Mer enn lillefingeren

Ingress

Meninger

Et nødvendig offer, kaller statsminister Erna Solberg beslutningen om ikke å ta imot Dalai Lama når han nå besøker Norge i forbindelse med 25-årsjubileet for Fredsprisen han ble tildelt i 1989. Samme offervilje er utvist av utenriksminister Børge Brende og Stortingets president Olemic Thommessen. Vi må spørre dem hva det er som står på spill. Status og innflytelse i verdenspolitikken? Handelsforbindelser med Kina? De ofrer norsk gjestfrihet, anstendighet og universelle verdier av redsel for å tråkke et maktarrogant og udemokratisk regime på tærne. Er Norge tjent med et slikt offer?

Det er fristende å bruke metaforen om Fanden og lillefingeren om Norges forsøk på å blidgjøre Kina. Ifølge NRK har de kinesiske myndighetene i hemmelige forhandlinger fremmet en kravliste med mellom ti og fjorten punkter som Norge må oppfylle for å komme på talefot med Kina igjen. Kontakten frøs som kjent til is da dissidenten Liu Xiaobo fikk Nobels fredspris for snart fire år siden. Opptiningen er visstnok i gang etter at det ble kjent for kineserne at ingen fra den norske regjeringen ville ta imot Dalai Lama nå i mai. Men dette er bare lillefingeren. Kinas «hovedkrav», ifølge den kinesiske professoren Cui Hongjian som står regimet nær, er en garanti fra den norske regjeringen om at de aldri vil gratulere en framtidig kinesisk fredsprisvinner som er motstander av regimet. Uten et slikt løfte kan ikke de norske ønskene om et normalt forhold tas på alvor, ifølge professoren.

Erna Solbergs svar er i beste fall tvetydig, når hun sier at det ikke er noen selvfølge at den norske statsministeren skal gratulere en mottaker av Nobels fredspris. Seinest i går ga tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik uttrykk for at en slik gratulasjon er vanlig praksis. Det er uansett helt uhørt at en fremmed makt skal få inntrykk av at den kan diktere hvem norske politikere velger å motta på hvilken måte. At norske politikere i det hele tatt forholder seg til et slikt «krav», demonstrerer en farlig unnfallenhet overfor Kina. Når et rikt og uavhengig land som Norge lar seg presse, sender det et signal til andre om å underkaste seg Kina.

Det blir ikke mindre pinlig når milliardæren Stein Erik Hagen rykker ut til regjeringens forsvar ved å foreslå at Kina må få Fredsprisen, fordi landet har brakt millioner ut av fattigdom. Vi skal ikke være ufine og nevne hvor mange millioner kinesere som har sultet i hjel i løpet av Folkerepublikkens historie. Norge har tapt ansikt i verdens øyne. Regjeringen har tapt ansikt i folkets øyne.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook