Menneskeverdet og virkeligheten

Nina Karin Monsen hadde 19.02.98 en kronikk med tittel «Menneskeverd og fleksibilitet». Monsen setter søkelys på viktige spørsmål, men har dessverre en forenklet fremstilling av virkeligheten, og det er grunnlag for å nyansere bildet av hvilket menneskesyn offentlig ansatte arbeider etter.

Monsen gir uttrykk for at velferdssystemet bygger på en minimalistisk tenkning om mennesket. Dette bekreftes blant annet ved at Bydel Stovner har etablert retningslinjer for hvordan ansatte skal utøve sitt skjønn ved dimensjonering av offentlige tjenester. Bydel Stovner skal dermed være et eksempel på hvordan hjelpesystemet er skapt for ansatte, og ikke for mennesker hvis livskvalitet avhenger av hjelp.

Pleie- og omsorgstjenestene arbeider for at syke, eldre og funksjonshemmede skal oppnå best mulig livskvalitet. Målsettingene er begrunnet i aksepterte etiske normer og verdier, hvor ideen om menneskeverdet står sentralt.

De senere års reformer har for eksempel medført en omfattende ansvarsforskyvning med hensyn til hvem som har ansvar for å gi hjelp på ulike områder. Kommunene er pålagt ansvar for utvikling av tjenester til brukergrupper som tidligere hadde tjenester på et annet omsorgsnivå. Tilgangen på brukere med svært kompliserte og omfattende hjelpebehov er økende. Flere brukere har behov for tilbud med mer «spesialisert profil».

Kommunene har ansvaret for å sikre brukere et forsvarlig og kvalitativt godt tilbud, og de med størst behov for hjelp skal prioriteres. Hvem har så størst behov for hjelp? Og hva har folk krav på? Ansatte i hjemmebaserte tjenester arbeider med disse spørsmål hver dag. En oppgave som innebærer å forene verdier som ofte står i motsetning til hverandre, og som krever evne til prioritering. Hvilke konsekvenser har det for menneskeverdet å prioritere trappevask fremfor personlig hjelp og stell til dem som trenger det? Rett og moral henger sammen.

Vår lovgivende myndighet har i tillegg skjerpet kravene til ulike deler av tjenestene. Saksbehandlingen skal skje i henhold til bestemmelsene i forvaltningsloven, og særlovene. Brukernes rettssikkerhet skal ivaretas uansett valg av tjenester.

De forvaltningsmessige sidene stiller helt andre kompetansekrav enn hva pleie- og omsorgstjenestene tradisjonelt har innehatt.

Bydelenes retningslinjer er ikke en innskrenkning av folks rettigheter, men et forsøk på å tolke hvilke rettigheter folk har. Dette er viktig i et arbeidsmiljø hvor de færreste har lest en lovtekst, og som heller ikke er det de primært skal drive med.

De hjemmebaserte tjenester organiserer en rekke profesjoner. Rekrutteringsproblemene knyttet til enkelte faggrupper er svært bekymringsfull. I tillegg har hjemmebaserte tjenester et stort antall ufaglærte, som tjenestene er avhengige av for å utføre oppgavene.

Hjemmebaserte tjenester i Bydel Stovner har i tillegg et meget høyt sykefravær. Tjenesteyting på bydelsnivå medfører stor slitasje på de ansatte, og opplevelsen av utilstrekkelighet er stor. Disse forholdene krever enighet om hvor man skal prioritere innsatsen, det vil si visse spilleregler. Bak disse står det et sett med verdier. En bestemt livsform kan ikke leve videre uten troen på disse verdiene. Å gi avkall på normer, skaper også normer.

Mangel på utfyllende kompetanse, utilstrekkelig personell og manglende tverrfaglig samarbeid går ut over brukerne, og bidrar til å redusere tjenestenes grad av måloppnåelse. I en hverdag hvor fagfolk er vanskelig å rekruttere, og hvor inntil < av arbeidsstokken til enhver tid er ute av produksjon, er det riktig å stille spørsmål om hvem som er fleksibel - bruker eller hjelpeapparat. Det er stor avstand mellom ideal og realitet, og det foregår en stigende erkjennelse av at det offentlige ikke kan dekke alle behov enkeltmennesket har. Derfor er det viktig at brukere, pårørende og politikere har riktige forventninger til hva disse tjenestene kan yte. Det er en forutsetning for tillit mellom partene.

Retningslinjer skal minimalisere opplevelsen av inkompetanse hos mennesket - ikke minimalisere mennesket.
Det ville være merkelig om det ikke var svakheter ved bydelens retningslinjer. Svakhetene vil endog variere ut fra hvem som leser dem. Ved identifisering av svakhetene har man imidlertid mulighet til forbedringer.

Regler har ingen verdi dersom de ikke kan operasjonaliseres på en slik måte at ansatte kan bruke dem i sitt arbeid. Normene må være utstyrt med knagger, og må konkretiseres for å ha en funksjon. Hverdagens problemstillinger strekker seg ofte langt utover hva lovgiver med rimelighet kunne tenkt på. En norm som ikke skaper diskusjon, kan heller ikke fungere som norm. I en åpen og lærende organisasjon er det viktig å ha medarbeidere som kan samarbeide med hverandre, og som tør å ta beslutninger. Da må man legge forholdene til rette for det.

Det er imidlertid ingen mening i å utarbeide retningslinjer for alle tenkelige situasjoner. Noen ganger må man nøye seg med å overlate en del til skjønn og samvittighet. Retningslinjene i Bydel Stovner er ment som et hjelpemiddel, og er et forsøk på å skape en viss orden i de handlingene man foretar. De skal utfylle de verdiene som organisasjonen arbeider etter, og skal samtidig være en beskyttelse for ansatte som kan ha vanskeligheter med å sette grenser i ulike situasjoner. Uten slike handlingsregler ville organisasjoner kunne fremstå som like kaotiske og uforutsigbare som mennesker uten selvbeherskelse.

Retningslinjene skal bidra til å skape trygghet blant ansatte, og skal bidra til større likhet i behandlingen og vurderingen av hvem som skal få hjelp.

«Menneskeverdet er en kvalitet som man enten har eller ikke har», sier Monsen, og innleder med at ledere i de hjemmebaserte tjenester ikke forstår hva menneskeverd er. «Livskvaliteten næres av mellommenneskelige forhold - ikke av firkantede retningslinjer hos ansatte», er et av Monsens budskap i kronikken.

Det har alltid vært vanskeligere å foreta moralske handlinger enn å spekulere over det rette, og særlig over andres manglende evne til moralske handlinger.

Hjemmebaserte tjenester er en organisasjon bestående av ansatte. Den etikk og moral som former virksomheten er ofte forskjellig fra den etikk og moral som styrer den enkelte ansatte.

Den enkelte ansatte tenker sjelden bare i produktivitetsbaner, en hel organisasjon tenker sjelden bare i omsorgsbaner. Her skal det være rom for konflikter. Det er i de reelle konfliktsituasjonene som knytter våre holdninger til reaksjoner, hvor moraltenkningen viser seg. Monsens begrensning ligger i at hun ikke innser at ansatte i hjemmebaserte tjenester handler som profesjonelle. Etiske overbevisninger er derfor ikke bare en privatsak mellom bruker og tjenesteyter.

Til slutt er det grunn til å understreke at hjemmebaserte tjenester er avhengig av mennesker for å løse sine oppgaver. Det hjelper ikke å ha romslige budsjetter, dersom det ikke finnes folk til å utføre dem. Medisinen er heller ikke nødvendigvis flere stillinger til hjemmebaserte tjenester. Medisinen er blant annet å få folk tilbake på jobb, og få dem til å trives der.

Monsen har derfor liten forståelse for hjemmebaserte tjenesters grunnleggende problem. Det grunnleggende problem er ikke mangel på etiske normer og verdier, men mangel på menneskelig kapital til å utføre de oppgaver man er satt til å utføre.