Mer av dette, takk!

Jeg har sjelden lest en så suggererende fortelling om hat og kjærlighet, lidenskap og utroskap.

DANIELA KRIEN: «Kjærlighet i nødsfall» er den tredje romanen til tyske Daniela Krien, og den har blitt en bestselger i hjemlandet. Foto: FORLAGET PRESS
DANIELA KRIEN: «Kjærlighet i nødsfall» er den tredje romanen til tyske Daniela Krien, og den har blitt en bestselger i hjemlandet. Foto: FORLAGET PRESS Vis mer
Publisert

«Kjærlighet i nødsfall»

Daniela Krien

Roman

Forlag: Press
Oversetter: Ute Neumann
Utgivelsesår: 2021

«Takket være Kriens suggererende språk og selvfølgelig psykologisk innsikt, blir det sterke saker.»
Se alle anmeldelser

«Hun ville ikke dø, men hun kunne ikke leve. Hun ville glemme, men det var umulig. Og da Ludger sa setningen som gjorde slutt på ekteskapet deres, konstaterte hun forundret at mørket som omga henne, faktisk kunne bli enda svartere.»

Den smellvakre rødhårede bokhandleren Paula er gift med arkitekten Ludger. Han er fanatisk økofreak. De får to barn. Ekteskapet halter, og Paula føler seg kvalt av den grå hverdagen. Mot Ludgers vilje får den yngste datteren vaksine. Noen dager senere dør hun av det som antas å være krybbedød. Vaksinemotstanderen Ludger gir Paula skylden. Ekteskapet er over. Paula prøver forgjeves å takle den lammende sorgen ved å knulle et utall tilfeldige og helt ukjente menn, som hun treffer på nettstedet «Sidesprang».

Kriens suggerende språk

Paula er en av fem kvinneskjebner som nærmest dissekeres i den særegne romanen til tyske Daniela Krien.

Det handler om nettdating og kynisk knulling, om sterk lidenskap og kjærlighet, om utroskap og svik, om valg mellom barn og karriere – og om et samlet Tyskland som ikke på noen måte har leget sårene etter splittelsen. Mye av stoffet er nokså lite originalt, men takket være Kriens suggererende språk og selvfølgelig psykologisk innsikt, blir det sterke saker.

Fortellerteknisk er boka svært elegant. Den følger stafettpinneprinsippet, og nestemann ut er Paulas venninne Judith. Hun presenteres slik:

«Judith legger ridepisken på bordet og drar ned glidelåsen på chapsene mens hun skummer gjennom profilen. Leder, 39, bosatt i Radebeul, ingen interesser utover trening, ikke-røyker, skilt, ingen husdyr, ingen barn.»

Vi får med en gang assosiasjoner til «Fifty Shades». Det er nok bevisst fra Kriens side, men ridepisken er ment for hester. Judith er hestegal. Hun vil ikke ha verken mann eller barn. Det vil si – hun vil ha menn, mange menn, men hun vil unngå at begjæret og lidenskapen kveles av en grå hverdag.

Øst og vest

«De lange ammeperiodene har forvandlet brystene til slunkne poser, våkenettene har tegnet skygger i ansiktet hennes, tårene har hult det ut», heter det om forfatteren Brida Lichtblau, en av Judiths pasienter.

Brida er skogvokterdatter, født i det gamle DDR. Hun kom tilfeldig inn på skrivekunstakademiet og startet en forfatterkarriere. Den holdt inntil hun møtte sin store kjærlighet Götz. De er lykkelige, får barn, men gnisten slukkes. Brida mister lysten på både mann og skriving. Ekteskapet røkler seg til og ender i et ulykkelig trekantforhold.

«Jeg er ikke gravid, jeg er bare feit», sier Malika. Malika handler bøker hos Paula og sluker alt av forfatteren Brida. Det er ikke tilfeldig. Brida stjal hennes eneste store kjærlighet Götz. Malika kan ikke få barn. Hun lindrer sorgen med å spise. Hun er musikklærer, og en stor skuffelse for sine engang glamorøse og svært selvopptatte kunstnerforeldre.

Her fletter Krien, som selv er født i DDR, inn den kompliserte gjenforeningen av øst og vest. Hun beskriver mer enn hun analyserer. Den tidligere østtyske byen Leipzig er et slags nav i fortellingen. Befolkningen der var sentrale i protestene som førte til oppløsningen av det gamle regimet. Malikas foreldre blomstret under regimet. Da muren falt, gikk livene deres i vranglås. Den engang smellvakre moren blir en forfallen alkoholiker, faren en erkekonservativ og stivsinnet tusseladd. «En gammel nazi», som svigersønnen kaller ham.

Den umulige kvinnerollen

I samtlige fortellinger flyter tidsperspektivet. Krien beveger seg bakover i kvinnenes historie. Her er lykkelige og ulykkelige barndomsminner, sjalusi og hat. Tematikken dreier seg hele tiden rundt hvor vanskelig, eller egentlig umulig, det er for moderne kvinner å fylle alle roller; elskerinne, kone, mor, yrkeskvinne, kunstner. Malikas vakre og bortskjemte søster Jorinde er sistemann ut. Også hun har en rigid økofreak av en ektemann. Dem blir det vel mange av, og de mannlige karakterene kunne med fordel vært mer varierte og mindre karikerte. For det er kvinneskikkelsene som bærer denne boka, som beskriver alle nyansene i følelseslivet, det umulige i å dekke alle roller en moderne kvinne vil – eller er forventet – å ha.

Det kan ikke være tilfeldig at de to siste og virkelig gode bøkene jeg lest, har vært av tyske forfattere. De har pinlig nok vært underrepresentert i Norge i mange tiår. For mens tyskerne sluker norsk litteratur - i fjor ble det oversatt rundt 255 titler til tysk - har tyske titler på norsk ligget på fattigslige ti-tolv i året. Det var en årsakene til at tysk-norsk litteraturfestival ble arrangert i fjor. Det ser ut til å ha båret frukter.

Bare kjør på. Vi vil ha mer av dette. Spesielt når vi har så dyktige oversettere som Ute Neumann.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer