Mentalt frafall

Enkelte lærere kan gå gjennom hele sin karriere uten å møte barn med helt unike talenter: «Superelever» som ligger flere årstrinn over sine jevnaldrende. Men alle lærere opplever hver dag elever som er kvikke, har stor arbeidskapasitet og læreglede. Noen av disse er stadig flere kapitler foran sine medelever. Det må være i alles interesse at også disse elevene får videreutviklet sine evner. Frafallet på videregående skole er et åpent sår i norsk skolevesen. Én av tre elever fullfører ikke etter fem år. Mange av disse er skoletrøtte og lei av teori. Vi må følge disse opp enda tettere enn i dag. Men samtidig foregår et mindre synlig frafall blant enkelte elever. Det er det mentale frafallet skoleflinke elever og begavede barn kan oppleve, dersom de ikke møter nok utfordringer på skolen. Når lærebøkene i klassetrinnet de går på er ferdiglest og gjennomarbeidet allerede i løpet av det første halvåret, kan resten av skoleåret bli et ork.

Myten om at «de flinke elevene klarer seg selv» må nyanseres. En 12 år gammel gutt som er flink i engelsk eller matte er fortsatt en 12 år gammel gutt. Han har ikke den sosiale modenheten som det å «klare seg selv» forutsetter. At elever «klarer seg» er et voksenansvar og et læreransvar, å delegere det til barna selv er i beste fall uvitende – i verste fall uansvarlig. Derfor må det å se hver enkelt elevs behov, og sørge for at den tilpassede opplæringen er reell, også gjelde «de flinke». Kunnskapsministeren har tatt gode initiativer for å gi skoleflinke elever bedre muligheter til å utvikle evnene sine. Blant annet er han i gang med å fjerne dagens hindringer slik at elever som er faglig sterke på ungdomstrinnet skal kunne ta fag på videregående skole. Elever på videregående skal også kunne ta fag på universiteter og høyskoler. Flere tiltak vil komme fra samme hånd i en stortingsmelding neste måned.

Mitt engasjement for dette har to grunner. Det første er at skolen er den viktigste plattformen for å gi alle barn like muligheter i livet, selv om man har ulikt utgangspunkt. Skolen skal ikke bare være et sted der legesønnen og drosjesjåførsønnen lærer sammen. Skolen skal gjøre det mulig for sønnen til drosjesjåføren å selv utdanne seg til å bli lege. Da må alle barn lære det de skal. Det andre er personlige erfaringer med at skolen noen ganger kan være for lite utfordrende. I mitt tilfelle gikk det bra: Engasjerte lærere og en god rektor gjorde det mulig for meg å fullføre ungdomsskolen på to år, i stedet for tre. Men flaks skal ikke avgjøre hvilke muligheter man har til å utvikle seg på skolen. Det er heller ikke slik at de samme løsningene passer for alle barn.

Eller som en venninne, som lå over årstrinnet sitt i matte på ungdomsskolen, sa: «Jeg ville ikke drive med egne matteting for meg selv. Selvsagt kunne jeg tatt matte på høyere nivå og kanskje ville jeg i dag ha studert realfag og gjort pappa glad. Men jeg har satt pris på den sosiale biten av læringen og den økte forståelsen for faget som jeg fikk ved å bryne meg kamerater som fikk LG og NG i matte, og å forsøke å gjøre mattefaget forståelig for dem». Noe av det viktigste vi kan gjøre for de flinkeste elevene, er å rendyrke lærerrollen mer. Mange lærere melder at tiden ikke strekker til når de skal følge opp 30 elever, ja noen ganger det tredobbelte, når de har flere skoleklasser. Mye tid svinner hen i organisering, til å skape ro og orden og til å følge opp elever som trenger tettere oppfølging for å lære. Da må vi også få flere lærere. Det vil frigjøre lærernes tid. Det samme gjelder om vi gir flere yrkesgrupper mer plass i skolen: Da kan læreren i større grad få være pedagog, og må ikke i tillegg være organisator, spesialpedagog, helsesøster, psykolog og yrkesveileder.

Lærere som har nok faglige kunnskaper er også helt avgjørende for at elevene skal få den oppfølgingen de trenger. Da er en mer spesialisert lærerutdanning nødvendig. Men styrking av de vanlige skoletimene er ikke det eneste svaret for de mest begavede elevene. Alexander Rybak ble ikke en dyktig fiolinist av musikktimene på skolen, men av musikkundervisningen han fikk etter skoletid. For de barna som er aller mest begavet i matte, norsk eller engelsk, vil en vanlig skolehverdag sjelden være nok. For disse må vi tenke nytt. Kan vi for eksempel bidra til mattegrupper som organiseres etter skoletid? Kan vi hjelpe skoler i samme nærområde til å samarbeide om tilbud på ettermiddagene? Høres det litt nerdete ut? Ja. Men det en like legitim måte å utvikle seg på som det å få gitartimer av en proff gitarist når det viser seg at man har et talent. Høyre ser ut til å tro at de har hevd på kunnskapsskolen. Når kunnskapsministeren varsler flere initiativer for å sikre bedre oppfølging av skoleflinke, freser de (Aftenposten 19. mai).

Men forskjellen på vår skolepolitikk og Høyres er ikke, slik Høyre ser ut til å tro, at de støtter opp om de flinke elevene, og vi ikke. Forskjellen er at vi ikke vil ha en segregert skolehverdag, slik politikken deres legger opp til. For eksempel vil de tillate flere privatskoler og ha karakterbaserte opptak til videregående, også på tvers av fylkesgrensene. Vi vil motvirke en slik eliteskolementalitet og hindre at penger eller ressurser avgjøre hvor god skolegang man får. Fellesskolen er den viktigste kunnskapsarenaen og møteplassen vi har for alle unger, også for de flinkeste. Fellesskolen skal utvikle hele mennesket. Vi kan ikke utruste barn bare med boklig lærdom, slik høyrepartiene vil, og tro at dermed er kunnskapene de trenger på plass. Vi trenger ikke en skole som bare gir kunnskap, men en skole som også gir innsikt. Det får barn ved å leke, lære og samhandle med barn som er annerledes enn seg selv. Lagfølelsen, det å være sammen om opplevelser, og det å skape et fellesskap som løfter alle er viktige kvaliteter ved fellesskolen. Det er erfaringer som også de barna som er faglig sterke trenger å få med seg. Politikere på venstresiden som mener at det ikke er så nøye med de faglig sterke barna, siden de tross alt også er andre skoleproblemer å ta tak i, gjør fellesskolen en bjørnetjeneste. Når foreldrene til de flinke barna ser at deres barn får utvikle seg på fellesskolen, vil det gjøre fellesskolen sterkere. Det vil øke oppslutningen om den. Det er bra for barna, og det er bra for samfunnet.