Tegning: Finn Graff
Tegning: Finn GraffVis mer

Innvandrergutter sliter mer enn jentene

Mens de skamløse jentene blir heiet frem, blir gutta bedt om å jekke seg ned

Det er minoritetsguttenes tur til å protestere. Det gjør de i en ny bok, «Kjære bror».

Kommentar

Før Monika Grønli Rosten ble forsker i Nova og tok doktorgrad på tilhørighet og unge voksne i Groruddalen, jobbet hun med ungdom i det myteomspunne området som er blitt synonymt med norsk innvandringsdebatt. Mye av arbeidet handlet om å støtte innvandrerjenters frigjøring fra en patriarkalsk kultur. Sørge for at jentene fikk utfolde seg på lik linje med gutta.

Kampen mot sosial kontroll har alltid vært det politisk korrekte i integreringspolitikken. Enten man er på venstre- eller høyresiden.

Men etter hvert begynte Rosten å stille spørsmål ved prioriteringen. Som hun observerte ute i virkeligheten; det var ikke jentene som slet, det var gutta. Det var gutta som fikk skylda for alt som gikk galt, og som ble utsatt for de lave forventningers tyranni. Det var gutta som ikke fikset overgangen fra ungdom til voksenlivet.

Mens jentene ble heiet fram av skolen og storsamfunnet, ble gutta bedt om å dempe seg. Ikke ta så mye plass. Jekke seg ned rett og slett.

Med Rostens doktorgrad som utgangspunkt, har den innvandringspolitiske tenketanken Minotenk laget en antologi med 21 tekster, både fra kvinner og menn, om det de i mangel av et bedre felles ord kaller «minoritetsmannen». De er de første til å understreke at begrepet er upresist, noe tekstene i «Kjære bror» illustrerer gjennom et stort mangfold og ulike innfallsvinkler.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er likevel denne «minoritetsmannen», slik han gjerne fremstilles i medier og politiske debatter, som dissekeres og analyseres, sett bokstavelig talt innenfra. Han er ikke en polsk gjestearbeider, men mørkhudet, som regel muslim. Han er innvandrer og sønn av innvandrere. Han er bror til den flinke søstra som tar høyere utdannelse.

Er «minoritetsmannen» aller nederst på rangstigen i det norske likestillingslandet? Narrativet om «minoritetsmannen» er en undertrykker som med fatale konsekvenser klamrer seg til antikvariske æresbegreper. For hvilke stereotyper er det ikke han blir tillagt i debatter; den kontrollerende patriarken, overgriper, narkolanger, voldelig eller naver, sikkert med i en gjeng, potensiell terrorist. Om han skulle lykkes i idrett, er han atletisk, ikke målbevisst og hardtarbeidende.

Noen minoritetsgutter svarer fordommene med «å leke ghetto» - late som de er enda skumlere enn historiene i pressen fremstiller dem (og trolig har de bidratt til fremstillingen). For noen blir det unektelig også alvor. De faller fra og fikser ikke den overgangen fra ungdom til voksen som de fleste av jentene mestrer.

Det er en vesensforskjell på utfordringen gutter og jenter med minoritetsbakgrunn står overfor. Mens jentene kan oppleve ulikestilling og sosial kontroll hjemme, opplever gutta å bli diskriminert ute; på skolen, på byen, på arbeidsmarkedet, av politiet. Mens jentene opplever friheten hjemmefra, ikke minst på universitetet, møter guttene en glassvegg av fordommer og lave forventninger.

Dette er gripende beskrevet i Zeshan Shakars roman «Tante Ulrikkes vei», som nylig fikk Vesaas-prisen for årets beste debutant, svært fortjent. Den bør leses av alle som forsøker å diskutere både Groruddalen og integrering på Facebook. Men også på Stortinget.

Flere burde også gjøre som Rosten, å sjekke det norske integreringsnarrativet mot virkeligheten. Når så mange minoritetsjenter lykkes, både i høyere utdanning og arbeidslivet, må det skyldes at flere enn storsamfunnet løfter dem fram og heier på dem. Den utskjelte «minoritetsmannen» kan skjule en feminist, motvillig eller helhjertet.

Fordi likestilling er en så sentral verdi i norsk politikk, blir fraværet av det brukt mot «minoritetsmannen». Som om han alene har ansvaret for kultur og strukturer. Som om han alene skal integrere seg og leve opp til norske likestillingsidealer i løpet av noen tiår. Flere av tekstene er brutalt ærlige; de beskriver også vold og æreskultur i et nytt land. Kulturelle motsetninger og misforståelser. Men så er spørsmålet hvordan kommer vi videre?

I stedet for å heie på gutta som slites mellom motstridende kulturer, gis de ansvaret for eldre generasjoners manglende likestilling. De møter et nytt glasstak som straff for en verden de aldri har vært del av. De er født i Groruddalen, på Holmlia, i Norge, men blir omtalt og behandlet som om de er innvandrere. Søstrene skal reddes i den store innvandringsdebatten, men hva med brødrene? Hvilken rolle skal de tildeles?

De skamløse jentene ble mottatt som heroiske nye stemmer i 2016. Opp gjennom åra har flere «minoritetsjenter» blitt omfavnet av majoriteten, fordi de innfrir norske forventninger om å gjøre opprør mot en patriarkalsk kultur. Utallige av deres brødre har heiet på dem uten å få samme anerkjennelsen. Eller anerkjennelse av at de har liknende og større utfordringer.

Nå er det jaggu guttas tur til å bli heiet på.