ANMELDELSE: Åstedet i Kristin Friis' debutroman er velkjent fra norsk film og litteratur:

Vi befinner oss på det loslitte og forfalne småbruket, der kjøkkenet er sentrum.

Bak kjøkkenvinduet i «Fjøset» sitter Marta. Hun venter på at ektemannen gjennom femti år skal komme inn etter kveldsstellet i fjøset. Det blir en lang, lang novemberkveld for den gamle kvinnen.

Venteroman Modernistene dyrket «non-event»; forestillingen om at det ikke trenger skje noe i teksten. Ytre handling viker for det som foregår i individet. Subjektets opplevelse, av hendelser og tid, har forrang.

Disse trekkene gjør seg også gjeldene i «Fjøset». Lite skjer. Marta venter og venter, lager kveldsmat, varmer opp kaffen, gråter litt over sin egen stille ensomhet og ser i korte glimt tilbake på livet som gårdskone.

Tider, tanker og opplevelser virres i hverandre: «Det var så mye å tenke på, alle tankene skulle ha sin egen tid, og det var kaldt og hardt i bakken», tenker Marta.

Det vi venter på i romanen, en avklaring, skjer bare nesten.

Marta tenker på å gå ut etter mannen, men det er mørkt og gårdplassen er glatt. Så hun blir, gjør de samme tingene om igjen, mens følelsene svinger fra det milde til det indignerte overfor mannen. Marta føler seg forsømt gjennom et helt liv, som om hun var «en pappfigur med en forside, en bakside. Som om det imellom ikke eksisterte».