Menneskeverd og omsorgstjenesten

Respekten for menneskeverd er i ferd med å undergraves i den offentlige hjemmebaserte omsorgen.

Dette var filosof Nina Karin Monsens budskap i kronikken 19. februar. Og vi kan - ikke minst på bakgrunn av flere års forskning om disse tjenestene - uten videre erklære oss enige i dette budskapet. Det som vi imidlertid ikke kan slutte oss til, er den argumentasjonen som Monsen baserer dette budskapet på.

Monsen har på en utmerket måte beskrevet viktige problemer i den hjemmebaserte omsorgen med utgangspunkt i sin kusines problemer. Kusinen er en av de mange som på grunn av sykdom er blitt avhengig av blant annet hjemmehjelp, og i denne situasjonen har erfart hvor stor avstanden kan bli mellom det behovet en har og den faktiske hjelpen en får. 'Skylden' for dette forholdet tillegger Monsen de ansatte i disse tjenestene, som hun med en noe diffus betegnelse kaller 'hjelpesystemet'. Hun har med denne 'skyldtildelingen' oversett to meget vesentlige forhold. For det første tilkjennegir hun ingen helhetsforståelse av de organisatoriske forhold disse tjenestene inngår i. For det andre har hun ingen forståelse av de ansattes rolle som underordnete arbeidstakere i en voksende organisasjon. Vi anser at Monsen dermed har oversett at menneskeverd som verdi har en sammenheng med makt. Og denne forglemmelse anser vi er så alvorlig at vi som forskere på området ikke kan medvirke til at den blir stående uten kommentarer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

De offentlige, hjemmebaserte omsorgstjenester har siden 1960-årene gjennomgått en omfattende modernisering. Det er snakk om en endringsprosess som har ført til at organisatoriske prinsipper som desentralisering, samordning og fleksibilitet står i fokus i denne virksomheten. Gjennom disse endringer har man organisert flere og mindre enheter for å kunne arbeide nærmere omsorgsmottakerne. I forhold til tidligere har det blitt mer samarbeid og mer tverrfaglighet i sektoren. Og det har blitt flere muligheter for å koordinere arbeidet i den hjemmebaserte omsorgen med det som skjer i regi av institusjonsomsorgen for den samme gruppen mottakere. Grensene mellom å bo hjemme og på institusjon er ikke lenger så klare. De gjøres da også bevisst mindre klare for at man skal yte tjenester i hjemmet lengst mulig. Rasjonaliseringer i sykehusene og presset på aldersinstitusjonene forsterker de samme tendensene. Med andre ord utføres det i dag omsorgsarbeid i hjemmene som for bare få år siden ble betraktet som et arbeid som utelukkende kunne utføres i institusjonsomsorgen.

Disse endringene som har sitt seneste historiske utgangspunkt i henholdsvis kommunehelseloven og sykehusreformen på 1980-tallet, har forløpt parallelt med en stadig strammere økonomisk situasjon i sektoren. Antall årsverk har ikke fulgt økningen i popularitet - eller la oss heller si i manifestert behov for disse tjenestene. Og dermed er vi på slutten av 1990-tallet kommet i en situasjon hvor 'nødvendig' hjelp betyr en god del mindre hjelp enn det som ble definert som 'nødvendig' hjelp for bare få år siden.

Om vi nå flytter fokus fra disse overordnete utviklingstrekk til det daglige og konkrete hjemmehjelpsarbeidet, viser det seg at denne overordnete utviklingen har nedfelt seg i det en kan kalle en dominerende kultur i arbeidet. Det er en kultur som har tatt opp i seg og formidler de overordnete mål om effektivitet, fleksibilitet, dokumentasjon av hva som blir gjort osv. At det er en dominerende kultur, innebærer at de ansatte i større eller mindre grad selv formidler disse verdiene videre. Det er altså de faktiske maktforhold som gjør at de ansatte får denne formidlende rollen. Det hører i dag rett og slett med til det å arbeide i denne sektoren.

Samtidig kan dette på ingen måte tas som uttrykk for at de ansatte selv oppfatter disse effektivitetsverdier som ønskelige, hverken i forhold til seg selv som omsorgstjenesteytere eller i forhold til omsorgsmottakerne. Derfor begår man en alvorlig feil i analysen når man overser dette maktaspektet på den måten som Monsen gjør. Forskningen viser dessuten at det finnes motstand mot disse verdier i denne sektoren, og denne motstand baserer seg nettopp på ønsket om å fremme menneskeverdet i disse tjenestene.

Den overordnete utviklingen av disse tjenestene kan sterkt kritiseres. Ikke minst kan den kritiseres for at det som er kjernen i dette omsorgsarbeidet, en kjerne som i prinsippet er den samme i alt omsorgsarbeid, nemlig at det handler om menneskeverd, har blitt sterkt skadelidende i de organisatoriske endringsprosessene. Men her kommer vi så til neste korsvei, og det handler om risikoen for å glemme at menneskeverd ikke bare må relateres til omsorgsmottakerne, slik Monsen gjør, men også til omsorgsyterne. For skal man virkelig leve opp til kravet om menneskeverd i det arbeidet som ytes for omsorgsmottakeren, må man også inkludere menneskeverd for de ansatte. Da er det slett ikke tilstrekkelig å fokusere bare på omsorgsmottakernes ønsker og krav. Et omsorgsarbeid som skal bygge på menneskeverd, kan nemlig ikke basere seg på ensidighet, men er avhengig av muligheten for en gjensidighet som kan tilstrebes gjennom en dialog mellom omsorgsyter og omsorgsmottaker.

Det er lett å bli så opptatt av å få menneskeverd inkludert i de hjelpetrengendes situasjon at man glemmer å medtenke de sammenhenger som dette inngår i. Kanskje er det en slik glemsel Monsen er offer for. Men rent faktisk har hun med sin kronikk rettet en sterkt uberettiget og usolidarisk kritikk mot deler av det minst prestisjefylte og samtidig tyngste arbeid i omsorgssektoren, som fortsatt i overveiende grad er kvinnearbeid med svært små muligheter for avansement. Dette er et lønnsarbeid som kvinner i dag ikke makter å stå i frem til pensjonsalderen, og en av de største belastningene i arbeidet som de selv oppgir, er opplevelsen av at behovet for hjelp er langt større enn det som blir gitt.

Den overordnete utviklingen har ikke medført så mange fremskritt for disse mange kvinnelige omsorgsytere. Men noen få slike har faktisk blitt realisert. Fremskrittene handler om små forbedringer i rollen som arbeidstaker på et arbeidsmarked med mange regler og krav. Som eksempel kan nevnes at det har vært av avgjørende betydning for hjemmehjelpernes arbeidstakeridentitet at deres isolerte arbeidssituasjon ute i hjemmene i stor grad er brutt og erstattet av gruppearbeid. Det har ført til at hjemmehjelperne endelig kan diskutere sitt arbeid med kollegaer og inkludere sosialt samvær med arbeidskamerater f.eks. i lunsjpausen. Endelig er det blitt mulig å oppfatte dette tunge arbeidet som et riktig lønnsarbeid, et arbeid som kan lønnes og verdsettes. Monsens lite gjennomtenkte beskrivelse av dette samarbeidet som noe som er preget av overflødige diskusjoner om 'hvem som skal vaske doen hos hvem' og av sløsing med tid, blir i denne sammenheng forstemmende. Hun dokumenterer meget dårlig innsikt i betydningen av forbedringer for de mange kvinnelige underordnete i denne sektoren.

For å gjenta: Vi slutter oss til at det er bruk for evalueringer av menneskeverdet i offentlige omsorgstjenester. Men den typen evaluering Monsen her har gitt oss, bør ignoreres. I disse verdidebatt-tider anser vi at det er meget viktig at i stedet for den type verdidebatter som Monsen presenterer, bør vi diskutere verdier i sammenheng med de konkrete forhold som faktisk fremmer eller hemmer disse verdiene. Om vi nøyer oss med å føre rene verdidebatter, blir de lett for uforpliktende og formålsløse.

Tidligere kronikker: 20. mars: Marita Ryeng:'Menneskeverdet og virkeligheten'.