OMRINGET KS-BYGGET: Rundt 100 lærere omringet i dag KS-bygget i Oslo. Foto: Vidar Ruud / NTB Scanpix
OMRINGET KS-BYGGET: Rundt 100 lærere omringet i dag KS-bygget i Oslo. Foto: Vidar Ruud / NTB ScanpixVis mer

Mens vi venter på skolestart

Årets lærerstreik er et uttrykk for at nok er nok. Den som vil ha mer ut av lærerressursene må være klokere enn det KS har vært i år.

Kommentar

Streiken som nå pågår i skolen er enestående. Det er første gang streiken for alvor settes i gang ved skoleårets begynnelse. Det er første gang Utdanningsforbundets medlemmer har vendt tommelen ned for et forslag som er anbefalt av forbundets ledelse. Det er første gang lærere i tusentall har engasjert seg kraftig i sosiale medier.

At 73 prosent av lærerne svarte nei til det anbefalte forslaget i uravstemningen er uttrykk for oppdemmet misnøye gjennom mange år, ikke bare med det framlagte forslaget.

Det er 10 år siden forhandlingsansvaret for lærerne ble overført fra staten til kommunene. I de ti åra har lærerne hatt dårligere lønnsutvikling enn andre sammenliknbare yrkesgrupper. Det framgår av statistikken fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene.

I samme tidsrom har all oppmerksomheten rundt Pisa-undersøkelsen og nasjonale prøver skapt et forventnings- og effektivitetspress i skolene. Det øker naturligvis byrden på den enkelte lærer. Dette fører også til at mer tid går til rapportering og byråkrati.

Når så meklingsforslaget foreslår 7,5 timer tilstedeværelsesplikt hver dag, for å bedre mulighetene for samarbeid mellom lærerne, koker det over.

Folk som sier nei i en uravstemning er ikke en fasttømret fraksjon. Det er summen av enkeltmedlemmer som er forbannet på forslag og på situasjonen. Hver enkelt kan være opptatt av litt forskjellige ting. Det er akkurat som i en folkeavstemning om EU-medlemskap. Bak nei-et i folkeavstemningene skjulte det seg et vell av holdninger og argumenter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Derfor er det så vanskelig for Utdanningsforbundets ledelse å forhandle videre på vegne av medlemmene. Ledelsen vet nemlig ikke helt sikkert hva som skal til for å roe massene. Men leder Ragnhild Lied har klart overgangen bra. Først kompromisset hun og anbefalte hun et forslag. Nå er hun streikeleder, svært troverdig, slik jeg har sett henne.

Det er KS som sitter med nøkkelen til en løsning. Hittil er det også KS som har vært utsatt for det største presset, både fra lærerne og fra politikerne. Både statminister Erna Solberg og kunnskapminister Torbjørn Røe Isaksen har vært svært tydelige. Uten å blande seg direkte inn, har de gjort kraftige forsøk på å få partene til å finne en løsning. Og de ser, like tydelig som lærerne, at det er KS som må fire.

Det burde heller ikke være vanskelig etter all voksenopplæringen vi har fått det siste halvåret om lærernes og skolenes faktiske arbeidssituasjon.

I går sa Utdanningsforbundets nestleder Steffen Handal i Dagsnytt 18 at nullstilling av kravet om økt tilstedeværelse ville gi grunnlag for nye forhandlinger. Han viste dessuten til at norske lærere allerede i dag, i henhold til den avtalen som KS sa opp i vinter, har større plikt til daglig og ukentlig tilstedeværelse enn lærere i Finland, som nå framstår som den ledende nasjon på god skolepolitikk. KS-kravet om økt tilstedværelse strider også mot utviklingen i andre yrker. Teknologien gjør det mulig å ta med seg arbeid hjem, akkurat som lærerne  i dag gjør med sine stilebunker og matteprøver som skal rettes.

Tilstedeværelsesplikten er ifølge Handal om lag 6 timer daglig. Hvis dette utnyttes av skoleledelsen, bør det være mulig å få nok tid til samarbeid. Dessuten er samarbeid noe som bør vokse fram som en naturlig del av kulturen på den enkelte arbeidsplass. Samarbeid kan ikke pålegges, like lite som læring og begeistring kan pålegges. En løsning på den pågående konflikten må derfor romme både den fleksibilitet som lærerne har i dag og godt samarbeid. Der er selvsagt tillit selve nøkkelen. Tillit begge veier. Skolen må ha tillit til at lærerne gjør jobben sin. KS må ha tillit til at rektorene forvalter sine ressurser på beste måte og ellers er gode ledere. Og lærerne må ha tillit til at rektor og KS har den beste forstand på det de driver med. Slik er dessverre ikke situasjonen i dag.

Hovedstyremedlem i KS, Ivar Johansen, som i en årrekke har vært bystyrerepresentant for SV i Oslo, skriver i en kronikk i dagens Dagbladet: "Det er vanskelig å se at norsk skole vil være tjent med at den ene parten, arbeidsgiversiden, tvinger gjennom en arbeidstidsreform som er svært uønsket blant lærerne. Det vil kunne skade norsk skole i mange år." Det tror jeg han har rett i.

Det må være lettere for rektorer å ta eventuelle unnasluntrere enn å lage et firkantet og uønsket rammeverk for alle.