Mer enn rådhusarkitekt

Veritabelt coffeetable-verk, som har sin desiderte styrke på billedsiden.

BOK: Arnstein Arnebergs navn er for de fleste knyttet til Oslo Rådhus. Det tegnet han i kompaniskap med Magnus Poulsson. Deres utkast,«Columbi egg», slo ut alle konkurrenter i 1918, men det skulle ta lang tid og seks omarbeidinger på tegnebrettet før byggearbeidene kunne starte i 1933. Underveis ble utkastene strippet for mye av det historiske påheng som også var en del av Arnebergs profil. I mellomtida trengte han også andre oppdrag for å holde det økonomisk gående. Mye av dette får man kjennskap til i Morten Ole Mørchs bok «Arnstein Arneberg - Mennesket og arkitekten, byggverkene og byggherrene». Det er et veritabelt coffeetable-verk, som har sin desiderte styrke på billedsiden. Ikke bare i form av fotografier, men kanskje et vel så spennende utvalg av Arnebergs tegninger til så vel forslag som realiserte bygg.

Grundige studier

Dette var uendelig lenge før PC-ens tid, og Arneberg håndterte tegneredskap som akvarellpensel, blyant, fargestifter og penn på en mer enn habil måte. Oppveksten med nærhet til Lysaker-kretsens malere satte et varig preg på ham, og først tenkte han på å bli kunstner. I formuleringer som «sunde ideer om arkitektur» og «sund kunst» posisjonerer han seg nær folk fra Erik Werenskiold til Henrik Sørensen. (Arnebergs utfall mot Arne Ekelands utkast til Rådhuskonkurransen for å være «usundt» - som ikke er nevnt her - var karakteristisk for hans holdning).Arnstein Arnebergs arkitektursyn har røtter både i en europeisk orientering og Lysaker-kretsens betoning av nasjonale verdier. Men ideologien ble understøttet av grundige studier av alt fra Numedalsstuer til Baroniet i Rosendal. Og han skrev henført om slott i Fontainebleau. Når Arneberg så tilbake i arkitekturhistorien, ga det ham også grunnlag for å kritisere aktuell praksis. Med adresse til hovedstaden skrev han blant annet: «Det er intet så farlig som handlekraftig uvitenhet. Det merker vi så sterkt, ikke minst på Oslos bebyggelse og regulering. Bygninger som plasseres uten omtanke for helhetsbildet, nye verdener som dukker opp, ledet av dilettanter, nye verdener av grå likegyldighet». Hvilke ord ville han ikke ha brukt om dagens Bjørvika-skandale! «Arnebergs oppdragsgivere var ikke akkurat småkårsfolk», heter det i boka.

«Jobbetidsarkitektur»

«Jobbetidsarkitektur» er da også en betegnelse brukt om mange av hans rikmannsvillaer. Men han var også mannen bak to av stasjonene i tre på Dovrebanen. De minner om at NSB ofte har vært en kvalitetsbevisst oppdragsgiver. Samarbeidet med Poulsson - av Henrik Sørensen karakterisert som «dobbeltmonarkiet i norsk arkitektur» - resulterte foruten Rådhuset også i det markante, nybarokke kontorbygget for det som het Telegrafverket i Oslo. Ellers engasjerte ikke Arneberg bare Fresco-generasjonens kunstnere til å dekorere innvendig, men satte også sin egen signatur på rad interiører. Via det rike billedmaterialet kan man ta disse miljøene i øyesyn. Det kompenserer en del for tekstdelens tynne preg og manglende arkitektoniske analyser. Endelig er det positivt at boka viser videre til Arkitekturmuseets arkiv når det gjelder den produktive Arnstein Arneberg.