Mer av det samme

Klønete, men fanatiske frimenn fra Sørlandet med kristen-nasjonalistisk overbevisning akter å markere seg ettertrykkelig på 17. mai og gi muslimene skylda.

En konsernsjef i tung klasse har horet seg til videostjerne og utpressingsoffer. Konsernets advokat hyrer en britisk leiemorder til å ekspedere utpresseren ut or soga. Utpresseren viser seg å være Jamil Rahman, forretningspartner med og venn av Alex Hoel. De to historiene krysser hverandre da Jamil blir kidnappet av leiemorderen og Hoel legger forsørgerrollen på hylla og viser sitt sanne, ubendige torpedovesen.

John Ewo har denne gangen dreid handlingen lenger over i Alex Hoels private sfære. En ondartet føflekk må opereres bort, men legen kan ikke garantere at Hoel er utenfor fare før de endelige prøvene foreligger. Et greit grep for å uttrykke usikkerhet og for å gjøre Hoel mer menneskelig, men Ewo smører for tjukt på, og det hele blir bare masete.

Passiv

Ewo skriver som vanlig effektiv action, men blir for pratsom og forklarende og lesingen blir redusert til passiv drøvtygging.

Voldsskildringene til Ewo innehar en rytmisk poesi, men når han først lar sin britiske leiemorder legge ut om yrkesetikk og valg av riktig våpen, for så å la ham mekke lyddempere av stålrør som han etter bruk tramper i stykker, underminerer han troverdigheten.

Usympatisk

På plussida har amoralens vokter, advokat Vegard Gjøen, gledelig nok fått en mer framtredende og avgjørende rolle enn tidligere. I Gjøen har Ewo lykkes med å skape en befriende usympatisk skurk, og de er det altfor langt mellom i norsk krim. Konklusjon: Mer av det samme til de som ikke får nok.