Mer demokrati i Midtøsten

Det står sentralt i Bush-administrasjonens utenrikspolitikk at utvikling av demokrati i Midtøsten er den beste kuren mot terrorisme. Men hva gjør du når en terroristorganisasjon blir valgt på demokratisk vis?

DET ER NOE helt surrealistisk over det at USA de siste ukene har latt de israelske styrkene få lov å mørbanke Hizbollah, og drepe uskyldige kvinner og barn i samme slengen, samtidig som det hevdes at Washingtons hensikt er å styrke den lovlig, demokratiske regjeringen i Libanon. Mens dette har pågått, har lederen av denne regjeringen, den libanesiske statministeren Fuad Siniora, desperat bedt om den ene tingen som USA og Israel ikke vil gi ham: en øyeblikkelig våpentilstand. Og Hizbollah, som USA og Storbritannia karakteriserer som en terroristorganisasjon, er i seg selv en viktig del av den demokratisk valgte regjeringen.Vi må altså gjøre alt for den demokratisk valgte regjeringen i Libanon, bortsett fra å gi den det den ber om. Vi vet best hva den trenger. Hvem var det som sa at demokrati betyr å la folk få bestemme selv? Som den libanesiske spesialutsendingen Tarek Mitri sa i det amerikanske tv-programmet Newshour tirsdag kveld: «Du kan ikke støtte en regjering samtidig som du tillater at landet dens legges i grus.» Samtidig får ikke Hamas lov å utføre sin funksjon som palestinernes demokratisk valgte regjering. Det palestinske folk har talt. Men de misforsto. De må ha blitt villedet. De må tenke på nytt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

SELVSAGT HAR VI et virkelig dilemma her. Selv om Hamas og Hizbollah stilte til valg og gjorde det bra, innebærer ikke det at du må godta alt de står for. Begge bevegelsene har janusansikter, slik som IRA/Sinn Fein hadde i nordirsk politikk. Å forholde seg til Hizbollah-som-Sinn Fein, eller Hamas-som-Sinn Fein, betyr ikke at man tolererer terroristaktiviteter fra Hizbollah-som-IRA. Til et visst punkt er det mulig å bekjempe terroristfløyen ved å støtte den politiske fløyen. Spillet går nemlig ut på å prøve å få dem til å skifte fokus fra det egennyttige til fredelige løsninger ved både å høyne voldspolitikkens kostnader og øke fordelene ved demokratisk medvirkning. Men slike overganger fra voldspolitikk til minnelige løsninger er alltid kinkige. De innebærer at man må forhandle med terrorister og la noen av fortidens ugjerninger forbli ustraffet. Samtidig må vi godta at en bevegelses militante retorikk henger igjen i vår bevissthet, selv etter at man har funnet pragmatiske løsninger. USA opplevde faktisk det samme i forholdet til Kosovos frigjøringshær, som amerikanerne innledningsvis - med en viss rett - kalte «uten tvil en terroristgruppe».

TO DIAMETRALT MOTSATTE konklusjoner kan trekkes av disse første merkelige fruktene av Midtøstens demokratisering. Den ene er at hele Bush-agendaen til støtte for demokratiseringen i den arabiske og islamske verden var feilslått fra første stund - et resultat av en naiv, misjonerende cowboy-tilnærming til utenrikspolitikken. Den destabiliserer. Den bringer terrorister og ekstremister til makten. Kuren er verre enn sykdommen. Så la oss bevege oss tilbake til god, gammeldags «realisme». La oss ikke omforme disse landene, eller vente at de skal bli mer som oss, men ta dem som de er. La oss ivareta våre egne interesser - sikkerhet, handel, energi - sammen med dem som vil alliere seg med oss. Stabilitet kommer først. Din vennlige, lokale despot er kanskje en drittsekk, men han er i det minste vår egen drittsekk. Det vil vi iallfall gjerne tro.Dette er ofte standardposisjonen i europeisk diplomati. Det var den politikken Jacques Chirac i sin visdom førte. Merkelig nok havnet også en del av den europeiske venstresiden i denne posisjonen - som et resultat av motstanden mot «transformasjons-diplomati» à la Bush og Blair, eller ganske enkelt som en reflekshandling: «Hvis Bush er for, da er vi i mot». Men jeg har fulgt den politiske debatten i USA nøye de siste ukene, og jeg ser at motstanden mot demokratiseringsagendaen vokser også blant amerikanerne.

DET HAR ALLTID eksistert en «realistisk» holdning blant republikanerne, representert ved folk som Henry Kissinger og Brent Scowcroft, som var nasjonal sikkerhetsrådgiver under George Bush senior. Etter Irak og det seneste virvaret i Midtøsten kan denne holdningen vise seg å vinne terreng blant republikanerne fram mot presidentvalget i 2008. Det samme kan skje på den andre fløyen av amerikansk politikk. Når man hører demokratene diskutere utenrikspolitikk, er det en undertone av denne typen «realisme» - skjønt nå kalles denne holdningen for «progressiv». Argumentet om at USA burde trekke seg tilbake fra vår fordervelige verden og ivareta landets økonomiske interesser og finne allierte der de måtte være å finne, går hjem hos svært mange av dem som stemmer for demokratene. For mange demokrater er det faktum at den nåværende president Bush har engasjert seg så sterkt i kampen for demokratiet, enda en grunn til å stille seg skeptisk til kampen for demokratiet. Hvis en demokratisering av Midtøsten, betyr Irak, Hizbollah og Hamas, er det like greit å gi opp med en gang.

JEG TROR DETTE er akkurat den konklusjonen vi ikke må trekke. I det lange løp er fremveksten av liberale demokratier det beste som kan skje Midtøsten som helhet. Det er det som gir det største håpet for modernisering, noe den arabiske verden har et desperat behov for. Da kan man prøve å gjøre noe med de grunnleggende årsakene til den islamistiske terrorismen, iallfall i den grad den er å finne blant muslimer i Midtøsten og ikke blant deres trosfeller i Vesten. Da kan det bli mulig for arabere, israelere, iranere, kurdere og tyrkere å leve side om side uten krig. Men det er langt fram. Og vi vet fra andre områder at overgangsperioden som fører fram til demokrati, kan være farlig. Overgangen kan faktisk øke faren for vold, spesielt i land som er splittet av etniske og religiøse motsetninger. Noen steder begynner konkurransen om partipolitisk makt før man har fått stablet på bena en funksjonsdyktig stat med klart definerte grenser, der staten har et tilnærmet monopol på makt, og der det finnes rettsregler, uavhengige medier og sterke samfunnsinstitusjoner. Det var det som skjedde i det tidligere Jugoslavia. Det er det som på forskjellige måter skjer i Palestina, Libanon og Irak. Et rent og liberalt demokrati bidrar til fred; en halvveis og uferdig demokratiseringsprosess kan øke faren for krig.

VI SOM LEVER I det verdensomspennende samfunnet av liberale demokratier må ikke gi opp kampen for demokratiet, men vi må forbedre metodene. Vær klar over at demokratier bare under helt spesielle omstendigheter (f.eks. i etterkrigstidens Tyskland og Japan) kan utvikles under militær okkupasjon, og at målet - demokratiet - i seg selv ikke helliger militær intervensjon som middel. Godta, slik den iranske opposisjonelle Akbar Ganji nylig skrev i New York Times, at det er bedre for folk å finne sin egen vei til friheten, og at det er vår jobb å støtte dem på den måten de ønsker det. Lær av erfaring at et sikkert monopol på organisert vold, trygge grenser, rettsregler og uavhengige medier er like viktig som et valg - og må kanskje komme først. At på veien må du forhandle med noen svært ufyselige folk og regimer, slik som i Syria og Iran. Og at i denne gemene, kompliserte gamle verden kan tidligere tilhengere og utøvere av væpnet kamp - terrorister, om du vil - bli demokratiske ledere. Som Menachem Begin. Som Gerry Adams. Som Nelson Mandela.Så la oss ikke kaste ut demokrati-babyen med badevannet til Bush. Dette er virkelig en god idé. Kampen for demokratiet må bare bli ført på en bedre måte, og med tålmodighet, for å skape resultater som varer. Den riktige konklusjonen er merkelig, men sann: Litt demokrati er farlig - så la oss få mer.FAKTA: Timothy Garton Ash er professor i Europeiske studier ved universitetet i Oxford, blant Europas mest anerkjente og prisbelønte avisspaltister, samt forfatter av en rekke bøker. Boka Free World fra 2004 er hans nyeste utgivelse. Dagbladet trykker jevnlig hans artikler på debatt- og kronikksidene.