Mental helse og EU

Professor dr.med. Odd Steffen Dalgard ser i denne kronikken nærmere på helseutviklingen i Norge i forhold til EU, dernest peker han på at depresjon har vist seg å bli et av de største helseproblemene i Europa.

Helsefremmende arbeid er etter hvert blitt et viktig tema innenfor EU, og det samarbeides nå om ulike strategier og retningslinjer for å bedre folkehelsa. Som i vårt eget land, har mental helse hittil spilt en underordnet rolle i folkehelsearbeidet. Etter initiativ fra Finland har imidlertid dette tema nå fått en mer fremtredende plass på EUs dagsorden, blant annet drevet fram av European Network on Mental Health Policy (ENMHP). Dette nettverk har deltakere fra de fleste EU-land, og også fra Norge, slik at en har hatt gode muligheter for å følge, og også påvirke arbeidet.

Et forhold som har stått sentralt i virksomheten til ENMHP er at mental helse er noe mer enn fravær av psykisk lidelse eller sykdom. Mental helse er uttrykk for en styrke, basert på individuelle og sosiale ressurser, som gjør at en ikke så lett blir syk når en utsettes for livets påkjenninger. At livet har mening, at en kan finne støtte i andre mennesker, og ikke minst, at en innen rimelige grenser kan påvirke egen livssituasjon, er alt sammen viktig for den mentale helse.

Et annet sentralt punkt er at mental helse oppfattes som en viktig del av helse generelt, ikke bare ved å beskytte mot utviklingen av psykiske lidelser, men også ved å beskytte mot utviklingen av andre typer sykdom. De psykologiske forholds betydning for den kroppslige helse, eksemplifisert ved øket dødelighet hos folk som opplever høy grad av maktesløshet i sin tilværelse, begynner etter hvert å få en viktig plass i den generelle folkehelsedebatt innen EU.

Den første store EU-konferansen med mental helse som hovedtema ble arrangert i Tammerfoss i Finland i fjor høst. Tittelen var Mental Health and Social Inclusion, hvilket i seg selv sier noe om vektleggingen av sosial integrasjon i det helsefremmende arbeid. Det deltok fem helseministrer på konferansen, som i første omgang hadde som mål å sette mental helse på den europeiske dagsordenen. Fra Norge var det ingen offisiell representasjon, men Gro Harlem Brundtland, som generalsekretær i Verdens helseorganisasjon, hadde et innlegg. Hun understreket særlig tre forhold som viktige for den store, og økende utbredelse av psykiske lidelser i globalt perspektiv: fattigdom, både absolutt og relativ, raske sosiale endringer og et økende antall eldre. Hovedbudskapet var at det her dreier seg om forhold som går langt ut over helsevesenets område, og berører alle aspekter av samfunnslivet. Når depresjon nå regnes blant de ti største helsebelastningene i verden, og etter prognosene kan bli den nest største i løpet av et par tiår, er altså dette i høy grad et samfunnsproblem, ikke bare et medisinsk problem. I tråd med dette understreket konferansen sterkt den negative betydning av arbeidsløshet for den mentale helse.

Som i de hjemlige debatter reiser spørsmålet seg raskt om hvordan kunnskap om sammenhengen mellom samfunnsforhold og helse skal kunne påvirke dem som tar de viktige samfunnsmessige beslutninger. Dette spørsmålet ble blant annet sterkt fremhevet på EUs nylig avholdte helsekonferanse i Portugal, der mental helse var ett av fem hovedtema, ved siden av ungdoms helse, og helseproblemer i tilknytning til tobakk, kosthold og alkohol. Her ble det ikke minst fokusert på sosial ulikhet og helse. Med dette menes at helsa, både den mentale og kroppslige, er dårligst hos dem som står svakest i samfunnet med hensyn til utdannelse og økonomi. Det som særlig aktualiserer problemstillingen, er at denne forskjellen i helse har vist en økende tendens i Europa gjennom den senere tid. Dette skyldes ikke at de svakeste gruppene er blitt sykere; også de har tatt del i en positiv helseutvikling. Problemet er at de relativt sett har sakket akterut. Dette er problemer som har stått sentralt i den samfunnsmedisinske debatt i de senere år, også i Norge, og hvor det har vært hevdet at ikke minst den økonomiske utvikling i EU vil bidra til økende forskjeller, også når det gjelder helse. På denne bakgrunn var det tankevekkende når en på konferansen fikk høre at den økende forskjell i helse, også i høyeste grad gjelder Norge. I det hele tatt var det litt rart når statistikk fra Norge ble fremlagt sammen med EU-landenes, hvilket ofte ble gjort. Vi står utenfor, men den helsemessige utviklingen er i store trekk den samme. Dette stemmer jo ikke helt med de dystre profetier om at folkehelsa ville svekkes hvis vi gikk med i EU, og at en ikke minst når det gjelder den psykiske helse kunne forvente spesielle «EU-sykdommer». Både hos oss og i EU er det samfunnsmedisinske hovedspørsmål hvordan en skal kunne påvirke den sosiale og økonomiske utvikling slik at den fremmer folks livskvalitet og helse. Om vi står oss best, innenfor eller utenfor EU, er selvfølgelig et komplisert spørsmål. At det går så mye bedre utenfor, er imidlertid en påstand som det etter hvert synes vanskeligere å forsvare, hvis en tar utgangspunkt i helse.

En viktig forutsetning for at mental helse skal få en mer sentral plass i debatten om helse og samfunn, er at det kan fremlegges pålitelig dokumentasjon om de forhold det dreier seg om. Her er det ikke nok med sykdomsstatistikk; det trengs data også om mental helse i positiv forstand, og ikke minst om utviklingen av de sosiale forhold i samfunnet som vi vet er av betydning for den mentale helse. Uten slike data har vi dårlig styringsgrunnlag, og ingen mulighet til å vurdere effekten av antatt helsefremmende tiltak. Av den grunn er utviklingen av et indikatorsystem for mental helse blitt det første praktiske samarbeidsprosjekt innen ENMHP, noe som også faller sammen med norske interesser.

Uavhengig av det samarbeidsnettverk som er nevnt ovenfor, deltar Norge også i et EU-støttet forskningsprosjekt som ikke bare gjør det mulig å sammenlikne den mentale helse mellom ulike land, men som også ser på mulige psykososiale årsaksfaktorer. I tillegg prøves det ut en metode for forebyggende arbeid. I dette tilfelle har en valgt å fokusere på depresjon, nettopp fordi dette etter hvert har vist seg å bli et av de store helseproblemer i Europa. Det fremkommer meget interessante forskjeller når en sammenlikner forekomsten av depresjon i de fem byene, Oslo, Turku, Liverpool, Dublin og Santander (Spania), som inngår i undersøkelsen. Mens tallene ligger på omtrent samme nivå i Turku og Oslo, dvs. at 7- 9% av befolkningen er deprimerte, er tallene betydelig høyere for Liverpool og Dublin, men lavere for Santander. Disse forskjellene gjelder særlig for kvinnene, som kommer spesielt dårlig ut i Liverpool og Dublin. Selv om det knytter seg en del usikkerhet til tallene, og selv om en ikke kan trekke generelle slutninger om forskjeller mellom de ulike land på grunnlag av data fra noen utvalgte byer, er resultatene av betydelig interesse. I alle byene viser det seg nemlig at negative livshendelser, av typen dødsfall blant de nærmeste, alvorlig kroppslig sykdom hos en selv, konflikter i forhold til andre mennesker, og ikke minst økonomiske problemer, er knyttet til depresjon. Desto flere av disse livshendelsene, desto større hyppighet av depresjon. Denne sammenhengen er imidlertid ikke så tydelig i Santander. Tatt i betraktning de lave tall for depresjon i denne spanske byen, er det interessant at antallet negative livshendelser ikke er mindre her, snarere tvert imot. Dette kan tyde på at en i den spanske byen faktisk har bedre mental helse enn i de øvrige byene i undersøkelsen, i betydningen av større evne til å mestre livets påkjenninger. Hvilke rolle sosiokulturelle forhold og individuelle holdninger spiller for disse ulikhetene i mental helse, er det ennå for tidlig å si noe om. Under alle omstendigheter bærer undersøkelsen bud om at det kan være mye å lære om seg selv, også om helse, hvis en ser ut over landets grenser.