Mister tilbud: Nedleggelsen av bassenget ved Diakonhjemmet fører til at 3200 pasienter mister tilgang på behandling og spesialisert rehabilitering i varmtvann, skriver kronikkforfatteren. Foto: AMA / Shutterstock / NTB scanpix
Mister tilbud: Nedleggelsen av bassenget ved Diakonhjemmet fører til at 3200 pasienter mister tilgang på behandling og spesialisert rehabilitering i varmtvann, skriver kronikkforfatteren. Foto: AMA / Shutterstock / NTB scanpixVis mer

Debatt: Bassenget på Diakonhjemmet

Mer enn 800 pasienter mister sitt ukentlige behandlingstilbud uten å ha et nytt sted å gå

For oss med revmatisk sykdom er bassengtilbudet helt nødvendig, skriver Marte Rua om nedleggelsen av bassenget ved Diakonhjemmet.

Meninger
Marte Rua, bruker av bassenget i 19 år. Foto: UiO
Marte Rua, bruker av bassenget i 19 år. Foto: UiO Vis mer

De fleste av oss som «går i bassenget» ved Diakonhjemmet blir aldri friske, men gjennom medisinsk treningsterapi og sammensatt behandling kan vi få hjelp til å mestre sykdom, redusere smerter og medisinbruk, leve gode liv og delta i yrkesliv og familieliv.

Nå legges det ned. Mer enn 800 personer med kroniske sykdommer mister sitt ukentlige behandlingstilbud uten å ha et nytt sted å gå.

Bassengtrening er ikke et varmt bad eller trening som like gjerne kunne foregått på Sats, men nødvendig behandling og spesialisert rehabilitering. Å bygge ned slike tilbud vil koste både oss og samfunnet dyrt, og langt mer enn bassengets årlige driftsbudsjett på 2,5 millioner kroner.

Vår sykdomsbyrde øker. Behovet for de kostbare medisinene øker, det blir flere sykedager, enkelte vil raskt bli pleietrengende og flere kan bli uføre i ung alder.

For oss med revmatisk sykdom er bassengtilbudet helt nødvendig. Sykehuset kan tilby kostbare medisiner som kan dempe symptomene. Men det er ikke nok. For å holde sykdommen i sjakk og lindre smerter må du også være i bevegelse og gå til fysioterapeut. Uten bevegelse blir nemlig sykdommen verre.

Når medisiner ikke virker, er bassenget det viktigste behandlingstilbudet legene kan tilby. De skriver bassengbehandling på blå resept, og har gjort det gjennom flere tiår.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Vi har venner i bassenget med hjerteproblemer eller kols. Noen har muskel- og skjelettlidelser og kommer seg ut i bassenget med rullestol. Til sammen er vi 800 personer innom bassenget gjennom en uke. Tilbudet er bra, det er både pasienter og helsevesenet enige om. Det har tatt flere tiår å bygge det opp til det det er i dag.

Da refusjonsordningen for bassengtilbudet ble fjernet for seks år siden, omdefinerte sykehusene det til trening og rehabilitering for å kunne ta egenandeler fra pasientene. Den nye merkelappen løste noe av finansieringsproblemet.

Men den gjorde samtidig at kommunene kunne gjøres ansvarlig for tilbudet, uten at det var politisk bestemt eller medisinskfaglig begrunnet.

Siden har basseng med spesialtilpassede tilbud til revmatikere og andre funksjonshemmede blitt tømt, ett etter ett, uten at kommunene som fikk ansvaret har stått klar med noe tilbud.

Og uten at det var stilt spørsmål ved kvaliteten eller behovet for tilbudene. Forskning bekrefter nemlig effekten av behandlingen.

Brukere ber derfor helseministeren gripe inn for å redde bassenget, og mange skriver personlige brev til ministeren. Helseministerens svar er nedslående: «Vi forstår bekymringen og engasjementet. Men sykehuset er nedtynget av oppgaver. Sykehuset har bestemt at bassenget skal legges ned, for å kunne sørge for tjenester til Oslos befolkning. Pasientene har nå fått god tid til å finne alternativer».

Helseministeren utelot viktig informasjon da han svarte Stortinget i spørretimen denne uka. Ministeren nevnte regionsykehusansvaret sykehuset har for revmatologi og revmakirurgi.

Men han opplyste ikke Stortinget om at Diakonhjemmet har nasjonal kompetansetjeneste for revmatologisk rehabilitering. Eller at det er nasjonal behandlingstjeneste for revmatologisk rehabilitering som ifølge Helsedirektoratet i prinsippet har et behandlingsmonopol.

Dette er høyspesialiserte rehabiliteringstjenester for revmatikere fra hele landet. Helseministeren utelot også at Diakonhjemmet sykehus er tillagt et byomfattende ansvar for alle revmatikerne i Oslo.

Da Høyres Bent Høie tiltrådte som helseminister i 2013, lanserte han «pasientenes helsetjeneste», og sa: «Brukerne og pasientene er hovedpersonene, og det er deres behov som skal være styrende for utvikling av helsetjenestene». Det gjelder åpenbart ikke forebyggende helsetjenester til kronisk syke.

Med nedleggelsen av bassenget har ikke Diakonhjemmet lyttet til de 3200 pasientene som ba dem redde bassenget. Siden sykehuset ikke lenger omtaler det som spesialisert rehabilitering, kan det skyve oppgaven over på kommunen, som fikk rehabiliteringsansvar gjennom samhandlingsreformen.

Men kommunen har verken bassenger eller fagmiljøer som kan overta eller erstatte tilbudet. Sykehuset kunne varslet om konsekvensene for sine pasienter oppover i systemet, eller bedt om at nypålagte oppgaver trekkes for ikke å ødelegge det eksisterende tilbudet. Vedtaket begrunnes nemlig med at nye oppgaver krever plassen bassenget tar i dag.

Sykehuset har avvist Oslo kommunes forespørsel om å bidra til finansieringen av bassenget. Det er altså ikke pengene det står på.

Alle pasientene, fra Oslo og resten av landet, mister tilgang på behandling og spesialisert rehabilitering i varmtvann ved revmatismesykehuset. Like fullt avsluttet ministeren med at det jo er dialog mellom Diakonhjemmet og Oslo kommune, og at han har «tillit til at partene i fellesskap finner frem til alternative løsninger for de som opplever å miste et godt tilbud på Diakonhjemmet sykehus».

Saken er at det ikke finnes andre terapibasseng som holder 34 grader i Oslo.

Slik helsevesenet er organisert skal ikke staten drifte treningstilbud for sine innbyggere. Men kommunene og (den statlige) spesialisthelsetjenesten driver begge rehabilitering.

Når finansieringsakrobatikk har gjort at bassengterapien ved Diakonhjemmet ikke lenger forstås som spesialisert rehabilitering eller behandling, kan spesialisthelsetjenesten si at det ikke lenger er deres ansvar. Det gjør det ikke mindre uforsvarlig å fjerne det ene etablerte behandlingsbassenget og fagmiljøet som har eksistert i flere tiår, uten at kommunen kan erstatte det.

Når sykehuset som vet mest om hvordan vi pasienter har det, presses til bokstavelig talt å skyve oss ut i kulda, må ministeren lytte til pasientene og gripe inn.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook