«SKAMMENS GJERDE»: Gjerdet på grensa mellom sørlige Makedonia og Hellas er bygget for å holde migranter, trafficking eller «fiendtlige grupper» borte fra Makedonia. «En skam for Euopa», har den greske startsministeren sagt om bruken av tåregass og gummikuler mot migranter som prøver å ta seg inn. Foto: Robert Atanasovski / AFP / NTB Scanpix
«SKAMMENS GJERDE»: Gjerdet på grensa mellom sørlige Makedonia og Hellas er bygget for å holde migranter, trafficking eller «fiendtlige grupper» borte fra Makedonia. «En skam for Euopa», har den greske startsministeren sagt om bruken av tåregass og gummikuler mot migranter som prøver å ta seg inn. Foto: Robert Atanasovski / AFP / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Rettferdighet

Menneskeverd i migrasjonens tidsalder

De flykter fra krig, sult, klimarelaterte katastrofer. Dette kan vi ikke vende blikket bort fra.

Meninger

I vårt trygge og rike hjørne av verden er julas fortelling en påminnelse om å stå opp for verdens utsatte og sårbare. Den som har to kjortler, skal dele med den som ikke har noen, og den som har mat, skal gjøre det samme. (Lukas 3,11).

Når kirkene fylles til julegudstjeneste, samles vi for å feire at Jesus ble født. Vi hører om Josef og Marias ferd til Betlehem, om gjeterne på marken og om engler på himmelen.

I Johannesevangeliet møter vi fortellingen om jula fra et annet perspektiv. Her knyttes Jesu fødsel sammen med skapelsen av verden: Jesus identifiseres med Logos – Ordet som har eksistert til alle tider. Som skaper av himmel og jord er Gud den som gir liv og opprettholder verden. Som skaper av mennesket er Gud den som fyller mennesket med verdi, og gir det en uerstattelig plass i skaperverket.

Inkarnasjonen, transformasjonen fra Ordet til mennesket, beskrives i Johannesevangeliet som en migrasjon, som en forflytning, en reise. I Jesusbarnet krysser Gud grensen fra det evige inn i det forgjengelige. Barnet i krybben, som tidlig i livet ble en flyktning, viser med dette Guds nærvær og menneskets verd midt i det sårbare, midt i en hard verden.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I dette skaperverket gir Gud oss frelse og håp. I julas fortellinger ser vi Håpet bli født i mørket. Han som løfter opp hvert menneskes verdighet, og som i sin programtale hos Lukas sier at han skal «forkynne et godt budskap for fattige … for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren» (Luk 4,18).

Flyktninghjelpens flyktningregnskap forteller oss at det i 2017 var over 65 millioner mennesker på flukt. De flykter fra krig, sult, klimarelaterte katastrofer. Dette kan vi ikke vende blikket bort fra. Ikke som medmennesker. Ikke som kristne.

Som samfunn koster det å hjelpe, og det smerter å måtte gi slipp på goder og velstand. Økonomi blir derfor en del av regnskapet knyttet til hva vi synes vi kan bidra med. Men hvilket land i verden skulle være bedre rustet til å gjøre en innsats enn Norge? Samtalen om flyktninger må ikke fortsette å ha som utgangspunkt hvor mange som skal få komme inn til Norge, men må ta på alvor Norges gode utgangspunkt for å ta seg av andre, og vårt felles ansvar for de utsatte og sårbare.

Ikke alle migranter er flyktninger og asylsøkere. Verden ser i dag den største forflytning av mennesker siden andre verdenskrig. Dette er for det meste personer som søker jobb i andre land, mennesker på jakt etter bedre livsvilkår. Det anslås at om lag en kvart milliard mennesker regnes som migranter, en økning på 75 millioner mennesker i perioden 2000 til 2015. Den enkelthendelsen som har hatt størst innvirkning på migrasjon til Norge var ikke flyktningkrisen i 2015, men utvidelsen av EU i 2004.

I en verden der ressursene er skjevt fordelt, hvor få har mye og mange har lite, må vi anerkjenne behovet for bedre livsvilkår som et legitimt krav. Vi må kjempe for bedre livsvilkår for alle mennesker. I den kristne livsanskuelse er det dette som tar skapelsen på ansvar: Med Gud som felles far er vi alle søsken. I dette perspektivet blir landegrenser uvesentlige. I denne kampen kan nasjonalstaten tvert imot bli en motkraft.

Ikke minst ser vi dette i de nynazistiske bevegelsene som rører seg i Norge og våre naboland. Flere bruker i sin retorikk kirken som et uttrykk for det nasjonale. Men kristendommen er ikke norsk. Den verdensvide kirke inkluderer alle kulturer. Troen er ikke nasjonal, den sprenger rammene for samfunn, kultur og landegrenser. Derfor er også kirkene i verden en god arena for å kunne arbeide for bedre livsvilkår for alle.

I dette arbeidet er menneskets rettssikkerhet avgjørende. I en kristen kontekst ivaretar den både det gudgitte menneskeverdet og samfunnets ansvar for å sikre sine borgere. At vi i størst mulig grad likebehandler og gir forutsigbare liv, at vi hindrer maktovergrep og undertrykkelse, at vi gir en stemme til de stemmeløse, er det vi som samfunn i ettertiden vil bli dømt på. Vi kan ikke bare understøtte norske statsborgeres rettssikkerhet, men anerkjenne den som en nødvendighet for alle, og spesielt for mennesker på flukt og migranter som søker bedre liv for seg og sin familie. Mange flyktninger forteller at den største smerte ikke er skapt av sult, utmattelse eller hete, men av opplevelsen av å være ingenting, å ikke bli betraktet som et menneske. Avhumaniseringen av mennesker som er på flukt er slående og deprimerende, men likegyldigheten i møte med dette gjør at vi også står i fare for å dehumanisere oss selv.

Martin Luther definerte synd som det å være «innkrøkt i seg selv». Et menneske som lever avsondret fra mennesker og verden, er fanget i synden. Men også et samfunn kan være innkrøkt i seg selv: Muret inn i egen velferd og velstand.

Vi må ivareta ofrene for en urettferdig og hard verden. Men mens vi tar imot de utsatte og sårbare, må vi også gripe fatt i årsakene. Skaperen har gitt oss et forvalteransvar for jorda, dette gir oss ansvaret for å finne gode løsninger på klimakrisen. Jesus, fredsfyrsten, roper til oss med sitt budskap om fred, og gir oss ansvaret for å skape fred mellom folk og nasjoner. Den Hellige Ånd, livsgiveren, kaller oss til å skape rettferdige samfunn som gir alle mennesker de samme muligheter for å utvikle seg.

I adventstiden har vi tent lys, for kjærlighet og tro, for rettferd og for frihet. Men lyset må også tennes i oss. Kampen for rettferdighet er en kamp alle må kjempe. Både de som tror, og de som ikke tror – de som bekjenner seg til den kristne Gud, eller de som ber til en annen. Vi er alle dypt avhengige av hverandre.

Julas fortelling viser oss en Gud som krysser grenser. Altfor ofte bygger vi murer mellom hverandre, men Gud kaller også oss til å krysse grenser for å gjenvinne fellesskap med Ham og med hverandre.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook