OBS: Inneholder spoilere for sesong 1 av Narcos, og svært milde spoilere for de første episodene av sesong 2.

ANMELDELSE: Pablo Escobar er på frifot igjen, og Colombia skjelver til grunnvollene.

Etter å ha gått lei eksiltilværelsen i luksusfengselet La Catedral brøt den colombianske narkokeiseren seg i slutten av forrige sesong ut fra sitt Elba, og i denne sesongen er Escobar på vei inn i Waterloo-fasen av sin karriere. Han vil gjenerobre grepet om narkokartellene som har begynt å yppe seg, og ta hevn over alle han mer eller mindre vilkårlig oppfatter som sine fiender. Den stormannsgale solkongen begynner å tro på mytene om seg selv – sin egen udødelighet, sine overjordiske evner, og sitt kall som Colombias frelser.

Samtidig intensiverer både amerikanske og colombianske myndigheter kampen om å fakke ham, og går stadig på akkord med sine moralske, demokratiske og rettsstatlige idealer. Man skjønner allerede helt fra starten av at dette kommer til å bli stygt.

Neongrønt og bordellrødt

Skaperne av «Narcos» har tilsynelatende sett seg såpass fornøyd med første sesong at de ikke følte nevneverdig behov for å justere vinnerformelen noe særlig. Medellíns mørke fortau er fortsatt badet i gatelampegult, neongrønt og bordellrødt, tempoet og intensiteten fra scene til scene er fortsatt skrudd til maks, og macho-voiceoveren til Boyd Holbrook er fortsatt både irriterende åttitalls-harry og kjærkomment overforklarende i den tidvis kompliserte handlingen.