«FILM: Ørkenlandskapet i New Mexico folder seg ut foran oss i storslagen filmprakt. Nedtellingen mot prøvesprengningen som skal ende andre verdenskrig, kaste menneskeheten uforberedt ut i atomalderen og endre verden for alltid, nærmer seg ubønnhørlig slutten.

Men det er en annen type ødemark, fanget opp på samme, altavslørende 70-millimetersfilm, som gjør «Oppenheimer» til et av Christopher Nolans hittil mest fascinerende, sammensatte verk.

«Oppenheimer»

Historisk drama

Regi: Christopher Nolan

Skuespillere: Cillian Murphy, Robert Downey Jr., Matt Damon, Emily Blunt, Kenneth Branagh, Rami Malek, Trond Fausa m.fl.

Premieredato: 21. juli 2023

Aldersgrense: 12 år

---

«Resultatet er fengslende, blendende som en ekstra sol i horisonten.»

Se alle anmeldelser

Det tre timer lange historiske dramaet tar for seg det voksne livet til Julius Robert Oppenheimer (Cillian Murphy), den amerikansk-jødiske fysikeren som gjerne omtales som atombombens far. Under krigen ledet han det topphemmelige Manhattan-prosjektet som utviklet masseødeleggelesesvåpenet som i august 1945 ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki, og med to groteske, kosmiske smekk endte en glodhet verdenskrig, og startet en annen, iskald en.

Grandios Død

Ingen hvemsomhelst, altså. Det er få mennesker som kan sitere «Now I am become Death, the destroyer of worlds» fra det hinduistiske dikteposet Bhagavadgita i all sin narsissistiske pompøsitet, og likevel ha full ryggdekning dekning for ordene.

Apropos grandiost. Siden det er Nolan vi snakker om, er «Oppenheimer» alt annet enn en sidrumpa, kronologisk biografi. Fyren bak «Inception» og «Dunkirk» elsker å bryte opp tidslinjene sine og brette dem inn i hverandre. Han pakker tilbakeblikk inn i tilbakeblikk, sidestiller skjellsettende enkeltøyeblikk med dager, måneder og år, og flipper virkelighetsforståelsen vår ved å la oss se samme scene flere ganger, fra nye perspektiver.

Historietrådene denne gangen rulles baklengs ut via en høring i senatet i 1959, der den ærgjerrige Lewis Strauss (Robert Downey jr.) skal nomineres til en ettertraktet stilling i president Eisenhowers kabinett. Den andre er Oppenheimers lukkede anke etter at han ikke fikk fornyet sikkerhetsklareringen sin i 1954, på grunn av anklager om å være kommunist og sovjetisk spion.

Vanntette skott

Til å være en av sommerens virkelige storfilmer, består mye av «Oppenheimer» av høytsvevende og stressede samtaler inne på klaustrofobiske møterom, like trange som irrgangene i Oppenheimers sinn (skal du klare å sjonglere familieliv og elskerinner, sosialistiske tilbøyeligheter og arbeid for den amerikanske stat, og sannhetssøkende vitenskap med tilrettelegging for massedrap, er du nødt til å være god på å seksjonere sjelslivet ditt med vanntette, for ikke å si strålingssikre, skott).

Men ikke la deg skremme av den grunn.

Ovennevnte høres kanskje knusktørt ut, men det sedvanlige drivet og høyintensiteten til Nolan er så absolutt til stede her, godt hjulpet av presis klipping og et suggererende og nevrotisk lydbilde, anført av musikken til Ludwig Göransson.

Den oppstykkede, oppjagede måten fortellingen brettes ut på, legger ikke bare en eim av paranoia, subjektiv upålitelighet og ulmende galskap over begivenhetene, den speiler også elegant det fragmenterte indre livet til hovedpersonen. Det er nærliggende å trekke linjer både til Oliver Stones «JFK», og hans glemte, innfløkte og grovt undervurderte presidentbiografi-som-ekspresjonistisk-shakespearetragedie «Nixon», fra 1995.

Faller for fristelsen

Iblant faller Nolan riktignok for fristelsen til å bli litt for fiks i fortellertriksene sine, og noen av thrillersjangergrepene hans, ikke minst hangen til å tilbakeholde informasjon og bygge mysterier opp til overraskende plottvister, hører mer hjemme i filmer som «The Prestige» (selv om «Oppenheimer» også har noen likehetstrekk med filmen hans om de to rivaliserende tryllekunstnerne). Det er ikke veldig plagsomt, men risikerer noen ganger å gjøre handlingen uoversiktlig og å trivialisere både fortellingen og det monumentale, historiske bakteppet.

Dramaet her er tross alt mer enn tilskrudd nok, og målbærer dessuten noen fundamentale moralfilosofiske problemstillinger når bekvem teori møter sølete praksis. Vitenskapen er i seg selv amoralsk, og vitenskapsfolks kardinalsynd er å tro at de dermed også er det. Når den skal forvaltes av politikere med ideologiske skylapper og forskere som både har for store og for små egoer, har Nolan ingen illusjoner om at kombinasjonen på alle måter blir eksplosiv. Spesielt ikke når innsatsen ikke kunne vært høyere.

Fagforeningsprat

Med en gallapremiere avbrutt av streikende Hollywood-skuespillere som kjemper for sine kreative liv, i en film proppfull av fagforeningsprat, og der kollektivismen – som i flere av Nolans filmer – står sterkt (det kreves bokstavelig talt en hel landsby av verdens ypperste vitenskapsfolk for å bygge bomben), er det på sin plass med en liten hyllest til det knallsterke skuespillerensemblet. Rollelisten er lang som en IMAX-filmrull (ikke minst Trond Fausa Aurvåg i en fargerik, liten rolle).

Downey jr. er en brennhet birolleoscar-kandidat, og viser hva vi har gått glipp av i alle årene denne fabelaktige skuespilleren har kjørt på tredjegir som Tony Stark/Iron Man. Mindre åpenbar, men vel så kjærkommen, er den komiske avvekslingen Matt Damon bidrar med som den utålmodige, oppfarende generalen Groves. Nevnes bør også Emily Blunt, som får litt mer å spille enn den gjengse frustrerte fruen i biografier om mannevonde genier; og Benny Safdie som den kranglevorne Edward Teller, mannen som har den tvilsomme æren å stå bak fisjonsbombens arvesynd: Den langt mer ødeleggende hydrogenbomben og våpenkappløpet den akselererte.

Hollywood-stjerner i streik

Paradoksal og uforståelig

De mye omtalte atombombe-effektene er imponerende (Nolan sprengte visst en heftig mengde dynamitt for å gjenskape Trinity-testen, dog uten det radioaktive materialet, får man tro), men det som virkelig gjør denne filmen til noe utenom det vanlige, er portrettet av Oppenheimer selv. På det størst tenkelige lerretet maler Nolan og hovedrolleinnehaver Murphy et komplekst og motsetningsfylt bilde av et dypest sett uutgrunnelig menneske. Det er både episk og intimt på en måte jeg ikke kan huske å ha sett siden «Lawrence of Arabia».

I stedet for å redusere og forenkle Oppenheimer til en håndgripelig størrelse i et forsøk på å forklare ham, eller komme med lettvint moralisering for å la oss ta avstand, får vi muligheten til å se med våre egne øyne hva slags skapning som kreves for å være i stand til å gjøre det han gjorde.

Noen mennesker eksisterer bortenfor det meste som kan kalles menneskelighet. Som kvantemekanikken selv, er mannen Oppenheimer paradoksal og uforståelig. Han er briljant og lunefull. En unnvikende teoretiker som outsourcer matten og er en kløne i praktiske eksperimenter, som likevel endte med å gjennomføre det mest grufullt vellykkede eksperimentet i fysikkens historie. Han er pragmatisk og impulsiv, ærgjerrig, retthaversk og angrende, nøktern og dramatisk, fjern og til stede. Han er en gigantisk, misantropisk kødd, og fullstendig klar over det, men likevel uten evne eller vilje til å gjøre noe med det.

Med fedorahatten på snei vandrer han rundt i gatene i Los Alamos, kjederøykende og ubekvem i sitt eget hode, ute av stand til å stenge ute glimtene av det skjulte kvanteuniverset som styrer vår egen etter sine egne regler, og som han er en av få som er i stand til å forstå omfanget av. Det oppleves ikke bare som en besettelse, men en forbannelse, hvert eneste levende øyeblikk virker for ham å være en pine.

Blendende

Det er her filmteknologien og filmkunsten møtes i skjønn forening. Det gigantiske formatet kan ikke bare brukes til å fange storslagne tablåer – det kan gjøre ansikter til eksotiske, herjede landskap også, hvert minste lille trekk og fure synlig i jakten på elementærpartikler av menneskelighet. Fotograf Hoyte van Hoytema måtte spesialbygge kameralinser for å få de uhåndterlige IMAX-kameraene i stand til å ta slike nærbilder.

Resultatet er fengslende, blendende som en ekstra sol i horisonten. Ansiktet til mannen som utropte seg selv til Døden, er badet i ekspressive skygger. Iblant er det øde som en ørken, uttrykksløst som en statue, gåtefullt som en sfinks, plaget som et spøkelse, menneskelig som et barn.

Og noen ganger ligner det mest av alt en hodeskalle.