Menns naturvern

En ny rapport dokumenterer fraværet av likestilling i gjennomføringen av Nasjonalparkplanen. Hvorfor blir ikke kvinner spurt?

Innen utgangen av 2010 skal det mangeårige arbeidet med Nasjonalparkplanen være sluttført. Da skal 40 nye og 14 utvidede verneområder være klare. Dette er en storsatsing for norsk naturvern. Kall det gjerne naturvernets månelanding. Det totale omfanget av vernearealer etter Naturvernloven øker fra 6 prosent i 1992 til nesten 15 prosent i 2010, og Nasjonalparkplanen spiller her en sentral rolle.

Mange steder i bygde-Norge anses disse verneprosesser for å være noe av det viktigste som skjer. Det er mye som står på spill om hvilke områder som skal vernes og brukes, og på hvilke måter. For å skape lokal deltakelse i de mange verneprosessene det siste tiåret, har referansegrupper blitt nedsatt i de ulike kommunene. Her har det blitt lagt stor vekt på bred representasjon fra ulike interesser.

Vår forskergruppe har nå undersøkt hvordan norsk likestillingspolitikk er ivaretatt i gjennomføringen av Nasjonalparkplanen. Svaret er nedslående. I 54 sammenlignbare referansegrupper har i alt 440 lokale deltakere blitt oppnevnt. Under 11 prosent (48 stykker) er kvinner. Kun to av gruppene ble opprettet med minst 40 prosent kvinner. I 22 av de 54 gruppene var det ikke en eneste lokal kvinne.

Dette står i kontrast til både Likestillingsloven, Kommuneloven og et grunnleggende premiss i norsk likestillingspolitikk om at det skal være minst 40 prosent representasjon av hvert kjønn i alle offentlige råd og utvalg. Hvordan er det mulig?

La meg fortelle fra en helt vanlig dag på jobben. Dette er 7-8 år siden, og vi er et par forskere som sitter i en koselig stue på en flott gard i en av landets mange vakre bygder. Vi har fått lov til å stikke innom for å intervjue mannen som bor her. Han er nemlig representant for grunneierne i en av de nevnte referansegruppene. Kona hans kommer inn og serverer oss både kaffe og noe godt å spise. Da vi inviterer henne med i samtalen, viser det seg at, i likhet med mannen, har hun interessante refleksjoner om hva verneplanen vil kunne innebære, og hun er veltalende.

Før vi takker for oss og drar videre, får vi høre at det er kona som eier gard og grunn. Det er også hun som nedlegger det meste av arbeidet på garden, mens mannen er ansatt i en helt annen jobb. Likevel er det altså mannen som er oppnevnt som deltaker i referansegruppen på vegne av grunneierne. Vernesaken er ansett å være av største betydning for bygdas videre utvikling. I referansegruppen sitter folk som til sammen skal skape en størst mulig bredde av lokal representasjon. Men det er ikke funnet plass til en eneste kvinne.

Den gangen var jeg svært forbauset. Jeg tenkte likevel at det måtte være en tilfeldighet. Dette er tross alt Brundtland-land. Vår egen Gro er den bærekraftige utviklingens mor. Og ikke bare det, men Gro satte Norge på verdenskartet også året før hennes Brundtland-rapport om vår felles framtid. I 1986 utnevnte hun nemlig den såkalte «kvinneregjeringen» med åtte kvinner blant de 18 ministrene. Så er det noe man kan forvente at det er typisk norsk å være god på her til lands, så må det være bærekraftig utvikling og likestilling.

Vi undersøkte nærmere hvordan det sto til med likestillingen i andre råd, utvalg og referansegrupper i de to verneprosessene som prosjektet vårt fulgte. Resultatene viste at lokale representanter stort sett var ensbetydende med lokale menn. Disse resultatene publiserte vi i fagtidsskrifter, og vi ga klare tilbakemeldinger om hva vi hadde funnet til de ansvarlige innen naturforvaltningen.

Noe som har forbauset meg aller mest, er den manglende viljen fra ansvarlige myndigheter til å gjøre noe med situasjonen. Det har vært forbausende, fordi Norge alltid har vært ivrig i forhandlinger og partsmøter til Biokonvensjonen. Denne fremhever nettopp betydningen av deltakelse av kvinner på alle nivåer i beslutninger om bærekraftig bruk og bevaring av biomangfold. Her har Direktoratet for naturforvaltning og Miljøverndepartementet sendt representanter til internasjonale møter i årevis, uten å foreta nødvendige grep for å få norske forhold i samsvar med konvensjonens påpekning av nødvendigheten av likestilling.

Manglende handlingsvilje i vårt eget land har også vært forbausende fordi Wangari Maathai for fire år siden kom til Oslo og mottok Nobels Fredspris. Et av kjerneelementene i Maathais arbeid på landsbygda i Afrika er vektleggingen av at folk må forme sin egen bærekraftige utvikling, og framhevingen hennes av at kvinner her må få være aktive deltakere. Maathai ble tatt varmt imot av hele det norske miljøestablishementet. Samtidig var det ingen vilje til å innse relevansen av det hun sa også for Norge.

Vi har undersøkt hva den manglende likestillingen kan skyldes. Ofte har vi blitt fortalt at kvinner dessverre ikke vil stille opp i denne typen utvalg. Forskningen vår viser at dette er feil. For at kvinner skal kunne stille opp, må de nemlig først bli spurt. I de åtte tilfellene vi har undersøkt spesielt om dette, har vi ikke funnet et eneste tilfelle av at kvinner har blitt spurt og sagt nei til å bli oppnevnt.

Spørsmålet blir dermed hvorfor de ikke blir spurt. Vi har funnet at dette skyldes at en rekke offentlige organer ikke har gjort jobben sin med å sørge for likestilling. Integreringsstrategien for likestilling har med andre ord ikke fungert. I 52 av de 54 tilfellene vi studerte, sviktet kommunene. Verre er det at alle fylkesmennene som vi undersøkte har sviktet. Dette gjelder 16 av våre 19 fylker.

Enda verre er det at Direktoratet for naturforvaltning har sviktet. Som ansvarlig for gjennomføringen av Nasjonalparkplanen burde DN ha forlangt at alle prosessene ble gjennomført i henhold til norsk likestillingspolitikk. Like ille er det at alle miljøvernministrene etter 1999 har sviktet, fordi det er de som har det overordnede ansvaret for likestilling i sin sektor. Det er i det hele tatt ille at dagens integreringsstrategi for likestilling har gjort det mulig for alle å «glemme» forpliktelsene sine for likestilling.

Jeg har for lengst sluttet å la meg forbause over manglende vilje til likestilling innen norsk naturforvaltning. Har vi i dag politikere som er villige til å skape endringer?

Erik Solheim er minister for utvikling og miljø. Han har valgt kvinner og likestilling som et av innsatsområdene for norsk bistand. Nå er det på tide å sette et tilsvarende fokus på norsk naturforvaltning. I departementets budsjettforslag er temaet nevnt. Det er imidlertid ikke avsatt midler, og det er mye som må på plass i form av forskning og målrettede strategier. I hele miljøsektoren mangler det grunnleggende forskningskunnskap om situasjonen fordi dette i sektoren selv og i forskningsrådet avvises som «irrelevant» kunnskap. Det trengs også kunnskapsbasert verktøy for å etablere effektive tiltak tilpasset situasjonen på de ulike delområdene.

Forskningsminister Tora Aasland bør sørge for varige tiltak for at sektorer med sviktende fokus på kjønn og likestilling ikke kan unndra seg sitt ansvar for kunnskapsproduksjon om temaet. Likestillingsminister Anniken Huitfeldt bør revurdere integreringsstrategien for likestilling. Kommunal- og regionalminister Magnhild Meltveit Kleppa bør følge opp slik at kvinner rundt omkring i landet ikke lenger skal settes på sidelinjen når viktige spørsmål om bruk og vern av naturressurser står på dagsordenen.

•Rapporten: Hanne Svarstad, Silje Skuland, Ingrid Guldvik og Helene Figari 2009: Fravær av likestilling i lokal naturforvaltning: Nasjonalpark- planen som eksempel. NINA Rapport 432. www.nina.no