Mental tropehjelm

At bakgrunn og hudfarge ikke skal være avgjørende for mulighetene i livet, er en del av de vestlige samfunnenes liturgi. Konfrontert med virkeligheten fremstår de fine frasene som en hån.

Jeg trenger ikke gå lenger enn til meg selv, mine nærmeste og forstaden jeg bor i for å kunne ramse opp fortellinger om hundrevis av jobbsøknader som har ledet til null intervjuer, boligselskaper som venter og venter med å fikse ting som er ødelagt, den fornedrende viten om at på det utestedet kommer man nok ikke inn.

Statistikken fins, prydelig. Vi vet at sysselsettingsnivået er betydelig lavere for utenlandskfødte og deres barn enn for andre svensker. Gjennomsnittslønnen likeså.
En dramatisk lavere andel av utenlandskfødte akademikere har arbeid som tilsvarer deres utdanningsnivå. Personer med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i tyngre yrker med dårligere utviklingsmuligheter. Diskrimineringen i rettsvesenet er dokumentert. Alt dette vet vi.

Dette er samfunnsproblemer. Men debatten føres ofte som om det handler om «innvandrerproblemer», der det er de problematiske som skal «håndteres». Den retorikken er en viktig del av selve problemet.

Å utnytte fordommer og urettferdigheter i politisk hensikt er ikke noe nytt. Ta den svenske debatten om arbeidsinnvandring. Det er bra at mennesker har mulighet til å komme til Sverige og jobbe. Men den nyvåknede humanismen i direktørorganisasjonen er falsk. For den omfattende ideologiske kampanjen som den svenske arbeidsgiverorganisasjonen har bedrevet for å myke opp de svenske reglene, har handlet om maktforholdene på arbeidsmarkedet; å introdusere en spesielt utsatt gruppe som kan brukes som balltre mot lønner og arbeidsvilkår. En sånn utvikling vil forsterke segregering og rasisme. På et sånt arbeidsmarked blir det etnifiserte hierarkiet ytterligere befestet og institusjonalisert. En utlending blir en person som alltid er «den andre». En som forventes å befinne seg på et eget, annerledes submarked, som eksisterer nettopp fordi det er et etnisk privilegium for «egentlige» svensker å slippe å være der. Det får dype innvirkninger på hele samfunnet, og på muligheten til å kjempe for gode arbeidsvilkår. For en forutsetning for integrasjon er like vilkår for likt arbeid.

Her nærmer vi oss sakens kjerne. Det handler om makt. Både den som vil redusere mennesker med innvandrerbakgrunn til pittoreske (og takknemlige) innslag i gatebildet, og den som mener seg å ha rett til å reagere over at noen bærer et annerledes klesplagg (hvis det ikke er en italiensk moteveske) eller snakker et annet språk (hvis det ikke er engelsk) – gjør det med et blikk ovenfra og ned. Og mennesker aksepterer ikke uten videre å bli sett ned på. I et urettferdig samfunn finner de som blir urettferdig behandlet måter å reagere på. Det kan organiseres til samfunnsforbedringer. Det kan også bli dårlig og kontraproduktivt.

Snakker vi om makt kan vi også forstå og forholde oss til at de samfunnene vi lever i er strukturelt rasistiske. Fordommer finnes i alle mulige menneskelige sammenhenger, men rasismen er noe som bare kan forstås i lys av maktforhold. Hvis jeg tror at nordmenn egentlig ikke kan gjøre annet enn å gå på tur og spise Kvikk Lunsj, da lider jeg av en kjedelig fordom. Men hvis samfunnet struktureres sånn – hvis jeg ut fra den oppfatningen har makten til å utestenge nordmenn fra arbeide, tvinge dem til å bo på bestemte steder eller får dem til å kjenne seg ille til mote i hverdagslig sosial interaksjon – da er det noe annet vi har med å gjøre. Rasismen går ærend for sosiale interesser; gir fordommer retning og virkning.

Derfor er også rasismen sammenvevd med dagens globale maktorden. Rasismen er en nødvendighet når okkupasjoner skal opprettholdes og selges inn. Rasistiske tankemønstre aktiveres og forsterkes når en faktisk avhumanisering av mennesker normaliseres. Da blir det til norm å snakke om hvordan «vi» må bestemme over hvordan «de» skal utsettes for ulike «verdier». Vi’ets konstruksjon glir tilbake til å handle om den hvite vestlige med mental tropehatt; et spesifikt, vestlig selvbilde der globale urettferdigheter legitimeres med en ullen tanke om sivilisasjonens krig mot barbariet. Og det globale hierarkiet gjenskaper dette selvbildet – det som bestemmer hvem som får øde menneskeliv uten større konsekvenser – og kaster sin skygge over jobbintervjuene til svenske bedrifter og i utestedskøene i Stockholm.

Det er faktisk sånn at måten svenske medier glatter over USAs stadige overgrep på, skader manges tillit til det samfunnet de lever i mer enn dårlig gjennomtenkte integrasjonspåfunn. TV-nyhetene føles stadig oftere som fremmede filmaviser, som larmer om diffuse trusler. Folk ser rart på min gjenglemte veske, jeg blir nervøs av nervøsiteten på flyplasser, jeg får anledning til å reflektere politisk over mitt skjegg – som om jeg fortsatt var i Iran. Midt i Sverige er det mulig å stige inn i en politisk verden av kunnskapsrike og engasjerte, men oppgitte og fremmedgjorte mennesker; svensker med somalisk eller chilensk bakgrunn som når de snakker om det som har skjedd og skjer i Libanon, i Irak, i Afghanistan, fnyser eller kommer med avvisende gester og sier «du ser, de kan gjøre hva som helst med oss». «Oss» som har blitt skilt ut, definert som disponible.
Til slutt: Det som må gå forut for en framgangsrik integrasjonspolitikk er en debatt om hva slags samfunn mennesker skal integreres i. De skandinaviske landene har et godt utgangspunkt. Vi kan fint bygge på likestillings- og rettferdighetstankene som, presset frem av organisert sosial kamp, har hatt en viktig rolle i å skape samfunnets strukturer. Men det har aldri rådet noen konsensus om disse strukturene, og det pågår jo også harde strider om dem i dag. De som vil ha et samfunn der menneskers likeverd er mer enn en frase må derfor kjempe for en generell og heldekkende velferdsmodell, for full sysselsetting og sterkere fagforeninger, for et oppgjør med markedfundamentalismen som utvider kløftene i samfunnet. (Kall det gjerne integreringspolitikk hvis det føles bedre!)

En del av dette er å se og bekjempe etnifiseringen av arbeidsmarkedet, segregeringen i boligmarkedet, den diskriminerende hverdagsrasismen. En annen del er å bidra til anti-imperialistisk streven for rettferdighet og selvbestemmelse. Sånn kan alle vi som er stolte over, men ikke fornøyde med, våre land, skape et moderne og godt Skandinavia, som vi med glede kan kalle vårt.

Mental tropehjelm
INTEGRERING:Debatten føres ofte som om det handler om «innvandrerproblemer», der det er de problematiske som skal «håndteres». Den retorikken er en viktig del av selve problemet, skriver Ali Esbati.
INTEGRERING:Debatten føres ofte som om det handler om «innvandrerproblemer», der det er de problematiske som skal «håndteres». Den retorikken er en viktig del av selve problemet, skriver Ali Esbati. Vis mer