HVEM OVERTAR? Høyesterettsjustitiarius Tore Schei har siden 2002 vært landets fjerde mektigste - etter kongen, stortingspresidenten og statsministeren. Nå skal det avgjøres hvem som etterfølger ham. Foto: NTB Scanpix
HVEM OVERTAR? Høyesterettsjustitiarius Tore Schei har siden 2002 vært landets fjerde mektigste - etter kongen, stortingspresidenten og statsministeren. Nå skal det avgjøres hvem som etterfølger ham. Foto: NTB ScanpixVis mer

Mens vi venter på en ny

Årets utnevnelse av ny høyesterettsjustitiarius er særlig viktig.

Meninger

Norge er i ferd med å utnevne en ny leder i landets høyeste domstol, Høyesterett. Søkerlista er offentliggjort og kandidatene - deres bakgrunn og antatte rettspolitiske ståsted - har vært gjenstand for spredte kommentarer i mediene. Ikke minst har ønskeligheten av nå - omsider - å få utnevnt en kvinne som justitiarius vært fremme i kommentarspaltene. Tautrekkingen i kulissene har startet. Nå venter vi på avgjørelsen.

En utnevnelse av høyesterettsjustitiarius er selvsagt meget viktig. Det gjelder den fremste representanten for vår tredje statsmakt. Forventningen om sterk faglig kompetanse er en selvfølge. At likestillingsperspektivet også er langt framme, er naturlig. Det kan imidlertid hevdes at årets utnevnelse er særlig viktig og at noen kriterier for utnevnelsen bør etterprøves nøye - kanskje også suppleres med nye - før avgjørelse tas.

Det pågår i dag dyptgripende endringsprosesser i det norske samfunnet, av en karakter vi aldri har opplevd tidligere. På samfunnsområde etter samfunnsområde tales det om et paradigmeskifte - ikke bare knyttet til teknologi, kunnskap, arbeidsmarked, innvandring, klimaendringer med videre. Endringsprosessene er gjennomgripende og gjelder samfunnet som helhet; det knytter seg i dag stor usikkerhet til i hvilken retning det norske samfunnet vil utvikle seg. Desto viktigere har det vært å tydeliggjøre de grunnleggende verdier for vårt samfunn, noe Stortinget var påpasselig med å gjøre allerede ved statskirkeforliket i 2008. Dagens Grunnlov §2, 2. setning lyder slik: «Denne grunnlov skal sikre demokratiet, rettsstaten og menneskerettighetene.»

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men også demokratiet er i forandring. Det avspeiles blant annet i partienes og interesseorganisasjonenes organisering og arbeidsform. Antallet medlemmer synker, samtidig som organisasjonene endrer karakter. Fra å være åpne folkebevegelser med et sterkt foreningsdemokrati, ledet av valgte ombud, møter man i dag langt mer lukkede organisasjoner hvor ikke minst innslaget av ansatte i ledelsen er betydelig. Dagens politikk og lovgivning er i stor grad resultat av «forhandlinger» mellom ulike interesser. Det kan i økende grad stilles spørsmål om legitimiteten - den demokratiske forankring i folkeviljen - i den politikken som blir ført til enhver tid.

Endringsprosessene i samfunnet har nådd våre domstoler. Ikke minst gjelder dette synet på domstolenes oppgaver. Hvor grunnleggende sivile -, politiske -, økonomiske -, sosiale -, miljø - og kulturelle rettigheter kommer under press, blir behovet for rettsstaten sterkere. Domstolene forventes å beskytte landets innbyggere i ei tid da politikk lett skjer i de lukkede rom hvor den lett kan komme til kort overfor mange. Denne rollen ble tydeliggjort og styrket ved grunnlovsrevisjonen i 2014, da de sentrale sivile - og politiske rettigheter, noen viktige sosiale rettigheter og uskrevne konstitusjonelle prinsipper, ble løftet inn i vår høyesterettskilde, Grunnloven.

Domstolenes styrkede kontrollfunksjon overfor Storting og regjerning betyr en sterkere - og helt nødvendig - tilstedeværelse på områder som tidligere har vært forbeholdt politikerne. Ikke alle liker dette. Innenfor regjeringsapparatet, ikke minst i Justisdepartementet, hos regjeringsadvokaten - ja også på de juridiske fakultetene - møter man motstand mot en styrket rettighetstenking. Motstand avspeiles også i enkelte høyesterettsdommeres vota i den seinere tid. Vi kan slutte av dette at det ikke er uvesentlig hvem man rekrutterer til våre domstoler - og hvor man kommer fra.

Etter mitt syn er det av stor betydning for opprettholdelse og utvikling av den norske rettsstaten i den tid vi nå er inne i, at domstolene - og ikke minst Høyesterett - innser nødvendigheten av overvåking og kontroll på områder som berører borgernes grunnleggende rettigheter; domstolene må ikke forholde seg passiv og overlate landets borgere til politikk og lovgivning som mange ganger rammer tilfeldig og sterkt urimelig. Ta klimapolitikken som et eksempel: Vi vet at våre etterkommere vil bli hardt rammet og skadelidende som en konsekvens av dagens politikk, der kortsiktige økonomiske interesser er hensyn som i altfor lang tid har fått vært enerådende. Det er ingen tvil om at Stortinget ved vedtakelsen av miljøbestemmelsene i Grunnloven §112 i 2014 mente å fastsette en rettslig forpliktende skranke for politikk som har miljøkonsekvenser for våre etterkommere. Men vil bestemmelsen bli håndhevet - og hvor vil man i tilfelle sette grensene?

Grunnlovsmessigheten av mange inngrep i de personlige rettigheter vil avhenge av om de framstår som «nødvendige i et demokratisk samfunn». Dette beror i ikke liten grad på øynene som ser. Skjer domstolens avveining i maktmenneskets perspektiv, kan resultatet gå i én retning; skjer avveiningen på folkets premisser, kan resultatet bli et helt annet.

En ny høyesterettsjustitiarius blir en viktig premissgiver for den rolle landets høyeste domstol vil spille i tiden framover. Hva er ståstedet for vedkommendes utøvelse av sin dommergjerning? Er bakgrunnen statens maktbastioner, der statens interesser alltid er styrende? Eller er vedkommende «på parti med» folket? Spørsmålsstillingen er tabloid i sin form, men har likevel en kjerne av realitet i seg.

Når den sittende regjering Solberg skal foreta sitt valg av høyesterettsjustitiarius, burde den ut fra sitt ideologiske ståsted legge sterk vekt på borgernes rettigheter og styrking av rettsstaten i ny tid. Men jeg er slett ikke sikker på at det går slik.