Menneskets vårløsning

Litteraturen om renessansen fyller mange bibliotek, og et menneskeliv rekker knapt til om du ønsker å lese alt. Selve ordet «renessanse» er trolig skapt av den franske historikeren Jules Michelet i 1830-årene.

Men det er det geniale verket til sveitseren Jacob Burkhardt fra 1860 om renessansen i Italia som kom til å prege det allmenne synet på åndsretningen som historisk begivenhet.

Burkhardt la hovedvekten på gjenfødelsen av den antikke kultur og konsentrerte seg om den italienske vårløsningen. Ifølge ham vendte ånden tilbake fra antikken og forherliget på nytt verden og menneskelivet. Tidas tenkere og kunstnere ble gjennomstrømmet av en ny virkelighetssans, de skapte en ny kritisk holdning til vedtatte og gamle sannheter, gjorde opprør mot autoritetene, frigjorde seg fra moralske normer, og våget seg ut i eksperimenter og nye tankebaner.

Et praktverk

Den svenske historikeren Michael Nordberg tok i boka «Renessansemänniskan» fra 1993 et oppgjør med en del av de disse tradisjonelle synspunktene på renessansen som en fornyelse og befrielse. Han viste sammenhengen med middelalderen og pekte på hvordan tidsepoken langt på vei var preget av de samme fordommer, overtroer, grusomheter og stengsler som middelalderen slet med.

Det store verket om renessansen som nå kommer på Aschehoug, og som er redigert av den glimrende historikeren Margaret Aston, er lite preget av nytenkning og revolusjonerende synspunkter. Det er først og fremst et praktverk som ikonografisk gjennom 1000 bilder presenterer tidsepoken. Bildene, reproduksjonene av særlig italienske mestere, er det viktigste, og de er imponerende godt gjengitt. Det myldrer av mesterverk i boka.

Artikkelen fortsetter under annonsen

En deilig bok

Når det gjelder framtredende forfattere fra tidsepoken, slik som Philip Melanchton, Erasmus av Rotterdam, Thomas More og Niccolr Machiavelli, presenteres de gjennom svært kortfattede biografier i oppslagsdelen, og ellers gjennom portretter foretatt av kunstnere som Lucas Cranach, Hans Holbein, Santi di Tito og Tizian.

Vektleggingen av billedmaterialet også i denne sammenheng gir verket et svært leksikalsk og overflatisk preg. Hva gjelder det åndshistoriske, savner man utdypingen og det samlende grep. Men billedmaterialet er imponerende, og det er en deilig bok å bla i. Og etter blaingen sitter man igjen med bredt inntrykk av renessansens mangfold. Om dens matematikk og astronomi, musikk og krigskunst, om medisin og børsliv, slott og slottsinteriører, lov og straff osv. Og ikke minst blir en slått av styrken og frodigheten i særlig den italienske billedkunsten.

Ensidig

Men utvalget er trass i rikdommen noe ensidig. Da Gyldendal for noen år siden utga en bok på ca. 170 sider om renessansen skrevet av en framtredende hollandsk kunsthistoriker, var alle de tre framtredende spanske malerne Bartolomeo Bermejo, Jaume Huguet og Bernat Martorell både omtalt og representert med bilder. Ingen av dem er nevnt her.

Svakest er partiene som omhandler hverdagslivet. Å fortelle om liv og død, ekteskap og erotikk, arbeidsliv og yrke gjennom tilfeldige kunstneriske mesterverk blir ikke bare høyst overflatisk, men egentlig en forskjønnet og fordreid beskrivelse av forholdene når vi sammenholder med hva skriftlige kilder forteller om livets beske virkelighet på den tida. Igjen kan man vise til Nordbergs verk som avslører en ganske annen side ved renessansehverdagen.

Reisehåndbok?

Best i tekst er utvilsomt Astons sobre innledning, der hun, som mange før henne, tar utgangspunkt i at renessansen ikke minst var en litterær og antikvarisk begivenhet. Aston begynner med å ta for seg pavens babylonske fangenskap i Avignon (1309- 1377) og Petrarcas rolle. Det var mens Petrarca var knyttet til dette nervesenteret, at han utviklet sin lidenskap for antikken og for å samle bøker. I Avignon fikk Petrarca tak i tekstene til Livius, den romerske historikeren, hans yndlingsforfatter, og her greide han å få den kjente italienske maleren Simone Martini til å utsmykke tittelbladet på hans kjæreste bok, Vergils manuskript.

Astons innsiktsfulle innledningsessay, det rike billedstoffet og oppslagsdelen gjør «Renessansen» til en god rettleder for Italia-farere som ønsker en lettfattelig orientering. Men ønsker man dypere innsikt i renessansens mangfold og dens motsetningsfylte verden, bør man nok lete i andre bøker.