser. De er bare med for å beskrive at der hvor systemet ikke verdsetter en faglig fundert innsats i situasjoner hvor det dreier seg om å bruke det man har for hånden, vil dette få konsekvenser for de ikke-verdsatte: Systemet svikter og flere problemer oppstår andre steder. Samlet sett avstedkommer dette frustrasjon og smerte både for dem som, i overført betydning, er sultne og tørste og vi som skal finne lindring for dem.

Forskjellige som vi er, reagerer vi også ulikt på systemsvikt:

1. Vi kan disiplinere oss inn i noe vi vet er for dårlig, men skitt, vi får lønna vår og kan pleie hus og hage.

2. Vi kan gå i systemindusert depresjon fordi alt oppleves så mye mektigere enn oss selv. I verste fall utvikler vi en tilstand av «lært hjelpeløshet», hvis motto kan sies å være: «Uansett hva jeg gjør, eller uansett hva jeg sier, nytter det ikke.»

3. Vi kan leve godt på å reparere konsekvensene av all systemsvikten, eller all «fordårligheten» som vi kaller det her i huset.

4. Vi kan gjøre det beste ut av det, benytte smutthull, småløgner og tilpasninger for at helsebyråkratiet ikke skal oppdage at vi «lurer» dem, og så gjør som vi vil og må for å stille sult, tørst og gi hvile.

5. Vi kan melde oss inn i helsetjenesteaksjonen (HTA) og på alle våre ulike vis si at systemene må være til for menneskenes skyld ikke menneskene for systemenes skyld. Vi kan si hvordan vi må ha det for å kunne utføre vårt profesjonelle arbeid. Vi vil ganske enkelt ha fagene våre tilbake.

Selv foretrekker jeg alternativ 5, og det er fremdeles en gåte for meg at ikke politikere og helsebyråkrater møter helsetjenesteaksjonen med åpne armer. Det er vi og våre klienter som vet hvordan vi må ha det, og det er systemenes oppgave å se til at vi får det slik.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.