BANEBRYTER: Foruten James Bond-bøkene skrev Ian Fleming en barnebok, en bok om diamantsmugling og to reisebøker. Både stilen og strukturen i Bond-romanene er grundig analysert. Han var en slags hardkokt poet for den kalde krigen. Foto: Scanpix
BANEBRYTER: Foruten James Bond-bøkene skrev Ian Fleming en barnebok, en bok om diamantsmugling og to reisebøker. Både stilen og strukturen i Bond-romanene er grundig analysert. Han var en slags hardkokt poet for den kalde krigen. Foto: ScanpixVis mer

Ment for «varmblodige, heteroseksuelle mennesker»

Kyss, kyss, bang, bang. I morgen er det 60 år siden Ian Fleming ga ut «Casino Royale».

IDEER: 13. april er det 60 år siden Ian Fleming debuterte med romanen «Casino Royale». Han utløste et makeløst, oppdiktet univers av hemmelige agenter. Den britiske forfatteren Ian Fleming (1908-1964) visste selvsagt ikke hva han utløste da han 13. april 1953 utga sin første roman, «Casino Royale». James Bond, en av populærkulturens mest slitesterke helter, inntar arenaen:
«Luften i et spillekasino er trykkende og kvalm klokken tre om morgenen. Den er mettet med stank av svette og tobakksrøk. Nervene reagerer plutselig mot den sjelelige bedøvelsen som hasardspill fremkaller, og den blandingen av griskhet, frykt og nervøs anspennelse som har besatt en, forsvinner. James Bond følte plutselig at han var trett.»

Boka ble utgitt etter mye slit med språket, dessuten i sjokk over at han hadde sagt ja til å gifte seg for første gang, etter et skandaløst forhold til en den gifte kvinnen Lady Ann Rothermere. Nå var hun skilt, og Fleming skulle slepes til alteret. Med en bakgrunn som omfattet idrett og litteratur, gambling, raske biler og vakre kvinner, var han en tilhenger av ungkarslivet.
Fleming hadde jobbet som utenriksjournalist, bankmann og etteretningsoffiser under andre verdenskrig. Han hadde reist på oppdrag i det krigsherjede Europa, blant annet til Tanger og Lisboa, dessuten gjennomgått kommandotrening i Canada og bidratt med råd til oppbygningen av det nyopprettede, amerikanske etterretningsvesenet.
Han var også med på organiseringen av kommandogruppa 30 Assault Unit, som utførte aksjoner bak fiendens linjer, blant annet i Norge, noe som er utnyttet i de fire spillefilmene som er lagd om Ian Fleming; «Goldeneye» (1989), «Spymaker» (1990), «Bondmaker» (2005) og seinest «Age of Heroes» (2011), med Axel Henie i en av rollene som sabotør i Norge.

«Casino Royale» ble en suksess. I løpet av de neste 12 åra skrev Fleming ytterligere 11 romaner og to novellesamlinger. Som de innledende linjene til «Casino Royale» røper, har en Fleming en fortellerstil som med stor autoritet skildrer det universet han tegner opp. Stemmen fra bøkene er ufortjent nesten forstummet i støyen fra filmene. «Casino Royale» ble filmet allerede i 1954, med norskamerikaneren Barry Nelson. Den ble deretter lagd i 1967 med David Niven og endelig i 2006, som den første Daniel Craig-filmen.
Startskuddet for Bond som filmfenomen går likevel i 1962, da «Dr. No» med Sean Connery i hovedrollen hadde premiere. 23 filmer seinere er agent 007 fortsatt i aksjon, seinest i fjorårets «Skyfall».

Var Ian Fleming en stor forfatter? Han var i hvert fall nyskapende, både tematisk og språklig. Selv dempet han ethvert forsøk på å blåse opp den litterære begavelsen. «Bøkene er skrevet for varmblodige, heteroseksuelle mennesker på tog, fly og i sengen,» uttalte han, eller: «De dreier seg om kyss, kyss, bang, bang, den typen ting. Det er hva du kan vente deg av et ungdommelig sinn — som jeg tilfeldigvis er innehaver av.»
Det har ikke forhindret avanserte lesere som Anthony Burgess, Kingsley Amis, Per Olov Enquist, Sven Delblanc pluss diverse både norske og utenlandske litteraturforskere i å interessere seg for Fleming. Kanskje særlig Umberto Eco, med sitt briljante essay «Fortellerstrukturer hos Fleming».
Men å si at Ian Fleming har stått fadder til en litterært høyverdig tradisjon, ville være å overdrive. Snarere har spionromannens dikterhøvdinger, med John Le Carre i spissen, utviklet sin stil i sterk motsetning til Flemings actionpregete og eventyrlignende beretninger om heltemot, luksusforbruk, tekniske hjelpemidler, eksotiske reiser, sex, høyt spill og lave instinkter.

Men det er samtidig klart at til tross for all virkelighetsflukt, har Flemings romaner rot i virkeligheten. Bøkene er skrevet både i lys og skygge fra den kalde krigen. Bomben er den store trusselen, og nedtellingen er metaforen for den angsten enhver borger føler overfor tanken på en atomkrig. Enkelte ganger er russerne den åpenbare fienden, andre ganger er de motstandere ved det man kan kalle stedfortreder. Fleming var en mester i å skape fargerike og troverdige skurker.
Konspirasjon mot menneskeheten er drivkraften i intrigene, utført av superskurker med en evne til grusomhet og sadisme som går Hitler og Stalin en høy gang. Fleming skildrer en truende verden, et speil av den virkeligheten som skremte vannet av folk i etterkrigstida. Frykten for en atomkrig var en del av folks hverdag, toppet med den nervepirrende Cuba-krisen. Den utspilte seg i oktober 1962, bare et par uker etter premieren på «Dr. No», et bilde på Cuba-krisen så godt som noe.

I løpet av få år på 1960-tallet utløste den trenden Ian Fleming skapte med «Casino Royale», en veritabel flodbølge av etterligninger. Spionen ble den nye redningsmannen, som på mange måter avløste westernhelten som problemløser. Verdensmenn av alle slags kalibre erobret TV-skjermen. Mens stadig flere nordmenn fikk fjernsyn utover 1960-tallet, kunne de se særlig Simon «Helgenen» Templar (Roger Moore) tråle kloden i hvit smokingjakke, mens han kjørte sportsbil (Volvo), nippet til pjoltere og forførte damer.
Han var riktignok bare en slags bror av spionen, mer ekte var John Drake spilt av Patrick McGoohan i en serie som først het «Danger Man», seinere «Secret Agent Man». Eller «Mannen med kofferten», med Richard Bradford som agenten McGill. I USA samlet seerne seg rundt kreative agentserier som «The Man From U.N.C.L.E» og «Mission Impossible». Oppdragsgiverne er en litt diffus form for organer som på enda mer diffus ordre fra regjeringen tar seg av problemer. Landene de drar til har ikke virkelige navn, men minner om land i Østblokken, Midt-Østen eller den tredje verden.

På kino skjer det samme; i filmer med den franske OSS 117 (lansert i romanform allerede i 1949) eller avleggere som agent 077 eller agent 777. Dean Martin dukket opp i fire filmer som agent Matt Helm, og James Coburn var «Vår mann Flint». Horst Bucholtz var «That Man in Istanbul». Også pocketbokmarkedet fløt over av spionromaner. Som det står skrevet om denne farsotten i Encyclopedia Britannica: «Aldri er så mange blitt villedet av så få.»
Men kanskje også beroliget. Hvis verdensfreden er truet av en konspirasjon, fins det et botemiddel; å avsløre sammensvergelsen og utrydde de som står bak. Likevekten opprettes, og alle kan puste lettet ut. Det var dette som skjedde i alle disse filmene. Den kalde krigen og den nervepirrende terrorbalansen ble forvandlet til kitch, til noe enkelt og forståelig som kunne ordnes opp i av en handlekraftig agent, med eller uten rett til å drepe. Folk som har vært der, kan fortelle at CIAs bibliotek inneholdt så mye litteratur av denne typen at det minnet om en enorm brukt pocket-sjappe. Og spesialutstyret som ble utviklet for spioner både i øst og vest lå ikke tilbake for det vi har sett i Bond-filmene.

Interessant nok hadde president John F. Kennedy romanen «From Russia With Love» på lista over sine ti favorittbøker, da han ble intervjuet i LIFE Magazine i 1961. Også kona hans beundret Bond-bøkene. Dette var en anbefaling som gjorde Ian Fleming til den mest solgte thrillerforfatteren i USA.
I Sovjetunionen var Fleming forbudt, men bøkene var pensum i utdannelsen av KGB-agenter. I 1967 skal dessuten den bulgarske forfatteren Andrei Gulyashki, som hadde skrevet en serie om den folkelige actionhelten Avakum Zakhov, ha fått i oppdrag å la ham bekjempe James Bond. Resultatet ble romanen «Avakom Zahov versus 07» (han fikk forbud mot å bruke 007). Der må Bond bite i gresset, som det heter. For en gangs skyld.