NATIONALTHEATRET:  Skal det restaureres? Moderniseres? Ombygges? Pusses opp? Til hvilken pris?
Foto: Anette Karlsen / NTB scanpix
NATIONALTHEATRET: Skal det restaureres? Moderniseres? Ombygges? Pusses opp? Til hvilken pris? Foto: Anette Karlsen / NTB scanpixVis mer

Mer enn et bygg

Nationaltheatret må pusses opp og restaureres. Byggmester Solness er dessverre forhindret fra å ta jobben.

Kommentar

Nationaltheatret skal pusses opp eller bygges ut. Regninga kan bli på fem milliarder. Vårt ærverdige nasjonalteater skriver navnet med både «National» for Nasjonal og «th» i teater. Det navnet står inngravert på bygningen. Slik er det skjermet fra alle språkreformer - om ikke før så i hvert fall etter at bygningen ble fredet i 1983.

Teatret sto ferdig i Studenterlunden i 1899, som et nærmest vovet kunstnerlig tilskudd til storting, universitet og slott. Universitetskollegiet protesterte mot nabolagets nye innflytter, fordi teatret «i selve sit Væsen saa forskjellig fra den, hvortil de turende andre er viede, at de til sammen ikke vil kunne utgjøre nogen harmonisk forbindelse». De fikk gjennomslag for at teatrets tak ikke skulle være vesentlig høyere enn universitetets.

Den gang var Nationaltheatret et vitalt samtidsprosjekt. Byggeprosjektet ble vedtatt året før Ibsen skrev «Hedda Gabler». Ibsen var fortsatt i live i sju år etter at han fikk sitt navn på bygningen og statue utenfor. Samme år teatret åpnet skrev han «Når vi døde våkner».

Like mye i live var Bjørnstjerne Bjørnson, den andre samtidsdramatikeren med statue utenfor og navn på bygningen. Han hadde i tillegg sin sønn, Bjørn Bjørnson, plassert som teatersjef. Samtidig er tradisjonen også kort: Skuespilleren Liv Dommersnes, som gikk bort nå rett før påske, debuterte på Nationaltheatret i et stykke av Bjørnson, satt opp av den samme Bjørn Bjørnson.

Nationaltheatrets bygningshistorie faller vakkert sammen med Norges status som uavhengig nasjon. Bygget var seks år gammelt da Haakon 7. flyttet inn på slottet sammen med toåringen Olav - som gikk på skole sammen med Per Aabel. Nå er Nationaltheatrets bygning 115 år gammel og like nedslitt som andre 115-åringer. Bygget må pusses opp, eller restaureres, eller moderniseres, eller bygges helt ut og om. Det ansvaret har denne regjeringen arvet fra den forrige. Utredningene begynte i 2010.

Ifølge NRK skal Statsbyggs rapport om kostnadene ved rehabilitering eller utbygging snart kunne presenteres. Prislappen varierer sterkt med hva man vil ha gjort: Mellom en milliard for minimumsløsningen, til fem milliarder for full pakke. Da får man også et tilleggsbygg med administrasjonskontorer og tre nye scener (som skal erstatte Amfiscenen, Malersalen og Torshovteatret), i tillegg til oppussingen av den gamle hovedscene.

Mye av det som må gjøres er unnlatelsessynder fra åttitallet. I 1980 brant det på hovedscenen. Det tok fem år før teatret kunne åpne igjen, men den langtrukne rehabiliteringen av teatret tok ikke tak i den underliggende slitasjen. Det fantes ikke penger eller vilje til å gjøre jobben grundig den gang. Nå kommer planene igjen på et kinkig tidspunkt. I NRK påpekte Anges Moxnes at kulturbygg med mulige milliardbudsjetter står i kø: Nasjonalmuseet, Oslo kommunes Munchmuseum, Vikingskipene og Kulturhistorisk museum. Men Fremskrittspartiet er en solid støttespiller:
- Vi må bruke de pengene det koster, selv om det blir dyrt, slo Fremskrittspartiets Ib Thomsen fast i 2012. Saksbehandlingen vil vise om det er bygningen Fremskrittspartiet først og fremst vil bevare, eller om det er Nationaltheatret som levende teater de vil bevare. Politikere av alle farger er nesten alltid mer begeistret for bygningene enn for finansieringen av drift.

Den motsetninga blir en treveiskonflikt for Nationaltheatret: Det gir liten mening å bevare et teater som kulturhistorisk bygning alene. Det beste vern av et teater ligger i bruken av teatret. Det krever et moderne teaterbygg, der bruksnytte raskt vil komme i konflikt med pietetsfulle bevaringshensyn. Og skal man få til begge deler, blir regninga høyere enn om man prioriterer restaureringa.

Den varslede prislappen på fem milliarder for dyreste alternativ innebærer i praksis å bygge et nytt teater, med nye scener og kontorer, i tillegg til at man bevarer og restaurerer hovedbygningen til all sin fordums gull og prakt. Av dagens tre biscener er Amfiteatret et provisorium fra 1963, Malersalen er en minimumsløsning med 60 plasser, mens Torshovteatret heller aldri ble bygget som teater.

Men skal alle få ny og god plass blir regninga så høy at man må se på alternativ bruk av pengene. Plasserer man fem milliarder kroner til fire prosent rente, får man 200 millioner i årlig inntekt. Det er mer enn Nationaltheatret i dag får i årlig statsstøtte. Det tilsvarer rundt en tusenlapp per besøkende i året, ut ifra dagens besøkstall. Det ville bare koste ti prosent, eller rundt 20 millioner i året, å halvere billettprisene på Nationaltheatret.
40 millioner, eller en milliard av byggesummen plassert i et fond, er prislappen for å gjøre bruken av teatret helt gratis, for alle. Hvis vi virkelig ønsker å gjøre bruken av teatrene mindre elitistiske og sikre et yngre og mer mangfoldig publikum bør vi se på hele teaterøkonomien i sammenheng. Hvis rammen er fem milliarder, er det godt rom til å tenke høyt.