UTFORDRENDE: «Det er vanskelig å treffe godt begrunnede vedtak om bruk av makt «ute». Derfor er det beklagelig når det går så fort og lett i svingene som i Libya», skriver kronikkforfatteren. Bildet viser e norsk F16-jagerfly som var med å slippe bomber over Libya under Operation Odyssey Dawn. Foto: Lars Magne Hovtun / NTB Scanpix
UTFORDRENDE: «Det er vanskelig å treffe godt begrunnede vedtak om bruk av makt «ute». Derfor er det beklagelig når det går så fort og lett i svingene som i Libya», skriver kronikkforfatteren. Bildet viser e norsk F16-jagerfly som var med å slippe bomber over Libya under Operation Odyssey Dawn. Foto: Lars Magne Hovtun / NTB ScanpixVis mer

Mer åpenhet om norsk krigsdeltakelse

Åpen debatt er det viktigste for å få mest mulig innsikt i hvilken heksegryte vi eventuelt skal hoppe inn i.

Målsettingen med sikkerhetspolitikken har tradisjonelt vært todelt: Å forsvare territoriets integritet og retten til selv å bestemme styreformen. At bruk av makt for dette formålet tilligger regjeringen er det ingen uenighet om. Men hva med bruk av makt «ute»? I Danmark kan regjeringen ikke anvende militære maktmidler mot fremmede stater uten Folketingets samtykke. Da Sikkerhetsrådets resolusjon 1973 om Libya var et faktum, ble Folketinget derfor innkalt til møte og samtykke om å delta i operasjonen gitt.

Ligger det noen begrensninger på vår deltakelse «ute»? Etter folkeretten kan krig bare begrunnes på to måter, i selvforsvar og etter mandat fra FNs sikkerhetsråd. Hvis det ikke er noen av delene er det angrepskrig. Politisk sett gir folkeretten en sterk føring, for det som er folkerettsstridig har som regel lav legitimitet.

Likevel er det uheldig å binde seg, uten forbehold, til det som er gangbart etter folkeretten. Én ting er at Sikkerhetsrådets sammensetning og virkemåte ikke lenger er noe godt speilbilde av verdenssamfunnet. Verden forandrer seg, mens reform av Sikkerhetsrådet står på stedet hvil og har gjort det lenge. Derfor er rådets legitimitet svekket. En annen ting er at det heller ikke bør være noen automatikk i at vi blir med på iverksettingen av mandater under allierte stormakters ledelse. Stormaktene er ikke alltid så nøye med hvordan de implementerer rådets vedtak. De tar seg til rette. Bruken av resolusjon 1973 om Libya gjør at det inntil videre er vanskelig å treffe nye vedtak om bruk av makt, fordi noen av medlemmene reagerer på andres misbruk.

I dag er det grunnleggende uenighet om hvilke normer som skal ligge til grunn for internasjonalt samkvem. Et stort antall land i øst og sør opptrer slik FN-pakten sa i 1945 - stikkordene er territorial integritet, statlig suverenitet og ikke-innblanding i indre anliggender - mens vestlige land gjør den statlige suvereniteten betinget av at regjeringene ikke forgriper seg på egen befolkning, og tar høyde for å gripe inn hvis de gjør det. Regelen bør være at vi følger folkeretten, og at det skal mye til for å fravike den, men vi bør ikke lukke døra for mulige unntak.

Det er vanskelig å treffe godt begrunnede vedtak om bruk av makt «ute». Derfor er det beklagelig når det går så fort og lett i svingene som i Libya. En telefon fra en viktig alliert kan være en forklaring, men ingen unnskyldning. Langt fra våre kyster er spørsmålene mindre oversiktlige enn i hjemlige strøk, og kunnskapstilfanget er dårligere. Derfor bør slike spørsmål drøftes i Stortinget i plenum, ikke bare i hemmelighet i «den utvidede» (den utvidede utenriks- og forsvarskomité, red.anm.), og - minst like viktig - i presse og media. Ingen utenrikspolitikk blir god hvis det ikke er bred debatt om den. Taushet og bred enighet - de opptrer gjerne i tandem - har en tendens til å virke sløvende og fordummende. Hemmelighold likedan.

Bør beslutningsmyndigheten forbli i regjeringen? Drøfting i «den utvidede» er antakelig nok til at vårt parlamentariske system kan fungere, skjønt dette sikres naturligvis best gjennom debatt i plenum. En regjering vil normalt ikke gå til krig mot flertallets vilje. Men noen ganger er stortingsflertallet i utakt med folkemeningen (jf. EF og EU), og det er tenkbart at regjeringen da vil lytte mer til sistnevnte og sette sin stilling inn på det. Bør den muligheten avskjæres ved å gi Stortinget beslutningsmyndigheten?

Hvem skal i så fall kontrollere Stortinget? Det finnes det ikke noe godt svar på. Det er dessuten en glidende overgang mellom bruk av makt «ute» og bruk av makt når det er nødvendig for landets forsvar, jamfør faren for at nordmenn og norske verdier hjemme og ute kan bli rammet av terrorhandlinger som følge av vår krigsdeltakelse. Det internasjonale samfunn blir stadig tettere, og sammenhengene mellom det som skjer ute og hjemme stadig sterkere. To ulike beslutningsformer kan derfor skape uvisshet, i en gråsone, om hvilken framgangsmåte som er den riktige.

Det ryddigste er derfor at beslutningene tas av regjeringen, i spørsmål som gjelder deltakelse «ute» så vel som når det gjelder forsvaret av kongeriket. Men det viktigste er åpen debatt i Stortinget og det offentlige rom, for å få mest mulig innsikt i hvilken heksegryte vi eventuelt skal hoppe inn i. Konsultasjoner i hemmelighet er lite betryggende.

Til slutt: Hvilke krigføringsmidler er det vi snakker om? At det omfatter landets væpnede styrker i tradisjonell forstand er innlysende. Men det bør også omfatte nye krigføringsmidler som droner og elektronisk krigføring (cyber warfare). Bruk av droner i andre lands luftrom er folkerettsstridig med mindre det er hjemlet i selvforsvar eller FN-mandat, og det gjelder enten det dreier seg om våpenbruk eller overvåking og etterretning. Ofte vil sistnevnte være forbundet med samtidig eller seinere bruk av våpen.

Det amerikansk-israelske angrepet på Iran, kjent som Stuxnet, er det første kjente eksemplet på at elektroniske midler kan brukes til å ødelegge et annet lands infrastruktur. Kapasitetene utvikles raskt og kan indirekte ramme mennesker, og det i stort omfang. For at det ikke skal bli mindre problematisk å drepe med slike maktmidler enn med andre bør også elektronisk krigføring drøftes av Stortinget. Innvendinger av typen «vi må ikke snakke høyt om slikt, for da kan motparten treffe forholdsregler» holder ikke. For det vil motparten gjøre også når Sikkerhetsrådet gir mandat for bruk av fly-, marine- og hærstyrker.

Våpenteknologien utvikler seg hele tiden. Droner og elektroniske angrep er bare eksempler fra seinere tid. Sammenfattet snakker vi om midler som rammer andres lands materielle og menneskelige verdier. Det er dette vi tar for lett på når konsultasjonene går bak lukkede dører i Stortingets utvidede utenriks- og forsvarskomité.

Kronikken er et forkortet innlegg i Stortingets høring om SVs grunnlovsforslag om mer åpenhet om norsk krigsdeltakelse i utlandet.

KRONIKKFORFATTER: Sverre Lodgaard, seniorforsker, NUPI
KRONIKKFORFATTER: Sverre Lodgaard, seniorforsker, NUPI Vis mer