Mental helse og sosial utstøting

«FOR NOEN AV OSS

vil en episode med psykiske belastninger ødelegge våre liv i så stor grad at vi skyves ut av det samfunn som vi tidligere fullt ut deltok i. For andre av oss vil tidlig inntreden av slike belastninger bety sosial utstøting gjennom hele det voksne liv, uten utsikt til yrkesopplæring eller håp om en fremtid i meningsfylt arbeid. Ensomhet og tap av selvfølelse får oss til å tro at vi er ubrukelige slik at vi lever videre i håpløshet, eller som altfor ofte, vi velger å avslutte våre liv. Om og om igjen når vi blir syke, mister vi våre hjem, vi mister jobbene våre, og vi mister vår følelse av identitet. Ikke bare koster vi samfunnet penger direkte til helse, bolig og sosialhjelp, vi mister også evnen til å bidra, både med våre ferdigheter og økonomisk gjennom å betale skatt ... Slik blir vi sett som en sosial byrde. Vi mister av synet våre muligheter, og når vi prøver å komme oss videre, hindrer diskriminering og stempling oss fra å få jobber som tar i bruk det vi kan og har erfaring fra ... når vi forsøker å bygge opp våre liv igjen, trues vi av å miste vår økonomiske trygghet, enten den kommer gjennom offentlig støtte eller privat forsikring. Nettopp da, når vi trenger det mest, kan vi også miste helse- og sosialtjenester ... slik at våre evner til å mestre undergraves. Å flytte tilbake til samfunnet blir derfor et risikabelt foretak.»

MED DISSE ANONYME

sitatene åpner rapporten «Mental Health and Social Exclusion» som nylig utkom i Storbritannia. Rapporten omhandler utstøting av psykisk lidende fra samfunnet. Statsminister Tony Blair ba sin såkalte «Sosial utstøtingsenhet» (Social Exclusion Unit) besvare to spørsmål: Hva vil gjøre det lettere for mennesker med psykiske vansker å komme i eller gjenoppta arbeid? Hvordan kan voksne med psykiske vansker sikres samme muligheter som andre til sosial deltakelse og bruk av samfunnets tjenester?

Formålet var altså ikke å finne årsakene til psykiske vansker eller bedre behandling. Det er våre holdninger Blair satte under lupen - hvordan vi som samfunn stiller oss til psykiske vansker. Den britiske rapporten fastslår blant annet at voksne med langvarige psykiske vansker er blant de mest utstøtte i samfunnet. Selv om mange vil, er mindre enn 1/4 i arbeid. Dette er den laveste sysselsettingsandel for noen hovedgruppe av funksjonshemmede i samfunnet. Psykiske lidelser koster Storbritannia mer enn 77 milliarder pund (ca 1.100 milliarder Nkr) - per år. Tross satsing i Norge på både psykisk helse og helseøkonomi, har vi ingen slik beregning. Med samme forutsetninger, uten justering for ulikt kostnadsnivå, blir det norske tallet ca 83 milliarder kroner, reelt antakelig 100-120 milliarder kroner, dvs. 4-5 ganger Norges forsvarsbudsjett - per år.

BRITENE FASTSLÅR AT

tidlig inngripen for å holde folk i arbeid og bevare sosiale kontakter kan redusere kostnadene. Får de psykiske vanskene derimot utvikle seg til krise, blir gjenoppretting av yrkes- og sosial status mye dyrere. Isolasjonen etter en krise er en viktig risikofaktor både for videre nedbryting av mental helse og selvmord. I alt 2/3 av menn under 35 år med psykiske vansker som dør i selvmord, er arbeidsløse.

Alvorlige psykiske lidelser som schizofreni, manisk depressiv lidelse og alvorlige personlighetsforstyrrelser plager til enhver tid 40-50.000 nordmenn. Bare i en liten sommeridyll som Drøbak tilsvarer det rundt 140 personer. De fleste av disse utstøtes eller entrer aldri arbeidslivet og lever i livslang ensomhet. Depresjon og angst plager til enhver tid 1/6 av befolkningen. Britene finner, som vi, høyest forekomst i de minst velstående byområdene. Overført til norske byer, betyr det omlag 10.000 med sykelig depresjon og angst i henholdsvis Drammen, Skien og Sarpsborg. Britiske allmennleger bruker, som norske, mer enn 1/3 av tiden på pasienters psykiske vansker, kostnadene til medisiner mot depresjon er radikalt øket (Norge 1999: 500 mill. 2003: 700 mill.), og det er store sosiale forskjeller i tilgang på psykologisk behandling. Økt sysselsetting vil kunne redusere forbruket av disse helsetjenestene.

I ENGLAND MOTTAR

nesten 1 million voksne syke- eller uførhetstrygd for psykiske vansker. I Norge har Nasjonalt folkehelseinstitutt vist at minst 1/3 av sykefraværet skyldes psykiske vansker. Nye norske tall tyder på at mer enn 40% av uføretrygdene gis ut fra psykiske vansker. I USA har enkelte støtteprogrammer fått til 50% sysselssetting blant alvorlig psykisk lidende. Kostnadseffektiviteten ved dette utkonkurrerer de fleste andre tiltak.

Alvorlige psykiske lidelser gir store psykiske, sosiale og økonomiske belastninger også for familie og venner. Pårørende med betydelige omsorg for syke har dobbelt sjanse for selv å ha psykiske vansker.

Britene gir fem årsaker til utstøtingen av mennesker i psykiske vansker: Stempling og diskriminering; mindre enn 1/5 av arbeidsgiverne i Storbritannia vil ta inn personer med psykiske vansker. Lave forventinger til prestasjon fra mennesker med psykiske vansker; mange helse- og sosialarbeidere ser ikke lønnet arbeid som et hovedmål for behandling. Dårlig utnytting av sysselsettingstiltak for voksne med psykiske vansker; Storbritannia bevilger 140 mill. pund (ca. 1.8 milliarder kr) årlig til yrkesrettede tiltak for psykisk lidende. Men, de trygdede selv tror ikke at de får bedre økonomi av å arbeide. Hindringer mot å engasjere seg i nærmiljøet; f. eks. deltar mange ikke i forskjellige aktiviteter fordi de ikke har noen å delta sammen med.

DEN BRITISKE REGJERINGEN

lanserer nå en handlingsplan for å motvirke disse kreftene og som vi kan ha noe å lære av. Den bygger på at opprettholdelse av arbeid og sosialt liv er sterkt forbundet med god helse, og med velvære for syke. Hjelp til å oppfylle muligheter, kan redusere virkning av sykdom betydelig for alle involverte, konstaterer de. Utbyggingen av et godt psykisk helsevern er her viktig. Men, like viktig er tiltak mot sosial utstøting. For dette trenger vi et menneskeligere lokalsamfunn og et inkluderende arbeidsliv.

Nedgang i sykefraværet er i Norge et høyt prioritert politisk mål. Den beste måten å få dette til, er å støte alle med psykiske vansker ut av arbeidslivet. Fri oss fra de syke, og sykefraværet vil reduseres. Rapporten til den britiske statsminister viser oss hvor gal denne veien er. Vårt samfunnsregnskap på antakelig 100 -120 milliarder per år til psykiske lidelser kan drastisk reduseres ved å øke sysselsettingen blant mennesker med psykiske vansker. Med flere syke i arbeid, vil ikke sykefraværet synke. Det vil øke. I konflikten mellom lavt sykefravær og høy yrkesdeltakelse, må yrkesdeltakelsen ha forrang. Den nasjonale målsetting bør derfor endres fra det negative til det positive: Økt yrkesdeltakelse for hele befolkningen. Det lønner seg for den enkelte, for familien og samfunnet. I dag er det meg, i morgen er det kanskje deg. Vi har alle en psykisk helse.