Mens vi venter på Wayne

Elskverdig biografi om jazzens rareste tenker.

BOK: Førstkommende mandag er Wayne Shorter (71) tilbake i Oslo Konserthus sammen med Danilo Perez , piano; John Patitucci , kontrabass og Brian Blade , trommer. To år er gått siden sist, og med et nytt album på trappene har kvartetten forhåpentligvis både nytt materiale og Shorter-klassikere å by på.

NYLIG FIKK Wayne Shorter sin biografi, skrevet av musikkjournalisten Michelle Mercer og titulert etter saksofonisten/komponistens kanskje mest kjente låt, «Footprints». Åpenlyst fascinert av sitt objekt forteller Mercer historien om den sjenerte einstøingen Shorter, og strengt tatt er det grunn til å være skeptisk til en biograf som skriver om sitt objekt at vedkommende «fortjener å bli mer eksponert, både som musiker og menneske».

LIKEVEL ER DET lett å forstå Mercer. Wayne Shorters ry står fortsatt ikke i forhold til hans bidrag til jazzen gjennom Art Blakeys Jazz Messengers (59- 64) Miles Davis\' «second great quintet» (64- 69), Weather Report (70- 85) og deretter egne grupper. En årsak til det er at småkårsgutten fra Newark, New Jersey, alltid har vært beskjeden på egen vegne, men viktigst: At han helt siden barndommen har levd så mye av livet i sin egen tankeverden og uttrykt seg så annerledes enn folk flest at selv Herbie Hancock måtte ta en lang prat med ham for å finne ut om Shorter var sprø eller genial. (Hancock landet på det siste, og de to har vært hverandres beste venn og støtte de siste 40 åra.)

Artikkelen fortsetter under annonsen

NØKTERNT OG UTEN store musikkanalytiske utlegninger forteller Mercer om Shorters musikalske løpebane. Den sprengkreative guttungen levde og åndet for film og tegneserier og var ikke opptatt av musikk før i tenåra. Filmmusikk var det første som festet seg, men det var bebop som huket ham. Da han skulle velge instrument, ble klarinettens rolle som «historieforteller» i eksempelvis Stravinskijs musikk utslagsgivende, og Shorter har siden, i likhet med mange andre store jazzmusikere, hatt en forkjærlighet for klassisk musikk og lånt og lært flittig. I sin kronologiske gjennomgang vektlegger Mercer Shorters år med Miles Davis og Weather Report, og særlig WR-perioden, befolket av store egoer som Joe Zawinul og Jaco Pastorius, framstilles som komplisert for den konfliktskye saksofonisten.

SHORTERS PRIVATLIV har ikke vært noen dans på roser. Som ung var han for sær for de fleste jevnaldrende, og hans første ekteskap var en prosaisk hastverksaffære med en datter som resultat. I det andre, med sitt livs store kjærlighet, Ana Maria, fikk han en datter som døde som 14-åring etter å ha blitt hjerneskadd av en vaksinasjon da hun var spedbarn, og Ana Maria selv omkom i TWA 800-ulykken i 1996. Hun og Shorter hadde da funnet sammen igjen og hatt noen gode år etter en separasjon, og begge hadde fått bukt med langvarige alkoholproblemer. Begge hadde lenge søkt livshjelp i buddhismen, og Shorter er stadig Nichiren-buddhist etter sin «omvendelse» i 1972.

KRITISK OG AVSLØRENDE er «Footprints» ikke. Mer er den en forståelsesfull fortelling om en av jazzens merkeligste aktører, og de mange musikerne som siteres, fra Miles Davis til Carlos Santana, etterlater ingen tvil om Wayne Shorters posisjon i «lauget»: Som komponist en av de viktigste og mest visjonære bidragsyterne til jazzhistorien og som person den mest lavmælte og annerledestenkende av dem alle.