Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Mens vi venter på regjeringen

Uansett hva testene av klaseammunisjon på Hjerkinn vil vise, må regjeringens konklusjon bli at disse våpnene legges på hylla for godt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

KANONENE PÅ HJERKINN har stilnet, og den omstridte testskytingen av klaseammunisjon er over. Snart er tiden ute for den tenkepausen som regjeringen har innvilget seg i spørsmålet om dette våpenets framtid i det norske forsvaret. De rødgrønnes konklusjon blir imøtesett med stor interesse - ikke bare her i Norge, men også internasjonalt. Et tydelig signal fra Norge vil ha stor betydning.Mens vi venter på resultatene fra Hjerkinn, er resultatene allerede åpenbare fra den «testskytingen» som har funnet sted i konflikten mellom Israel og Hezbollah. FN anslår at det etter noen få dager med skyting ble liggende igjen så mye som én million blindgjengere fra klaseammunisjon i Sør-Libanon, hvorav mange er av samme type som Norge har.

BLINDGJENGERE HENGER i trær og olivenlunder, ligger i gater og hus og på jorder, og venter på å bli funnet av uskyldige hender. På noen få uker er det registrert at 20 sivile har blitt drept og 121 lemlestet fordi slike blindgjengere har eksplodert. Disse tallene vil fortsette å stige, og sivilbefolkningen i Sør-Libanon kaller dette «den andre krigen».Bruken av klaseammunisjon i Libanon har med all tydelighet demonstrert hva denne våpentypen så altfor fort kan føre til av sivile lidelser. De humanitære FN-organisasjonene gikk derfor nylig ut og oppfordret alle land til å fryse bruken av klaseammunisjon inntil det er oppnådd enighet om en internasjonal avtale om denne våpentypen.

MANGE HAR PÅPEKT det paradoksale i at en regjering som har lovet å arbeide for et internasjonalt forbud mot klaseammunisjon, trengte en tenkepause for å finne ut av hva den skulle mene om sin egen klaseammunisjon. Beslutningen om å ta den ut av det norske arsenalet kunne vært tatt for lengst. Den typen klaseammunisjon som Norge har på lager, har imidlertid gjennom mange år blitt fremstilt som uproblematisk; en myte som verken norske humanitære organisasjoner eller politikere før nå har hatt nok kunnskap til å kunne utfordre.Debatten om den norske beholdningen med klaseammunisjon er samtidig debatten om hvor grensene skal gå i det internasjonale forbudet som Stoltenberg-regjeringen vil arbeide fram. Sterke krefter forsøker å begrense et eventuelt forbud til de typer som sprer småbomber som ikke er utstyrt med såkalte selvødeleggere. Dette er imidlertid ikke en tilstrekkelig løsning, hvis målet faktisk er å beskytte sivile fra uakseptable lidelser.

SELVØDELEGGERNE SKAL sørge for at småbomber som ikke detonerer som de skal når de treffer bakken, likevel eksploderer - slik at de ikke blir liggende som dødelige blindgjengere. Men også selvødeleggere feiler. Og på grunn av det store antallet småbomber som typisk blir spredd under angrep med klaseammunisjon, blir antallet blindgjengere uansett uakseptabelt høyt. På Hjerkinn var hovedformålet med testene å finne ut om Norges klaseammunisjon - som har slike selvødeleggere - har en feilrate som er under eller over 1 prosent. Faktum er at prosentandeler betyr ingenting. Det er det faktiske antallet blindgjengere som er viktig, og selv om feilraten er lav, kan antallet blindgjengere fort bli uhyggelig høyt. I et kort angrep mot Basra i Irak i 2003, brukte britiske styrker klaseammunisjon med cirka 100.000 småbomber av samme typen som Norge har. Dersom feilraten hadde vært så lav som 1 prosent, ville resultatet fortsatt ha blitt minst 1000 blindgjengere fra bare denne typen i Basra alene. Det er ikke akseptabelt. Og den reelle feilraten var mye høyere.

DE NORSKE testresultatene vil uansett ikke gi et realistisk bilde av blindgjengerproblemet. Erfaringsmessig er feilratene når klaseammunisjon blir brukt i krig og konflikt mange ganger høyere enn feilratene som oppnås under tester. På Hjerkinn skytes det under gjennomkontrollerte forhold og mot hardt underlag. I den virkelige verden er nedslagsfeltene annerledes og vil likne mer på landsbyen Bint Jbeil i Sør-Libanon enn grusbanen på Hjerkinn. Stoltenberg-regjeringen har ambisjoner om å ta internasjonalt ansvar på et område der Bondevik-regjeringen var passiv. Siden regjeringsskiftet har Norges uttalelser på multilaterale møter der klaseammunisjon blir diskutert, vært betydelig mer progressive. Regjeringen fortjener også ros for at den i juni tok humanitære organisasjoners bekymringer på alvor og innførte et midlertidig moratorium på den norske beholdningen med klaseammunisjon. Vi er også glade for at regjeringen har signalisert at når den skal fatte den endelige beslutningen om den norske klaseammunisjonens skjebne, så vil den ikke bare legge vekt på testresultatene, men også andre forhold.

NÅ MÅ REGJERINGEN ta en offensiv og progressiv beslutning. Uansett hva resultatene fra Hjerkinn blir, må det midlertidige moratoriet gjøres permanent - det vil si at det må gjelde inntil regjeringen har lykkes med sitt mål om å få til et internasjonalt forbud mot klaseammunisjon. Alternativet ville være å oppheve det midlertidige moratoriet, noe som umiddelbart ville påkalle sterke reaksjoner fra norske og internasjonale humanitære organisasjoner. De uskyldige menn, kvinner og barn som lider på grunn av klaseammunisjon hver dag i Libanon og i mange andre land fortjener en meningsfylt reaksjon fra det norske folk og våre politikere. Kun ved å fryse all bruk av klaseammunisjon og sette alle ressurser inn på å få til et effektivt internasjonalt forbud, kan vi ta deres situasjon på alvor. Det spiller ingen rolle om Norges beholdning av klaseammunisjon ikke er fullt så ille som andre typer, eller om våre styrker aldri ville brukt dem mot byer, eller om vi bare vil bruke dem i forbindelse med såkalt eksistensielt selvforsvar. For vi vet at klaseammunisjon utgjør et globalt humanitært problem, som det haster med å finne en løsning på.