Mens vi venter på innvandrerromanen

DEN NORSKE forlagsbransjen har nok en gang annonsert sin jakt på Den Store Norske Innvandrerromanen, denne gangen i Dagsavisen (20. mars 2005). Dette blir gjort med jevne mellomrom, blant annet i Dagbladet (20. mars 2004) og samtlige forlag er enige om at dette er en mangel i norsk litteratur som de gjerne skulle ha gjort noe med. «Vi er nysgjerrige og vil gjerne gi dem ut.» uttaler redaksjonssjef i Gyldendal Einar Ibenholt. «Det er ikke viljen det står på fra vår side». Mia Bull-Gundersen, redaktør i Aschehoug istemmer: «Vi vil gjerne ha den store norske innvandrerromanen. Vi snakker stadig om dette, og leter etter nye manus.» Det mangler altså ikke på velvilje og interesse, Kentaur Forlag har til og med annonsert en litteraturkonkurranse for forfatterspirer med «minoritetsbakgrunn». Dessverre er det slik at trass i all forlagsvelvilje har en slik roman enda ikke sett dagens lys Norge. Hvorfor ikke? I England og USA så man allerede på slutten av åttitallet begynnelsen på en bølge av flerkulturelle forfatterstemmer. En bølge som på mange måter kan sies å ha begynt med Salman Rushdie, og som siden har inkludert Zadie Smith, Monica Ali og Jhumpa Lahiri (for å nevne noen). Romanene deres var ikke bare var kommersielle suksesser, men ble også hyllet av kritikere og litteraturvitere som spennende og viktige stemmer, og som den nødvendige litterære konsekvensen av en flerkulturell og hybridisert samtid. Sverige, et land som vi kanskje lettere sammenligner oss med, fikk sin første store roman av denne typen for to år siden, i 2003, med Jonas Hassen Khemiris «Ett öga rött», som kommer på norsk i april.

Artikkelen fortsetter under annonsen

FORKLARINGENE FRA forlagene på den foreløpige uteblivelsen av en norsk ekvivalent er varierte: antallet innvandrere er færre enn nordmenn, derfor har de med statistisk nødvendighet færre potensielle forfattere norske forlag må i større grad gå aktivt inn for å dyrke fram manus i de rette miljøene, eller, Norge har en kortere innvandringshistorie enn for eksempel England og vi trenger bare litt mer tid på oss, så tar vi dem igjen. Mange er også påpasselige med å presisere at det er viktig at innvandreres manus må stille på like premisser som andre manus og at man vil unngå å operere med to ulike standarder for innvandrermanuskripter og manus fra etnisk norske. Det er altså ikke ønskelig å kvotere inn forfattere med annen kulturbakgrunn i den norske forfatterstanden. Spørsmålet som da med nødvendighet tvinger seg frem er todelt: Hva legges egentlig i begrepet «innvandrere» og hvilke grupper er det dette begrepet inkluderer? Så vidt jeg kan lese har verken avisene eller forlagene tatt seg tid eller plass til å gå nærmere inn på noen begrepsforklaring, men man kan jo velge å ta utgangspunkt i at «innvandrer», trass i at man har sagt «ja til et fargerikt felleskap» har eksistert siden åttitallet, generelt fortsatt brukes som en sekkebetegnelse på «alle de andre». Alle de som ikke er «etnisk norske» i betydningen hvite, og med Johansen som vanligste etternavn og Grandiosa som primær næringskilde. Det er en merkelapp som tilsynelatende passer pakistanere, somaliere og vietnamesere like godt og hvis eneste tilnærmede forsøk på differensiering er i bolkene 1.generasjon, 2.generasjon og 3.generasjon. Det er nettopp denne inndelingen i et «oss» og «dem», tviholdingen på at det er en «innvandrerroman» man så gjerne skulle utgitt, som jeg vil hevde, trass i at sosiologiske og historiske forklaringer sikkert også har noe for seg, langt på vei er årsaken til at noen slik tekst ikke har blitt utgitt enda.

NÅR JON ERIK Riley, redaktør i Damm Forlag, i tideligere nevnte artikkel i Dagsavisen uttaler at «Den vanlige inndelingen i innvandrer og ikke-innvandrer påvirker hvordan man ser litteraturen», refererer han implisitt til grunntanken i postkolonialistisk litteraturteori. Tanken er at enhver inndeling i oss og dem, i et sentrum og en periferi bekrefter og reproduserer en hierarkisk diskurs der de som befinner seg innenfor oss-betegnelsen automatisk gis høyere status en det som befinner seg utenfor eller i periferien. Denne vurderingen virker ikke bare på oppfatningene til dem som befinner seg innenfor, men påvirker i like stor grad dem som befinner seg utenfor til å nedvurdere egne erfaringer og uttrykk. Bare «de andre» kan redefinere og reskape sin rolle slik at den ikke lenger virker bekreftende, men heller nedbrytende på grensene og avstanden som er satt opp mellom motsetningsparene. I en globalisert verden der immigrasjon og migrasjon på tvers av nasjonale, kulturelle, og ikke minst, religiøse grenser blir stadig vanligere og der hele generasjoner vokser opp med bakgrunn i, og tilknytning til, ikke bare to kulturer, men tre eller fire, er spørsmålet etter én enkel, absolutt identitet, som en «innvandreridentitet» ikke bare meningsløst, men også veldig begrensende.

MEN MAN TRENGER ikke å benytte seg av komplisert postkolonialistisk teori for å få innsikt i den liminale identiteten og kreativiteten den er en kilde for. I Dagbladets fredagsbilag ble det fredag 25. februar trykket et intervju med standup- komikeren, skuespilleren og regissøren Noah Roble. Noah har kenyansk far, somalisk mor og er oppvokst i Tyskland, Nederland og på Tøyen. I Intervjuet sier Roble blant annet: «Jeg har hatt lyst til å skape meg selv. Jeg vil ikke bli kjent som skuespiller gjennom \'utlendingroller\', der jeg spiller en svart mann som stjeler», «Jeg har en drøm om å gjøre det bra i det jeg driver med. Men jeg har også en drøm om å bli en god muslim. Dra til Mekka.» og «Jeg ble en av dem, men aldri helt. På samme måte som jeg aldri blir helt nordmann. Så hvor faen hører jeg hjemme?». Samtidig med at han anerkjenner det umulige i å bli helt somalisk, eller helt norsk, ser han også det mulige i å skape sin egen identitet, og være både god skuespiller og god muslim. Noah Roble avviser å bli plassert i en singulær og begrensende bås - han er verken tenkt til å være utlending, somalisk, eller norsk. Han skal skape sin egen identitet og sitt eget rom, der han kan være både muslim og komiker.

SÅ LENGE NORSK forlagsbransje, godt hjulpet av norske medier, fortsetter å lete etter «innvandrerromanen» er dette et prosjekt som er dømt til å mislykkes fordi prosjektet forutsetter at det finnes en innvandrerforfatter som kan skrive denne romanen. Tanken om en entydig og definerbar innvandreridentitet som bare venter på å bli fanget mellom to permer i romans form er foreldet og begrensende, og vitner både om manglende kjennskap til det moderne, flerkulturelle mennesket, og ikke minst om et klart brudd med egne målsetninger. For når man fast uttaler at innvandrermanuskripter skal vurderes på linje med andre manuskripter, har man allerede foretatt en verdivurdering som gjenskaper og befester den hierarkiske og negative dikotomien mellom «dem - de andre» og «oss». Språk og kategorisering er ikke et verdinøytralt redskap, og å være normgivende i denne typen diskurssituasjoner innbærer å ha makt til å definere hvem som verdivurderes som «oss», og hvem som ikke gjør det. Slik vanskeliggjør troen på en særlig «innvandrerroman» ikke bare flere romanutgivelser fra flerkulturelle forfattere, det gjør utfordringen desto større for dem som måtte ønske å skrive. Ikke bare må framtidige forfattere av ny norsk litteratur redefinere og reskape sin egen plurale identitet fra å oppfattes som en negativ hindring til en kreativ størrelse, de må også utfordre og rive ned norske forlags tilsynelatende fasttømrede og reduktive idé om innvadrerforfatteren.

NÅR SAYNAB MOHAMUD, som nettopp ga ut den selvbiografiske boken «Saynab - Min historie» forteller at hun ble inspirert av Kahlid Husseins «Pakkis», som, for å være ærlig, er lite annet enn en svært begrenset ungdomsroman, la hun også til at hun savner flere romaner som forteller om hennes opplevelser. At en nitten år gammel skolestil fortsatt er alt norske forlag har å tilby Saynab vitner om en treghet og manglende vilje til å se verden med nye øyne som snarest mulig burde gjøres noe med. Bare ved å se en verden uten grenser evner man å skape grenseløs litteratur, også i Norge.