Menneskeverd og fleksibilitet

Min kusine som er alvorlig syk av bl.a. leddgikt og astma, har i årenes løp fortalt meg en del om velferdsstaten.

I høst fikk hun ikke forlenget et nødvendig rekreasjonsopphold på grunn av hjerteinfarkt fordi hun tjente 250 kr for mye i måneden. Hun har litt over minstepensjon. Heller ikke får hun hjelp til å bade av de hjemmebaserte tjenestene i bydelen mer enn tre ganger i måneden, men må etasjevaskes, med unntak av føttene, i ørene og ansiktet. Ifølge hjelperne tar bad for lang tid. Min kusine mener at tidsskjemaet holder om hun tapper i badevannet før hjelperne kommer. Men i høst har hun fått innvilget ny bil og elektrisk rullestol til utebruk.

De fleste forklarer dette misforholdet med et annet budsjett. Jeg tror ikke at det er den viktigste forklaringen. Jeg tror at lederne for de hjemmebaserte tjenestene i bydelen ikke forstår hva menneskeverd er. Jeg tror heller ikke at de er spesielle i så måte. Vi leser daglig redselsskildringer fra enkeltmenneskers tilværelse på mange sykehjem, gamlehjem, sykehus og i sykehuskøer. Det må være mange ansatte som ikke forstår hva menneskeverd betyr.

Foran meg på skrivebordet har jeg dagens retningslinjer for hjemmebaserte tjenester i Stovner bydel i Oslo. De består av ni sider. De første fire- fem sidene går med til å beskrive hva hjemmehjelperne ikke skal gjøre, og hvordan flest mulig av hjelpeoppgavene skal overføres på andre, spesielt pårørende, forretninger, eldresentre og frivillighetssentraler. Hjemmehjelperne skal for eksempel ikke utføre trappevask.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Om noen som helst ikke burde ha fått hjelp etter å ha blitt vurdert etter disse retningslinjene, allikevel får innvilget hjelp, skal det begrunnes skriftlig ut fra retningslinjene. De som hjelpes - disse kalles konsekvent for brukere - skal dessuten kontinuerlig vurderes slik at hjelpen kan trekkes tilbake så fort den ikke lenger ansees for å være nødvendig.

Resten av retningslinjene tar i all hovedsak for seg hvordan de forskjellige typer hjelpere skal samarbeide og koordinere hjelpen. Husarbeid og stell er et puslespill med mange faktorer. Det er ikke vanskelig å tenke seg at tiden raser av gårde når to- tre stykker skal diskutere hvem som skal vaske doen hos hvem. Teamwork på samme arbeidsplass og mellom distriktene er viktig innen helse- og omsorgsvesenet, og selvfølgelig meget tidkrevende. Denne tidsbruken diskuteres ikke.

Derimot diskuteres hjelpernes tidsbruk hos dem som blir kalt for brukere. Den skal være så effektiv som mulig. Det heter til og med: «De fleste brukere vil ønske å ha færrest mulig kontaktpersoner fra de hjemmebaserte tjenestene som de må forholde seg til. At samme person ivaretar de samme oppgavene over lengre tid øker brukerens trygghet. Slik kontinuitet reduserer imidlertid fleksibiliteten i distriktene.»

Ordet fleksibilitet er her brukt helt uavhengig av det faktum at de som kalles for brukere sikkert blir mindre og mindre fleksible å ha med å gjøre, jo flere hjelpere de får. At hjelpetrengende blir fleksible av å bli vasket av stadig nye hjelpere, og ved ikke å vite hvem som kanskje kommer om morgenen eller kvelden, er lite sannsynlig. Men så er ordet fleksibilitet ikke myntet på de hjelpetrengende. Ordet man hadde brukt på dem om man hadde våget, er tilgjengelig. De hjelpetrengende skal være så tilgjengelige som mulig, være villige til å tilpasse seg hjelpernes system på nytt og på nytt.

Det er det rullerende systemet som ansees for å være fleksibelt. Det er heller ikke sannsynlig. Når en skal lære å ta seg frem i mange forskjellige hjem og forholde seg til mange forskjellige klienter, må vel det kreve mer tid enn om en arbeider der en er kjent fra før? Hva er det fleksible ved at hjelperne ustanselig er på full fart gjennom bydelen fra leilighet til leilighet? Det må jo bare være bilen. Men kanskje ordet fleksibilitet her brukes som et dekkord for manglende følelsesmessig engasjement? Hensikten kan være at ingen vennskaps- eller kjærlighetsbånd skal oppstå mellom hjelpetrengende og hjelper. Da vil mennesker engasjere seg og blande seg. Da blir de lite fleksible.

Betegnende nok blir de som kalles for brukere ikke tillagt noen avgjørende vekt i retningslinjene. Først på side åtte heter det at «brukeren må taes med på råd». Men den lille biten som er igjen etter at hjelperne og teamene har sagt sitt, og stadig sier sitt, kan det nesten ikke være bryet verdt å gi noen råd om.

Ingen vil vel heller miste det lille de får. En gjennomsnittsbruker skal ha 1 time til husarbeid hver 14. dag, 30 minutter stell om morgen og 20 minutter pr. kveld. For de som kan dusje, tre ganger i uken. Det kan være det lille som redder dem fra kaos og mer sykdom.

De som kalles brukere er antagelig ikke opprørske, eller har krefter til å ta mange konfrontasjoner. Kanskje mange er fornøyde. De tror at de er brukere av et system, det gir kanskje selvfølelse. Men å bruke på vanlig norsk betyr å kunne anvende noe, betjene seg av noe, disponere, utnytte. Å bruke seg betyr å herse eller skjenne, å bruke hodet, betyr å tenke.

Hva er det de som kalles for brukere bruker? Ikke er det hjemmehjelperne, de er betalt av systemet og gjør bare sin jobb. Ikke er det systemet, det er altfor tungrodd og altfor langt borte til at de kan brukes av de som kalles for brukere. Ikke er det lederne av systemet, de er fjerne, på møter og seminarer. Antagelig er det bare seg selv de kan bruke, de kan skjenne og tenke, om det gir noen mening når de ikke kommer frem. De kan bruke seg selv til å slåss mot systemet, eller tilpasse seg, alt etter som.

Derimot kan de ansatte bruke systemet til å fremme en karriere. Tvers gjennom retningslinjene fra Stovner går troen på ord, teorier, saksbehandlingsgang og team. Alt skal følge skjema, og alt skjer på systemets premisser. Systemet synes å bruke sine krefter på å gjøre seg selv uunnværlig. Med slike retningslinjer trenger systemet etter kort tid ingen av dem som kalles for brukere for å få tiden til å gå. Den siste linjen i retningslinjene er betegnende nok: «Disse beskrivelsene (av brukernes situasjon) samles og utgjør en videreutvikling og komplettering av samlingen med standarder.»

Hjelpesystemet synes skapt for ansatte, fagprofesjonene og forskerne. Det baserer seg på en oppfatning av menneskeverdet som en objektiv definerbar og målbar størrelse. Hjelpetrengende skal ha godt med tekniske hjelpemidler, bli ftret, vasket og snudd med jevne mellomrom, og få møte fagteam. Den som kalles for brukeren, personen, er redusert til et uønsket husdyr eller en plante. Subjektiviteten, det indre mennesket, dets livsvitalitet, engasjement, moral, verdier og kjærlighetsevne er av ingen interesse.

Men livskvaliteten hos en person er i all hovedsak avhengig av de mellomenneskelige forholdene vedkommende befinner seg i, av muligheten til å forestille seg en god fremtid, og muligheten til spillerom for egne skapende evner. Den er avhengig av evnen og viljen til å ta ansvar for eget liv. Muligheten til å oppleve kjærlighet og engasjement skaper helse og kanskje til og med helbredelse.

Velferdssystemets husdyr- og plantemenneskesyn kan være bra for de som er selvforsynt med tro, håp og kjærlighet. De kan så allikevel uttrykke seg som hele personer. Alle de hjelpetrengende som kunne trenge litt tilførsel av nettopp slike erfaringer og verdier, finner lite respons. De som måtte mangle opplevelse av eget menneskeverd vil langsomt kunne komme til å tro at de ikke bare er et dyr, noe mange idag tror allerede før de blir syke, men også en plante. Det beste er om de forstår seg selv som noen som må stelles og pleies av andre. De blir sittende fast i systemet, utleverte til fremmede inntrengere, og opptatte av hva andre kan gjøre for dem. Til slutt blir de helt hypnotisert, uten hjelpesystemet er de ingen og ingenting.

Et velferdssystem som bygger på en minimalistisk tenkning om mennesket er i sitt vesen nedverdigende. Når man reduserer menneskeverdet, ødelegger man det. Menneskeverdet er en kvalitet som man enten har eller ikke har. Slik vi tenker om mennesket, slik blir vi.