Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Mer attraktiv blir ikke en norsk julekonsert i år

Sissel og Odd spiller hverandre gode.

JULESTEMNING: Dagbladets anmelder er imponert over konserten med Sissel Kyrkjebø og Odd Nordstoga og Trondheimsolistene.  Foto : Bjørn Langsem/DAGBLADET.
JULESTEMNING: Dagbladets anmelder er imponert over konserten med Sissel Kyrkjebø og Odd Nordstoga og Trondheimsolistene. Foto : Bjørn Langsem/DAGBLADET. Vis mer

|||JULEKONSERT: Å koble sammen Sissel Kyrkjebø og Odd Nordstoga er en så kløktig markedsmanøver at et forslitt begrep som «supergruppe» blir fattig.  

Vi snakker to vidt forskjellige artister som på ulike vis har boret seg ned i det norske folkedypet og blitt værende der inne i varmen fra de tusen hjem.

Sissel siden tidenes morgen, et evig gudsord, en tekkelig diva ingen klarer å mislike, en nasjonalskatt av stemmeprakt og traust eleganse.

Odd som selve innbegrepet på urnorsk, landsens sjarm, en jovial spellemann med appell i alle aldersgrupper, men også en usedvanlig begavet og smakfull musiker og låtskriver.

Æresrunde
Å servere dem på ett brett i et lukrativt julemarked, når man ser slik på det, synes kanskje som en opplagt talent- og kapitalforvaltning på plateselskap- og managementnivå. Og ikke så rent lite konstruert av den grunn.

Men det er like fullt en genistrek.

For det er koblingen av de to typene folkelighet, måten de to vidt forskjellige artistene må komme hverandre i møte, som gjør Sissel & Odd-samarbeidet til noe mer enn et helt vanlig pengetrykkeri i julestria.

På konsert skal dette opplegget naturligvis være noe av en æresrunde, etter at albumet «Strålande jul» har tatt plass i et sekssifret antall stuer blant annet gjennom sjokksalg i en av landets dagligvarekjeder. Men det er også stedet hvor både mulighetene og begrensningene i dette samarbeidet synliggjøres, understrekes ­- og utfordres.

Dette duosamarbeidet er ikke mer helstøpt enn at Kyrkjebø og Nordstoga i perioder blir gjester i hverandres show.

Inspirert av Bruce?
Sissels måte å lage julekonsert på er å stå rett opp og ned i en fin kjole og synge så ikke et øye er tørt etterpå. Karismatisk og autoritær. Og litt forutsigbar.

Odd Nordstogas idé om et juleshow synes å være en slags variant av Springsteens heseblesende «Seeger Sessions»-turné, bare med norske/skandinaviske folketoner, Elias Blix-tekster og et visst, men ikke påtrengende, julepreg.

Og de virkelige høydepunktene oppstår gjerne når de to må gå ut av grunnstillingene sine og ta plass på motpartens banehalvdel.

Keitete sjarm
Å se Sissel Kyrkjebø svinse og danse rundt Odd Nordstogas trekkspill eller banjo, uten helt å vite hvor hun skal gjøre av seg, mens han drar på med enda en lekker oppvisning i rootsjulemusikk, så viser det ikke bare at hun med fordel kan dras ut av trygge rammer litt oftere.

Det avslører også at hun har noe å gi til dette formatet, der hun på en ­— uten sammenlikning for øvrig — litt Emmylou Harris-aktig måte vokalt omfavner sin duettpartner. Det er vakkert, gullstrupen i givende kontrast mot den litt mer lurvete Nordstoga.

Så har du Odd Nordstoga, som i denne settingen må være litt mer stivpyntet og ha litt høyere skuldre enn vanlig. Da blir han også enda litt mer keitete og derfor enda mer sjarmerende, med en lun, pludrete tone som nesten alene framkaller mengder med julestemning — og som åpenbart mykner opp Sissel på scenen i samme slengen.

Uangripelig musikalsk
Det er selvsagt musikalsk bortimot uangripelig hele veien, Trondheimsolistene og et sjelfullt flinkisband backer duoen med elastisk kraft og øser på med litt ekstra ribbefett der det trengs.

Sissels «solonumre» er sobre og akkurat passe pompøse, hundre prosent i tråd med hvordan folk flest vil han henne servert i jula, mens Odd fargelegger julekanonen på en mer personlig måte.

For eksempel når han ikler «Det lyser i stille grender» i et Neil Young/«Harvest»-aktig komp, eller omarrangerer «Et barn er født i Betlehem» på en måte som får Sissel til å kalle hele tildragelsen for Betlehem Spellemannslag.

Hvis man summerer alt dette, får man det som lett er årets mest attraktive norske juleturné. En turné som både innstudert og litt tilfeldig balanserer sjangermessige krav til tradisjoner, forutsigbarhet og sentimentalitet med personlighet, sjarm og musikalsk spisskompetanse.

STRÅLTE: Sissel er en nasjonalskatt av stemmeprakt og traust eleganse, skriver Dagbladets anmelder. Foto : Bjørn Langsem/DAGBLADET.
STRÅLTE: Sissel er en nasjonalskatt av stemmeprakt og traust eleganse, skriver Dagbladets anmelder. Foto : Bjørn Langsem/DAGBLADET. Vis mer

Og som bonus får man enda mer respekt og beundring for Odd Nordstoga, og man får glede seg over en ny side av Sissel Kyrkjebø man gjerne vil se og høre mer av.

JULEKONSERT: Å koble sammen Sissel Kyrkjebø og Odd Nordstoga er en så kløktig markedsmanøver at et forslitt begrep som «supergruppe» blir fattig.

 

Vi snakker to vidt forskjellige artister som på ulike vis har boret seg ned i det norske folkedypet og blitt værende der inne i varmen fra de tusen hjem. Sissel siden tidenes morgen, et evig gudsord, en tekkelig diva ingen klarer å mislike, en nasjonalskatt av stemmeprakt og traust eleganse. Odd som selve innbegrepet på urnorsk, landsens sjarm, en jovial spellemann med appell i alle aldersgrupper, men også en usedvanlig begavet og smakfull musiker og låtskriver.

 

Å servere dem på ett brett i et lukrativt julemarked, når man ser slik på det, synes kanskje som en opplagt talent- og kapitalforvaltning på plateselskap- og managementnivå. Og ikke så rent lite konstruert av den grunn.

Men det er like fullt en genistrek. For det er koblingen av de to typene folkelighet, måten de to vidt forskjellige artistene må komme hverandre i møte, som gjør Sissel & Odd-samarbeidet til noe mer enn et helt vanlig pengetrykkeri i julestria.

 

På konsert skal dette opplegget naturligvis være noe av en æresrunde, etter at albumet «Strålande jul» har tatt plass i et sekssifret antall stuer gjennom en av landets dagligvarekjeder. Men det er også stedet hvor både mulighetene og begrensningene i dette samarbeidet synliggjøres, understrekes ­— og utfordres.

Dette duosamarbeidet er ikke mer helstøpt enn at Kyrkjebø og Nordstoga i perioder blir gjester i hverandres show. Sissels måte å lage julekonsert på er å stå rett opp og ned i en fin kjole og synge så ikke et øye er tørt etterpå. Odd Nordstogas idé om et juleshow synes å være en slags variant av Springsteens heseblesende «Seeger Sessions»-turné, bare med norske/skandinaviske folketoner, Elias Blix-tekster og et visst, men ikke påtrengende, julepreg.

 

Og de virkelige høydepunktene oppstår gjerne når de to må gå ut av grunnstillingene sine og ta plass på motpartens banehalvdel. Å se Sissel Kyrkjebø svinse og danse rundt Odd Nordstoga uten å vite helt hvor hun skal gjøre av seg mens han drar på med enda en lekker oppvisning i rootsjulemusikk, så viser det ikke bare at hun sikkert med fordel kan dras ut av trygge rammer litt oftere. Det avslører også at hun har noe å gi til dette formatet, der hun på en ­— uten sammenlikning for øvrig — litt Emmylou Harris-aktig måte vokalt omfavner sin duettpartner.

Så har du Odd Nordstoga, som i denne settingen må være litt mer stivpyntet og litt mer tilbakeholden i framtoningen innimellom. Da blir han også enda litt mer keitete og derfor enda mer sjarmerende, med en lun, pludrete tone som nesten alene framkaller mengder med julestemning — og som åpenbart mykner opp Sissel på scenen i samme slengen.

 

Det er selvsagt musikalsk bortimot uangripelig hele veien, Trondheimsolistene og et sjelfullt flinkisband backer duoen med elastisk kraft og øser på med litt ekstra ribbefett der det trengs. Sissels «solonumre» er sobre og akkurat passe pompøse, hundre prosent i tråd med hvordan folk flest vil han henne servert i jula, mens Odd fargelegger julekanonen på en mer personlig måte. For eksempel når han ikler «Det lyser i stille grender» i et Neil Young/«Harvest»-aktig komp, eller omarrangerer «Et barn er født i Betlehem» på en måte som får Sissel til å kalle hele tildragelsen for Betlehem Spellemannslag.

 

Hvis man summerer alt dette, får man det som trolig er årets beste norske juleturné. En turné som både innstudert og litt tilfeldig balanserer sjangermessige krav til tradisjoner, forutsigbarhet og sentimentalitet med personlighet, sjarm og musikalsk spisskompetanse. Som bonus får man en ny side av Sissel Kyrkjebø man gjerne vil se og høre mer av.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media