SANG FOR 8000: Morten Harket synger under A-ha sin konsert i Oslo Spektrum lørdag kveld. Foto: NTB Scanpix / Vegard Wivestad Grøtt
SANG FOR 8000: Morten Harket synger under A-ha sin konsert i Oslo Spektrum lørdag kveld. Foto: NTB Scanpix / Vegard Wivestad GrøttVis mer

Mer enn bare fest, men en russereunion verdig

Etter en lang turne er A-ha svært godt oppvarmet før siste sjarmetappe på hjemmebane.

KONSERT: Alle har et forhold til A-ha, og veldig mange elsker de; Tyskere, Brasilianere, Argentinere, selv Noel Gallagher og Morrissey.

Hvorfor? Vel, det er åpenbart.

En annen ting som fremstår som like åpenbart etter en kveld som denne, men må påpekes er hvorfor A-ha fortsetter og fortsetter, comeback på comeback, avslutningsturne på avslutningsturne: Fordi de har en svært takknemlig jobb.

Når de går på scenen i Oslo Spektrum denne kalde og regntunge vårkvelden i april, deres første av totalt syv konserter på hjemmebane som skal avslutte «Cast In Steel»-turneen, møtes de nettopp av alle disse menneskene som elsker A-ha, og man kan jo undre seg om det er for disse at det evige(?) A-ha-maskineriet fortsetter å rulle.

Mye tyder på det, den hardtpumpende åpningen «I´ve Been Loosing You» gir lovnader om en hitparade. Gutta har blitt for gamle til å utfordre, og det er kanskje like greit, med den katalogen de har. En utstrakt og leken «Cry Wolf» vitner om et avslappet band, som nå tydeligvis trives i hverandres selskap, og det blir gitt mye rom til alle tre. Og når «Move To Memphis» er telt ned er skinnjakka til Morten for lengst historie, men solbrillene beholder han på.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Stemmen er heller ikke borte, selvfølgelig ikke det den en gang var, men når han strekker seg det lille ekstra på «Stay On These Roads», for å hente frem de minnene som ligger lengst bak i hukommelsen til den gjennomsnittlige feststemte konsertgjenger, betyr det fint lite. Og det slår meg at det umulig kan være helt tilfeldig at disse norgeskonsertene holdes midt under russetiden.

Anneli Drecker overbeviser med koring, perkusjon og dansing, spesielt under «Swing Of Things» og «Crying In The Rain».

«Cast In Steel» er en av få låter som trenger en introduksjon, men er tydeligvis blitt en publikumsfavoritt fra siste plata. Når Furuholmen og Waaktaar-Savoy står side om side på den nøkterne introen til «Velvet» og Drecker kommer tuslende inn mellom dem korende fløyelsmykt, er det svært god stemning i salen. En svært sterk låt mange er glad de slipper til i settet. «Lifelines» blir på oppfordring fra Furuholmen lyst opp av nærmest 8000 mer enn villige mobiltelefoner.

OSLO SPEKTRUM: Paul Waaktaar-Savoy (f.h.), Morten Harket og Magne Furuholmen i A-ha holder konsert i Oslo Spektrum lørdag kveld. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB Scanpix
OSLO SPEKTRUM: Paul Waaktaar-Savoy (f.h.), Morten Harket og Magne Furuholmen i A-ha holder konsert i Oslo Spektrum lørdag kveld. Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB Scanpix Vis mer

Fra «Scoundrel Days» kommer det en litt anonymt parti frem til publikum bidrar godt med å løfte stemningen opp igjen på «Foot of The Mountain». Man kunne tenkt seg at A-ha anno 2016, etter en lang turne, ikke har så mye krutt igjen, men det står ikke på viljen i kveld i hvert fall.

Publikum får også bidra på det som alle vet ikke er avslutningen «Hunting High And Low». For så fort A-ha har gått av scenen blir det allsang av «Living Daylights», og alle vet at kvelden på ingen måte er over helt enda.

Når de etter kort tid kommer tilbake på scenen og setter i gang «The Sun Always Shines On TV» er alle midtgangene på gulvarealet blitt spredte små dansegulv. Vitsen om at de skal avslutte konserten med «Under The Make Up» er det ingen som går på, selv om den gjør seg godt som et siste pust i bakken denne lørdagskvelden.

Så kommer endelig «Living Daylights» og introduserer kveldens siste etappe, en selvfølgelig, men mer enn velkommen rekke hits.

Instagram Følg @dagbladet.no på Instagram

Med to runder ekstranummer, der de kommer tilbake på scenen for andre gang til trommeintroen på den selvfølgelige «Take On Me», hvor selv Ketil Bjørnstad (eldre musikker og forfatter aka hedersmann) danser lett i publikum, avsluttes en kveld der de tre hovedpersonene på scenen og de 8000 i salen ikke har latt spørsmålet om hva som skjer etter deres siste konsert 7. mai, ta altfor mye plass, eller kanskje bare akkurat passe.