ANMELDELSE: Åstedet i Kristin Friis' debutroman er velkjent fra norsk film og litteratur:

Vi befinner oss på det loslitte og forfalne småbruket, der kjøkkenet er sentrum.

Bak kjøkkenvinduet i «Fjøset» sitter Marta. Hun venter på at ektemannen gjennom femti år skal komme inn etter kveldsstellet i fjøset. Det blir en lang, lang novemberkveld for den gamle kvinnen.

Venteroman
Modernistene dyrket «non-event»; forestillingen om at det ikke trenger skje noe i teksten. Ytre handling viker for det som foregår i individet. Subjektets opplevelse, av hendelser og tid, har forrang.

Disse trekkene gjør seg også gjeldene i «Fjøset». Lite skjer. Marta venter og venter, lager kveldsmat, varmer opp kaffen, gråter litt over sin egen stille ensomhet og ser i korte glimt tilbake på livet som gårdskone.

Tider, tanker og opplevelser virres i hverandre: «Det var så mye å tenke på, alle tankene skulle ha sin egen tid, og det var kaldt og hardt i bakken», tenker Marta.

Det vi venter på i romanen, en avklaring, skjer bare nesten.

Marta tenker på å gå ut etter mannen, men det er mørkt og gårdplassen er glatt. Så hun blir, gjør de samme tingene om igjen, mens følelsene svinger fra det milde til det indignerte overfor mannen. Marta føler seg forsømt gjennom et helt liv, som om hun var «en pappfigur med en forside, en bakside. Som om det imellom ikke eksisterte».

En prøvelse
Det er en prøvelse å lese «Fjøset».

Stillstanden, gjentakelsene, utsettelsen - av handling og fremgang - tærer på tålmodigheten.

Kanskje skjer det ikke nok i Marta og i språket til å veie opp mot all ventingen. Litt mer Marta, og litt færre ord, hadde dempet dette inntrykket. Samtidig gjennomfører Friis prosjektet med stødighet. Hun nøler ikke underveis, verken formelt eller språklig.

At hun vier så mye tid til Marta, at hun ser og ser på den gamle kvinnen som tviholder på vesken sin og har begynt å rote litt - noe som gir en god usikkerhet til hele situasjonen - er vesentlig og stilig.

Friis har et godt blikk for det unike i det trivielle. Hun og Marta tar oss med en lang dags ferd mot det helt uvisse. Som vel er livet i korthet.