Mer enn melk og brød

I billedkunsten er ikke motiv av mat og drikke - nødvendigvis mat og drikke. Det er for eksempel livets forgjengelighet - eller tingenes metafysiske ensomhet. Ikke akkurat til å bli mett av.

Barokkens vanitas-stilleben med for eksempel inntørkete grønnsaker eller markspiste frukter viste til livets forgjengelighet eller tingenes metafysiske ensomhet. Rembrandts maleri av en opphengt okseskrott i Louvre gir ingen utsikt til et festmåltid, slik hans samtidige William Heda skildret bordets gleder. Picasso kunne hylle fruktbarheten i middelhavskulturen med så vel vannkrukker som stilleben av fisk og kråkeboller, mens den greske arte povera-kunstneren Jannis Kounellis lar sekker med bønner, mais og erter representere jordisk energi.

«Melkepiken» heter et vidunderlig maleri av Johannes Vermeer, som han muligens laget i 1657- 58. Det lille bildet fra 25-åringens hånd (45,5 x 41 cm) har sin faste plass i Amsterdams Rijksmuseum, men henger fram til 20. september på den store utstillingen av 1600-tallets Delft-malere i National Gallery i London. Med sitt hvite, lysmodellerte hodeplagg og den sakrale kombinasjonen av blått og rødt i forkle og skjørt minner hun om en ung, landsens madonna - i ferd med å forberede frokostmåltidet for sitt borgerlige herskap.

Skorpesprøtt brød

Kroppen er kraftig, og hendene som heller melk fra fajansemugga og ned i bollen av samme keramiske materiale, forteller om et sikkert grep og en allerede kyndig evne til å kontrollere den riktige væskemengden. Bak de nesten nedslåtte øyelokkene er blikket helt konsentrert om morgenens faste gjøremål. De har begynt med tillagingen av det gylne brødet, som Vermeers prikkteknikk gjør så skorpesprødt i overflaten - som et spisspenslet sakrament for den sekulære spise.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Melkepikens ansikt har ikke den fargemessig glidende løden i huden, ei heller de mykt utviskete trekkene i malerisk sfumato som hans seinere modeller fra de bedrestiltes sjikt. Likevel mildner morgenlyset den ru stoffligheten i maleriteksturen over den rundete pannen, og det lokker fram lett glød i de rødlette kinnene.

Dessuten fins det knapt et mer kjærtegnende solstreif i kunsthistorien enn lysstrimen som stryker over den bleike arbeidstrente armen og albuen som blottes under de opptrukne ermene.

En annen appetitt

Det fins også andre tegn som tyder på at Vermeer ser på den unge tjenestekvinnen med en annen appetitt enn den som gjelder sulten på brød og melk. På en av de grå flisene som skiller det brune gulvet fra den mesterlig malte veggen med sine spikerhull og sprekker, fins en liten Cupido med sin bue for skyting av amorøse piler.

London-utstillingens kurator, Walter Liedtke, forklarer også at fotvarmeren i tre foran bueskytteren var et velbrukt symbol på hete følelser og fysisk kontakt mellom mann og kvinne.

Da blir også den klassiske krukkesymbolikken med sin livmorliknende form og mørke åpning - samt parallellen mellom brødets og brystets rundede fylde - aktivisert som et akkompagnement til gjøremålet med maten. Liedtke, som synes å kjenne hver krinkel og krok i 1600-tallets hollandske kulturhistorie, vet også å fortelle at nederlendernes ord melken var slang for det erotisk lokkende på den tida.

Øyets hunger

Likevel, disse dulgte detaljene blir aldri noe mer enn en frekk og finurlig undertekst. Vermeers maleri forfører ikke bare ved å nære øyets umiddelbare hunger, men også gjennom å anspore en appetitt for sanser og sinn.

Hans finstilte framstilling av forberedelsene til det enkle måltidet gir dermed en føde som virker livgivende på lengre sikt enn noen overdådig gastronomisk meny.

Kanskje kan også Vermeers «Melkepiken» ha gitt impulser til Rembrandt-beundreren Pablo Picasso, da spanjolen i 1921 malte sitt kjente «Kilden,» som 50 år etter ble donert til Moderna Museet i Stockholm. Selvsagt var den franske klassisisten Ingres' maleri med samme tittel den direkte referansen for Picassos formale vri bort fra kubismen. For hos den klassiske modellens apollinske ro er det ikke mye som smaker av den «dionysisk destruktive» modernisten.

Melkestråle og vannflom

Picasso har riktignok ikledd sitt ideal for middelhavskvinnen antikke gevanter, og i motsetning til Vermeers tilknappete pike blotter hun det ene brystet. Likevel er de kraftige kroppene like forbundet med sine omgivelser, og formidler samme jordnærhet i sitt vesen. Der den lavmælte lysmaleren fra Delft gir den stille, sildrende melkestrålen en resonans av ro i rommet, lar den virile vitalisten vannet flomme fra amforaen - som om krukka var en uutømmelig livets brønn. Picassos tørst er uforstilt, og motsatt Vermeers nesten ukjente livsløp vet vi fra Picassos biografi at hans attrå lenge var umettelig. Inntil han i sin aldrende tilstand måtte forsake det meste - unntatt vann.