EN VANDRENDE HÅNDGRANAT: Walter Mouras Pable Escobar har hypnotisk tiltrekningskraft og esende midjemål, mener Dagbladets anmelder. FOTO: Juan Pablo Gutierrez/Netflix
EN VANDRENDE HÅNDGRANAT: Walter Mouras Pable Escobar har hypnotisk tiltrekningskraft og esende midjemål, mener Dagbladets anmelder. FOTO: Juan Pablo Gutierrez/NetflixVis mer

ANMELDELSE: «Narcos» sesong 2:

Mer blod, mer svette, mer bly

Denne serien har ikke annet å frykte enn slitasjeskader.

Narcos

5 1 6
Hele sesongen er tilgjengelig 2. september
Beskrivelse:

Colombianske og amerikanske myndigheter kjemper en håpløs kamp mot Pablo Escobars narkoimperium

Kanal:

Netflix

Se alle anmeldelser

OBS: Inneholder spoilere for sesong 1 av Narcos, og svært milde spoilere for de første episodene av sesong 2.

ANMELDELSE: Pablo Escobar er på frifot igjen, og Colombia skjelver til grunnvollene.

Etter å ha gått lei eksiltilværelsen i luksusfengselet La Catedral brøt den colombianske narkokeiseren seg i slutten av forrige sesong ut fra sitt Elba, og i denne sesongen er Escobar på vei inn i Waterloo-fasen av sin karriere. Han vil gjenerobre grepet om narkokartellene som har begynt å yppe seg, og ta hevn over alle han mer eller mindre vilkårlig oppfatter som sine fiender. Den stormannsgale solkongen begynner å tro på mytene om seg selv – sin egen udødelighet, sine overjordiske evner, og sitt kall som Colombias frelser.

Samtidig intensiverer både amerikanske og colombianske myndigheter kampen om å fakke ham, og går stadig på akkord med sine moralske, demokratiske og rettsstatlige idealer. Man skjønner allerede helt fra starten av at dette kommer til å bli stygt.

Neongrønt og bordellrødt

Skaperne av «Narcos» har tilsynelatende sett seg såpass fornøyd med første sesong at de ikke følte nevneverdig behov for å justere vinnerformelen noe særlig. Medellíns mørke fortau er fortsatt badet i gatelampegult, neongrønt og bordellrødt, tempoet og intensiteten fra scene til scene er fortsatt skrudd til maks, og macho-voiceoveren til Boyd Holbrook er fortsatt både irriterende åttitalls-harry og kjærkomment overforklarende i den tidvis kompliserte handlingen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Blod, svette og bly

Sånn sett har ikke «Narcos» sesong 2 annet å frykte enn slitasjeskader, og det skal sies at det i blant knirker i noen av leddene her. Selv om manus og regi gjør alt de kan for å avlede oppmerksomheten vår med blod, svette og bly, blir serien, sitt høye tempo til tross, i blant stillestående og repetitiv rett og slett fordi det stort sett er den samme dynamikken som gjentas gang etter gang, med samme, monotont høye intensitet. Det er alltid en ny håndlanger man har fått ferten av, en ny prostituert som sitter på uvurderlig informasjon, et nytt regelverk etterforskerne kan bryte, eller en ny ubestikkelig politiker som har et ømt punkt likevel.

At serien prøver å gjøre den endimensjonale pappfiguren Murphy (Holbrook) mer kompleks ved å gi ham en dørgende klisjépreget, mørk side hjelper ikke noe særlig det heller.

En vandrende håndgranat

I det hele tatt er det påfallende hvor uinteressante de amerikanske rollefigurene er i forhold til sine colombianske motstykker. Wagner Mouras intense, fysiske tolkning av Escobar er verdt månedsprisen til Netflix i seg selv, der han med hypnotisk tiltrekningskraft og esende midjemål stirrer olmt ut fra under brynene, som en vandrende håndgranat som kan gå av når som helst, samtidig som han ikler seg en stolthet som gjør at han klarer å beholde verdigheten selv når han krabber ut av taxi-bagasjerommet han smugles rundt byen i.

Denne mannen får sagt mer med et grynt eller et surt oppstøt enn de fleste andre skuespillere klarer med en livstid av replikker.

Escobars vrengebilde

De amerikanske skuespillerne er vel nødvendige for å tekkes den amerikanske delen av denne co-produksjonen, men det er først i tredje episode, da den colombianske politioffiseren Carillo kommer tilbake fra sitt eget eksil, at Escobar får en motstander i sin egen vektklasse. Carillo-karakteren (som riktignok er fiktiv) er vrengebildet på Escobar, en mann på lovens side som er villig til å ty til samme ekstreme midler som ham for å få det som han vil. Disse to sidene av samme mynt utgjør to av de mest fascinerende speilbildene på hverandre jeg har sett på lange tider, og det er når denne dynamikken er til stede at «Narcos» virkelig gnistrer.

Anmeldelsen er basert på de første tre episodene.