Mer cd-er

Nye cd-er fra blant andre Beck, Stones, Ryan Adams og, kremt, Bon Jovi.

The Flush
«Flush The Fashion»

Pen, men sprikende pop fra Sørlandet.

Av MARTA BREEN

The Flush er et familieband fra Kristiansand, bestående av Mark, Erik og Scott Bjorvand, samt trommisen Per Finstad. De norskamerikanske brødrene veksler på å skrive og synge låtene, noe som fører til at de musikalske referansene spriker mer enn normalt. Åpningssporet «Ladies And Gentlemen» kunne vært hentet fra plata «Robbie Williams tolker Bowie» (den finnes heldigvis ikke), mens neste spor har et puddelrockpreg à la Bon Jovi. I bandets catchy refrenger kan man spore inspirasjon fra Beatles, Beach Boys og muligens norske Babel Fish. Personlig får jeg dessuten sterke Lars Kilevold-assosiasjoner. The Flush har sans for gode melodier og allsangvennlighet, men når du stadig velger de mest åpenbare løsningene, er det ikke til å unngå at du høres ut som mange andre. Tekstmessig har de dessuten litt å gå på: «I feel like a frog, jumping in the fog. Nothing to do, maybe eat a fly or two.»

Bon Jovi
«Bounce»

Pudler er pudler, selv om man klipper dem.

Av ANDERS GRØNNEBERG

80-tallets bredbeinte og tungt posørbaserte puddelrock har en sterkere overlevelsesevne enn i hvert fall jeg setter pris på. Det eneste som er forskjell på Bon Jovi nå og da, er at både musikken og sveisen er frisert. Men man forandrer verken art eller egenskap ved å gjøre kosmetiske inngrep. Jon Bon Jovi og hans kumpaner tilpasser den melodibaserte og svulstige gitarrocken nye tider, og har sikkert latt seg inspirert av både (post)grønsj og nu-metal. Men det forandrer ikke at musikken er like forutsigbar og uspennende som (nesten) alltid. Her er forsøksvis bøs rock og silkemyke ballader samlet til en klam og uspennende plate.

Kenny Barron
«Canta Brasil»

Sterke impresjoner med utgangspunkt i brasiliansk musikk.

Av FREDRIK WANDRUP

Jazzpianisten Kenny Barron er en veteran med lang fartstid og mye erfaring. Han er skikkelig i storform på dette albumet, der han sammen med seks andre musikere fantaserer rundt brasiliansk musikk. Fem av åtte låter er komponert av Barron selv, og pianospillet hans slår som hete bølgeslag mot en backing av sambatakt og soloer på fløyte og gitar, elegant levert av henholdsvis Anne Drummond og Romero Lubambo. Dersom du har behov for å forlenge sommeren mens kvikksølvet etter hvert synker i termometeret også her nord, er dette plata for deg. Med en passe solfylt melankoli lar Barron og hans musikere seg vogge inn i sine duse drømmer om sørligere stemninger.

Jetsurfers
«Wildcards»

Pregløs rock og countryrock fra gruppe som vil mye.

Av ØYVIND RØNNING

Jetsurfers har byttet ut halve bandet siden «Jetlagged In Jetland», men låtskriver/gitarist/vokalist Bjørn Nilsen er fortsatt med. Stilen er også den samme, og den er kanskje også bandets problem. Jetsurfers vil mye, men lydbildet blir stort sett like røft og upolert om de spiller tung elektrisk rock eller mer akustisk orientert countryrock. Det blir sjelden dynamisk, og låtene er heller ikke spennende nok. En tittel som «Prozak Lunch & Whiskey Lunch» lover riktignok godt, men både her og på flere andre låter minner Jetsurfers mest om Smokie. Det er neppe meningen, og de gjør selv et lite «opprør» mot det i platas beste spor, de mer tilbakelente «Mountain Home» og Bob Dylans «Mama, You Been On My Mind» - med Nilsen på mandolin og munnspill.

Beck
«Sea Change»

Beck sørger over tapt kjærlighet ved å gi engelsk 70-tallsfolkrock en renessanse.

Av SVEN OVE BAKKE

Den moderne postmodernismens fremste musikalske entertainer og Mr. Trendfølsom personlig er blitt dumpa. Han feller noen totalt uironiske tårer i takt med klokkespillet. Lavmælt crooner han om apatien og rastløsheten som følger med et såret hjerte, til lyden av varm og myk 70-tallsfolkrock.

Der har du Becks nye plate, mer eller mindre, i et eggeskall. Skjør utenpå, men med god og næringsrik substans inni.

Country-Beck

Innfallsvinklene er mange til «Sea Change», som er Becks sjuende album. Ut med ironi, inn med ærlighet er én av dem. Ut med trendjåleri, inn med ektefølte verdier er en annen. Den tredje inneholder egentlig ingen motsetning, men handler enkelt og greit om at Beck med denne plata befester sine allerede veldokumenterte evner som en meget dyktig country- og folklåtskriver.

Produsent Nigel Goodrich (som også rattet Becks beste skive, «Mutations» fra 1998) har hentet fram igjen den kraftfulle, atmosfæriske og detaljerte minimalismen han brukte på «The Invisible Band» med Travis. Det skaper en delikat ramme for saktmodige og sårbare viser som «The Golden Age», «Guess I'm Doing Fine», «End Of Day» og «Side Of The Road» .

De viser også at Beck har ment alvor med sin ambisjon om å hylle engelske 70-tallsnavn som Fairport Convention, John Martyn og Nick Drake.

Den respektfulle restaureringen av dette gulnede, men flotte kapittelet i rockhistorien er gjort med stor skikkelighet og kjærlighet.

Stjele, ikke sample

Selv om hjertet nå banker utenpå Becks skjorte og salte dråper triller nedover kinnet, er ikke «Sea Change» uten musikkpolitisk korrekte smart ass -grep. I stedet for elegante samples rapper han hele arrangementer og lydbilder: «Paper Tiger» er ulovlig lik «Melody» fra Serge Gainsbourgs «Histoire de Melody Nelson», kopiert ned til minste detalj i alt fra bassgang til strykernes dramatiske dynamikk. «Round The Bend» er en like drøy rip-off av Nick Drakes «River Man».

Slikt kommer Beck seg unna med. Og typisk nok minner platas beste låt, den lett psykedeliske «Sunday Sun» mest av alt om Becks gamle, eklektiske selv. Bare minus litt ironi.

Blue States
«Man Mountain»

Lyst på litt deilig, gresk chill-out?

Av THOMAS STRZELECKI

Andy Dragazis, som vi mistenker bor i London, opererer med den samme organisk lydende «la-oss-dra-på-et-eventyr»-musikk som har gjort Bent og - nå snart - Lemon Jelly til allemannseie. Med Kinobe og Blue States som lovende underdogs. Ja, det heter fortsatt chill-out, og - dessverre for dere chill-hatere - det låter fortsatt like deler friskt og behagelig.

Blue States er kanskje vel behagelig til tider (mannen er jo fra Hellas) og på dette andrealbumet er det låtene med gjestevokalist Tahita Bulmer som fungerer best. Sjekk ut «Season Song», kanskje årets vakreste låt. For trettiåringer med hyppige middagsselskaper er derimot «Man Mountain» et must.

John Parish
«How Animals Move»

Spennende kunstrock fra PJ Harveys makker.

Av MARTA BREEN

John Parish har en lang karriere som produsent, musiker og låtskriver bak seg. Han har blant annet jobbet med Sparklehorse, Eels, Giant Sand og Goldfrapp, men er definitivt mest kjent for samarbeidet med PJ Harvey. Først som gitarist i bandet hennes og seinere i duoform på albumet «Dance Hall At Louse Piont», der han skrev musikken, og hun sto for tekst og vokal. Soloalbumet «How Animals Move» er innspilt i perioden 97- 01 og her får multiinstrumentalisten vist fram de fleste av sine talenter. Parishs gitarspill er hele tida framtredende, sammen med tangent- og blåseinstrumentene. Det starter med noe som likner østeuropeisk felespill, for deretter å utvide med alt fra mandolin og kornett til slidegitar og munnspill. «El Merreon» høres ut som et soundtrack fra en westernfilm, mens den lekre «Shrunken Man» er platas høydepunkt, med sin Twin Peaks-aktige mystikk. I låten «Bernadette» spilles det på en diktafon, hvor et intervju med en mann blir spolt og stoppet. Og det funker faktisk. Det tar mest av på coverlåta «Airplane Blues» med en helt suveren PJ Harvey på vokal. Den får deg til å savne en rein bluesplate fra dama.

The Rolling Stones
«Forty Licks (2CD)»

Klassikerparade fra fortida, med fire ikke fullt så interessante nye bidrag.

Av WILLY B

40 kutt innspilt over 38 år er hva man får servert på denne nye samleplata fra The Rolling Stones, den første i sitt slag som tidsmessig dekker hele deres platekarriere. Ganske forutsigbar innholdsmessig, i hovedsak store hiter, skjønt låter som «Little Red Rooster» og «We Love You» er byttet ut med diverse LP-spor. I tillegg foreligger det fire helt nye kutt.

Å gjøre alle til lags på samleplater er umulig innholdsmessig, så vi dropper den debatten, sjøl om jeg nok savner «2000 Lightyears From Home». Så er det sagt.

Evergreens

Den første CD-en har materiale fra åra på Decca Records, altså 1964 til 1971. CD 2 går fram til i dag. Skulle jeg gitt disse to CD-ene navn, ville jeg ha kalt den første for «opprør og testosteron» og den andre for «voksen, moden og reflektert». Man finner mer energi, mer eksperimentering og mer tyngde på den første, på den andre er de ikke så retningsgivende lenger, sjøl om de låter umiskjennelig Stones.

Så godt som alt er for evergreens å regne: «Satisfaction» og «Honky Tonk Women» er blitt både party- og karaokeklassikere, og det finnes neppe ei gitarspire i hele verden som ikke kan riffet på «Jumpin' Jack Flash».

På sekstitallet (og sikkert i dag også) skulle lengden på en hitsingel helst være to og et halvt minutt. Stones brøt tidlig med denne regelen, fra høsten 1964 og framover har Stones-singlene alltid vært lengre enn standardtida, bare et par har klokket inn rett under tre minutter.

Fascinerende

Gruppa låt mørkere og mer dystre enn alle andre da de slo gjennom, men Stones har alltid vært Stones, enten de nå har framført vakre ballader som «Angie», fargerike låter som «Paint It, Black» eller rå og dundrende som i «Get Off Of My Cloud». Og «Have You Seen Your Mother, Baby?» er like mystisk som før.

Det ligger mange fascinerende detaljer gjemt i låtene. De triple tamburinslagene på «(I Can't Get No) Satisfaction», de hoggende trommene på «Ruby Tuesday»-refrenget, det omfangsrike soundet på «She's A Rainbow», og er det gitarskødd rett før første verset på «Gimme Shelter»?

Ingen av de fire nye sporene her er spesielle, best er vel «Don't Stop», et slags medium stk. Stones-rock som alle kan lage, men bare Stones synes å få til. Mest interessant er «Losing My Touch», sunget av Keith med rynket røst og akustisk backing. I tillegg kommer et par til dels affekterte ballader, greie nok, verken mer eller mindre.

Det medfølgende heftet har flotte bilder, men gir tynt med opplysninger, bare en intetsigende panegyrisk omtale av bandet. Dette, pluss at låtrekkefølgen innenfor hver CD synes helt ulogisk, trekker ned. Men to og en halv time med veldig mye bra musikk er det likevel.

Atomic Kitten
«Feels So Good»

Harmløs bimbopop. Sugababes er bedre.

Av THOMAS STRZELECKI

De tre damene i Atomic Kitten (noe sier meg at folka bak trioen hadde lyst til å kalle dem Sex Kitten) skal liksom være så sexy at vi ikke klarer å la være å kjøpe et album som heter «Feels So Good».

Akkurat hva som får pusekattene til å føle seg så bra blir ikke nærmere forklart, men du har uansett mistet tenningen lenge før den låta kommer. Fordi - og her bør noen plateselskapsfolk notere! - ingenting er så usexy som tre damer som får en gjeng med helt forskjellige (og alltid eldre) mennesker til å skrive tekst og musikk for dem. For dette handler vel egentlig om å kåte opp gutter nok til at de gidder å kjøpe albumet, gjør det ikke? Bildene av tre damer med «kom og ta meg»-blikk og utringninger gir et mulig hint om akkurat det.

Men, akk, det blir bare så irriterende kjønnsløst når alt av Atomic Kitten smaker produkt. For å høre på «Feels So Good» er omtrent like sexy som å handle på Rimi. Glatt, kjedelig og substansløs popmusikk som er glemt om noen timer.

Hun som sluttet i Atomic Kitten og begynte i Sugababes, var ingen dum dame.

Helge Lien Trio
«Spiral Circle»

«Historisk» norsk jazzdebut på japanske DIW.

Av TERJE MOSNES

Helge Lien Trio (Lien, piano; Frode Berg, bass; Knut Aalefjær, trommer) cd-debuterte med «What Are You Doing The Rest Of Your Life» for norske Curling Legs i fjor. Med oppfølgeren «Spiral Circle» er trioen første nordiske artist på det store japanske jazzselskapet DIW, noe som betyr bred internasjonal distribusjon.

Nå er det ikke akkurat mangel på pianotrioer i verden (jmf. Jarrett, Mehldau, Svensson etc.), men Lien-trioen har så visst ingen grunn til å stå med lua i handa. I en sedvanlig distinkt og delikat Jan Erik Kongshaug-produksjon søker, slentrer og stormer den gjennom fem Lien-komposisjoner pluss originale versjoner av Denny Zeitlins «Quiet Now», Wayne Shorters «Speak No Evil» og Paul Desmonds Brubeck-klassiker «Take Five», og legger for dagen en sterk og original gruppeidentitet. Liens anslag er nydelig og de melodiske vandringene hans fascinerende; Berg definerer sin bassistrolle bredt og utfører den overbevisende, og det samme gjelder i høy grad Aalefjærs perkussive rolle. «Spiral Circle» kan trygt kalles en knallsterk dokumentasjon av en ytterst lovende trio, og er en cd som vil bli lagt internasjonalt merke til som enda et spennende norsk bidrag til samtidsjazzen.

Ryan Adams
«Demolition»

River ned seg selv med flotte ballader og kjedelig rock.

Av SVEN OVE BAKKE

«Demolition» betyr å rive ned. Det er noe artister gjør fra tid til annen for å kjøpe seg lavere forventningspress og mer tid til å klekke ut neste karrieresteg. Som mye annet ble denne artistiske metoden funnet opp av Bob Dylan. Hans såkalte motorsykkelulykke 29. juli 1966 hører til blant de mest spektakulære variantene.

Det er nok en gang noe ytterst dylansk over Ryan Adams' framferd på «Demolition», en slags «best of» fra fem uformelle studiosessions, og derfor ikke den ordentlige oppfølgeren til fjorårets noe oppskrytte «Gold».

I formen er den en krysning av «Basement Tapes» og «Nashville Skyline», der den kombinerer rufsete, innfallspregede innspillinger med relativt ukomplisert country/mykrock-materiale.

«Demolition»s fremste funksjon er - ja, nettopp - å rive ned de viltvoksende Messias-forventningene rundt Ryan Adams' person og karriere. Det lykkes sånn halvveis.

For mens den B-sidepregete, alkoholistiske Replacements-rawken på «Starting To Hurt» og «Gimme A Sign» bare er kjedelig, og «Hallelujah» og «Chin Up, Cheer Up» i beste fall er trivelige trivialiteter, så er dette ballademesteren Ryan Adams' plate.

«You Will Always Be The Same», «Desire», «She Wants To Play Hearts», «Dear Chicago» og Gillian Welch-duetten «Tomorrow» holder alle nydelig «Heartbreaker»-kvalitet, og beviser at Ryan Adams først og fremst ikke er den nye Dylan, men den fineste countryballadesnekkeren siden Gram Parsons.

Marah
«Float Away With The Friday Nights»

Grei poprock fra gjennomsnittsamerikanere.

Av MARTA BREEN

Da Steve Earle fikk sansen for denne kvartetten på South By Southwest-konferansen i 98, hadde gruppa et «alternativ country»-stempel over hele seg. Og deres to første album ble sammenliknet med den nevnte countryhelten, Counting Crows, Wilco og Springsteen. Den gangen var banjo og munnspill en viktig del av soundet. Nå er disse lagt vekk, og albumet «Float Away...» har tatt et langt skritt i en annen retning. Hvilken retning er imidlertid vanskelig å si. Platecoveret er utstyrt med flere bilder av en stor klissete rosa tyggegummi, og dette er kanskje ment som et hint? Låten «People Of The Underground» minner uansett sterkt om Aerosmiths «Pink». På låten «Float Away» har Philadelphia-rockerne fått med seg Bruce Springsteen på sologitar og kor, men dette bidraget klarer de å produsere vekk til det ugjenkjennelige. De låtskrivende brødrene Serge og David Bielanko sitter uten tvil på et visst talent; både den nevnte tittellåta og balladen «Crying On An Airplane» fungerer bra. Men til sjuende og sist ender albumet opp som småkjedelig, gammeldags og svært amerikansk poprock.

Victoria Williams
«Sings Some Ol' Songs»

Unik dame med intime standardtolkninger.

Det er med et lettelsens sukk man mottar hver nye utgivelse med MS-rammede Victoria Williams og hennes vidunderlig skjelvende og skjøre bestemorsstemme. Hvert livstegn fra den unike amerikanske sanger/låtskriveren og gitaristen går rett i hjertet.

Så også med dette «standards»-albumet, hvor Williams på sedvanlig ukonvensjonelt vis nærmer seg komposisjoner som «Moon River», «Over The Rainbow», «My Funny Valentine» og «Someone To Watch Over Me» , kompet av noe som høres ut som en bossanovafrelst, jazzskolert countrygruppe.

«Sings Some Ol' Songs» vil nok være en utfordring for Silje Nergaard-publikummet, men den som våger, vinner noen av de vakreste og mest personlige tolkningene som er gjort av dette materialet i rockkretser.

Diverse Artister
«Kindred Spirits: A Tribute To The Songs Of Johnny Cash

Suverene tolkninger av kjente og ukjente Cash-sanger.

Diverse Artister
«Dressed In Black: A tribute to Johnny Cash»

Gode versjoner i reindyrket countryhyllest til mannen i svart.

Av ØYVIND RØNNING

De utfyller hverandre, men artister som Bob Dylan, Bruce Springsteen og Steve Earle gjør «Kindred Spirits» til den mest spennende av de to. Av 32 låter er det for øvrig bare seks som forekommer på begge.

Marty Stuart, som spilte i sin tidligere svigerfars band i seks år, har produsert «Kindred Spirit» - og spiller gitar på de fleste av de 14 sporene. Han har også fått med de største navnene, som dessuten gjør mest ut av sangene. Sterkest inntrykk gjør Dylan, som innleder «Train Of Love» med å takke Cash varmt for støtten fra tidlig i karrieren. Keb'Mo' gjør en sterk bluestolkning av «Folsom Prison Blues», Earle synger den mer ukjente «Hardin Wouldn't Run» og gamle Janette Carter har med Cash selv og June Carter Cash i en personlig tolkning av «Meet Me In Heaven». Men aller mest gleder det å høre Springsteen aleine i «Give My Love To Rose» - langt unna årets noe pompøse «The Rising».

Mens Hank Williams jr. synger «Big River» på «Kindred Spirits», nærmer sønnen Hank III seg kupunken i «Wreck Of The Old '97» på mer Austin-orienterte «Dressed In Black». Her ligger versjonene tettere opp til originalene, James Intveld låter for eksempel kliss lik Cash i «Folsom Prison Blues». Det lyser ellers respekt av folk som Raul Malo, ekteparet Bruce Robison og Kelly Willis, Rodney Crowell (også han ekssvigersønn av Cash...) og medprodusent Chuck Mead fra BR5-49.

The Yum Yums
«Blame It On The Boogie»

Skyld mest på idétørke

Av SVEN OVE BAKKE

The Yum Yums har i årevis vært Moss' fuzzpopstolthet og forsvarere av Ramones-paragrafen, som tillater band å skrive den samme sangen om igjen og om igjen uten at de kan arresteres for det.

«Blame It On The Boogie» byr selvsagt ikke på overraskelser av noe slag, men er nok en dose formkonsekvent, melodiøs og regelbunden tyggegummipop. Det er lett å like, og lett å overse.

Alle sangene kan stort sett oppsummeres som X møter Y. I beste fall oppstår noen trivelige hybrider underveis, slik som «Forever» , som kunne vært Green Day som covrer Big Star, og «She'll Come Around» , som er Ramones møter Foo Fighters.

Paul Weller
«Illumination»

Verdens mest upålitelige helt tilbake i soulform.

Av SVEN OVE BAKKE

Paul Weller har ikke gjort det lett for fansen sin. Biceps-rocken han har spydd ut jevnlig de siste åra har bare blitt kjedeligere og kjedeligere. «Illumination» er langt på vei en solid opptur fra den gamle The Jam-helten og britpopgenerasjonens gudfar. Han har ikke helt klart å legge vekk den mest traurige bluesrocken - 11. september-låta «A Bullet For Everyone» får den siste Springsteen-skiva til å framstå som rockens framtid - men for det meste handler det om personlig soulmusikk med hjertet på rett plass. På åpningslåta «Going Places» , Motown-lykkelige «It's Written In The Stars» og hammond-dype «All Good Books» høres Weller ut som den sjelfulle helten vi gjerne vil at han skal være.

The Hellacopters
«By The Grace Of God»

Dette er årets luftgitarskive!

Av SVEN OVE BAKKE

Det er lett å avfeie The Hellacopters som riddere av rockklisjeene, og si at den bredbeinte gitarføringen, scenevifta til trommisen og resten av bandets estetikk ser ut som den er hentet fra IKEA-startpakka «Råkk».

Men det har heller aldri vært lettere å elske The Hellacopters enn akkurat nå. Dette er den feiteste rockskiva siden, eh, «Songs For The Deaf» med Queens Of The Stone Age.

«By The Grace Of God», bandets andre album med store plateselskapsmuskler i ryggen, er rett og slett en feit, glinsende popplate , hvor hver låt er en påminnelse om hvor herlig rånete totalt uoriginal rock'n'roll kan være, bare låtskrivingen holder mål.

Det er en friskhet og popfrekkhet over riffene og refrengene på «By The Grace Of God» som vi i disse trakter må tilbake til Turboneger-klassikeren «Apocalypse Dudes» for å finne maken til. Samtidig lever 'Copters ut sine glamrock-glitrende og helt sikkert Kiss-inspirerte stadionrockdrømmer i fullt monn på en serie av låter som alle føles som hiter, for eksempel «Carry Me Home» og den, utrolig nok, springsteenske «Rainy Days Revisited» .

Ingrid Bjørnov
«Eskorteservice»

Denne eskorteservicen klarer vi oss foruten.

Av ANDERS GRØNNEBERG

Ingrid Bjørnov har tatt sanger og tekster fra sin one woman-forestilling «Eskorteservice» og gitt dem ut på plate. Denne samlingen revy/russehumor-kommentarer kunne man godt klart seg uten. Jeg tviler ikke på at dette kan fungere som et sceneshow, men på plate blir denne samlingen taffelpopmelodier til hennes skrå hverdagslige betraktninger en kjedelig unødvendighet. Bjørnov er den ene halvparten av Dollie de Luxe, og det er lenge siden de to har imponert med egenprodusert musikk. Men Bjørnov har andre musikalske og verbale talenter hun heller bør dyrke. Som kapellmester og musikalsk ankerfeste i tv og programleder i «Reiseradioen» (i tospann med Finn Bjelke er hun et funn) gjør hun en fabelaktig jobb.

BANKER: Nå banker hjertet utenpå Becks skjortebryst, mener vår anmelder.
TRØST: Mulig Ryan Adams ikke er helt fornøyd med en firer?
HYLLES: Johnny Cash (70) har stor gjennomslagskraft i de fleste musikalske sjangrer - fra punk til country. Nå hylles mannen i svart på to album - samtidig.