Menneskets smertepunkt

I en umiddelbar tilgjengelig form og med et enkelt språk kretser debutanten Pål Gitmark Eriksen dikt for dikt inn menneskets drift mot sitt mørkeste smertepunkt, dødslengselen.

Det er modig gjort, ikke minst av en ung debutant, i den forstand at en slik så åpenlys tematikk lett kan latterliggjøres som seinpubertal livsforakt. Denne boka går imidlertid utenpå en slik lesning.

Den består av to deler. Begge kan leses som suiter som skildrer mentale tilstander og bevegelser i disse, det isolerte menneskesinnets lengsel mot egen tilintetgjørelse. Den opplevelsen av tilværelsen Pål Gitmark Eriksen gjengir, er et både fysisk og mentalt rom der veggene er dekket av støv, konkret i form av en fengselscelle {ndash} eller lukter av eik, et rom som trenger seg stadig tettere innpå. Og motsatt: Menneskekroppens indre beveger seg stadig utover og tilintetgjør seg selv. Mennesket er redusert til en mental tilstand mellom sitt eget indre og omverdenen, en skjør hinne mellom seg selv og ingenting.

Isolering

«Fangevokterens skritt» består av både dikt og korte prosatekster. Kanskje vil Pål Gitmark Eriksen selv hevde at prosatekstene er dikt skrevet på fulle linjer, dvs. det gjør han ved å gi boka sjangerbetegnelsen dikt. Den diskusjonen er lang, men min opplevelse er at han i de beste diktene gir leseren fastfrosne øyeblikk av innsikt, mens han i de beste prosatekstene presist griper refleksjonen fram mot denne innsikten, og at forskjellen ligger nettopp her. De svakere diktene og prosatekstene befinner seg et sted midt imellom, er svake nettopp derfor.

En videre utvikling av hans åpne uttrykk peker mot ytterligere, kanskje ikke fortetning, men isolering og skjerping av sansningene, en ytterligere isolering av mulighetene for erkjennelse. Om så vil skje, vil vi sannsynligvis få vite, for mye kan tyde på at «Fangevokterens skritt» er begynnelsen på et forfatterskap. Også på sitt beste gir Pål Gitmark Eriksen meg en følelse av at han fremdeles har mye å gå på.