FREDPRISVINNER ELLEN JOHNSON SIRLEAF: Når fredsprisen kalles "kvinnepris" i år, skal den da kalles "mannepris" neste gang den går til menn, for arbeid for fred og menn(eskerettigheter)? spør Karianne Bjellås Gilje. Foto:Steinar Buholm / Dagbladet
FREDPRISVINNER ELLEN JOHNSON SIRLEAF: Når fredsprisen kalles "kvinnepris" i år, skal den da kalles "mannepris" neste gang den går til menn, for arbeid for fred og menn(eskerettigheter)? spør Karianne Bjellås Gilje. Foto:Steinar Buholm / DagbladetVis mer

Mennesket spesial

Hvorfor reduserer mediene altfor ofte halve menneskeheten til kjønn?

For vel en uke siden meddelte Thorbjørn Jagland et klokt budskap: «Nobels Fredspris for 2011 skal deles mellom Ellen Johnson Sirleaf, Leymah Gbowee og Tawakkul Karman, for deres ikke-voldelige kamp for kvinners sikkerhet og deres rett til full deltakelse i fredsbyggende arbeid.»

Så langt alt vel. Sterke og verdige pristakere, både den liberiske presidenten og den liberiske og jemenittiske fredsaktivisten. Gratulerer alle tre! En takknemlig tanke også til de norske stortingspolitikere som nominerte vinnerne - og ikke minst til dokumentarfilmskaperne bak «Pray the Devil Back to Hell». Filmen bidro til å gjøre oss kjent med historien om Leymah Gbowee og arbeidet for liberiske kvinners sikkerhet, mot krig, voldtekt og terror. Den gir et lite innblikk i behovet for, og betydningen av, jobben årets pristakere gjør.

Men hva skjedde i mediene etter offentliggjøringen av årets fredspris? Umiddelbart ble Johnson Sirleaf, Gbowee og Karman slått sammen til gruppe - og kjønn. Overskriften til NRK både på tv og nett var «fredspris til tre kvinner». Det samme fant man på TV2 og i nesten samtlige norske aviser. På én uke er vi oppe i over 40 000 googletreff på denne overskriften. Det ville kostet mediene noen få ekstra tegn å bruke pristakernes navn. Jeg vedder på at samtlige ville hatt skjerm- og spalteplass til for eksempel «fredspris til Johnson Sirleaf, Gbowee og Karman» (som i dag kun har en håndfull googletreff).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Er det så nøye, tenker du kanskje. De tre pristakerne er jo kvinner. Hvorfor kan ikke mediene bruke det som tittelpoeng? Når de tre attpåtil mottok prisen for arbeid med kvinners sikkerhet og rett til deltakelse i fredsbyggende arbeid?

Det er nettopp det som er poenget. De mottok ikke prisen fordi de er kvinner, men for jobben de gjør. For årelang innsats for menneskerettigheter og fredsaktivisme.

Det er en seigliva uvane å kjønne kvinner i offentligheten. For i motsetning til i patriarkalske diktaturer, er det i norske medier sløvhet og uvane heller enn bevisst strategi når halve menneskeheten reduseres til kjønn. Om vi bytter kjønn, ser vi det tydeligere. La oss for enkelhets skyld bruke eksemplet «fredspris til to menn». Intetsigende tittel, eller hva? Et kjapt søk i mediearkivet Retriever viser da også at den aldri hittil har forekommet i norske medier, selv om to menn har delt prisen 16 ganger siden første tildeling i 1901. Heller ikke den ene gangen fredsprisen ble delt mellom tre menn ble de slått sammen til en kjønnsgruppe. I 1994 klarte mediene altså å klemme inn i tittelen at fredsprisen ble delt mellom Arafat, Peres og Rabin.

Benevnelser som «mannlig statsminister» og «mannlig fredsprisvinner» virker bare komisk. Kvinnelige motstykker florerer i offentlig omtale - selv om de er langt færre i virkeligheten. Googler man «kvinnelig statsminister» får man rundt 3500 treff. Hva med det mannlige motstykket? 86 treff (et topptreff er på HegnarOnline, der en nettdebattant stemmer på Siv Jensen fordi det er på tide med en «mannlig statsminister»).

Å sette kjønnsmerkelapp bare på halve menneskeheten handler blant annet om at kvinner gjennom historien senere og sjeldnere enn menn har inntatt offentlige posisjoner og blitt tildelt prestisjefylte priser. Det fantes inntil i år bare 12 kvinnelige pristakere i fredsprisens 110 år lange historie. Kanskje er det derfor komiteen nå gir prisen til tre kvinner i slengen: De har det travelt med å bøte på historisk urett. Andre priser har minst like store synder å gjøre opp for. I alle verdens land finnes kvinnelige politikere, forskere, aktivister, forfattere, musikere, filmskapere, jurister, leger osv - som overses av redaksjoner, juryer og priskomiteer.

Overvekten av menn som prisvinnere og i andre prestisjefylte og synlige posisjoner, bidrar til at menn i offentligheten er blitt det nøytrale kjønn. Normalen. Selve det offentlige mennesket. Kvinner er dermed - ja nettopp - kvinner. Det annet kjønn, unntaket. Mennesket spesial. Og selv om virkeligheten gudskjelov endrer seg og posisjoner blir noe jevnere fordelt mellom kjønnene, henger mediene igjen. Se, en kvinne! Ikke en politiker, aktivist, forfatter, pristaker - men en kvinnelig!

Synes vi det er ok å fortsette å peke på kjønn i omtalen av kvinner, mens menn slipper dette kjønnsklisteret? Når fredsprisen kalles «kvinnepris» i år, skal den da kalles «mannepris» neste gang den går til menn, for arbeid for fred og menn(eskerettigheter)?

En debatt om framstillingen av kjønn i medieoffentligheten kan kanskje virke marginal sammenliknet med den virkelige verdens store, uløste oppgaver i kampen mot kjønnsundertrykking, trakassering, vold og diskriminering. Men kan hende henger disse forholdene mer sammen enn vi liker å tro.

Utdelingen av årets tre fredspriser i Oslo 10. desember er en glimrende anledning til ikke å redusere årets pristakere til sitt kjønn i omtalen av deres bragder. Mitt enkle forslag er å ta en kjønnstest på tekstene man produserer. Her er en oppgave til Thorbjørn Jagland og hans taleskrivere: Ville noe i årets pristale høres undervurderende eller banalt ut om det var adressert til tre menn? (Hvis ja: stryk eller omformuler.) Og oppgaven til norske medier kan være: Hva er forskjellen på å ha et kjønn og å jobbe for halve menneskehetens rett til sikkerhet og likeverdig deltakelse i samfunnet? Grei ut, drøft og vis eksempler.