Mer enn signaturer

FOR 15 ÅR SIDEN

ble det kjent at hovedstaden kunne berikes med et privat museum for moderne kunst, dersom Fearnley Group A/S fikk kjøpe den såkalte Riggtomta av Oslo kommune. Bak forslaget sto finansdoldisen Hans Rasmus Astrup, som det den gang knapt eksisterte noe offentlig foto av, men som ifølge ryktene satt på en kunstsamling uten sidestykke her til lands.

DA DE HØYE STÅLDØRENE

gikk opp for Astrup Fearnley Museet for Moderne Kunst 9. oktober 1993, viste det seg at ryktemakerne hadde sitt på det tørre. Museet rommet ikke bare gullkantete signaturer, men satt på en samling av markante arbeider - og til dels hovedverker - av noen av samtidskunstens mest sentrale navn. Et eget rom var spesialbygd til tyske Anselm

Kiefers 25 tonn tunge «The High Priestess/Zweistromland», og det het seg at den fem meter høye bokhylleinstallasjonen med folianter av bly var snappet for nesa til tyske museer. Videre kunne man se tungvektere som «London-skolens» Francis Bacon, Lucian Freud og R.B. Kitaj.

MUSEETS HOVEDDONATOR

og styreformann, Hans Rasmus Astrup, solte seg ikke i sin samling, og var fortsatt like mediesky. Selv om samlingens internasjonale ry gjorde ham - og den ifølge finanstidsorganet Kapital «rikeste bonden i Norge» - til en av verdens 100 viktigste samlere på rankinglista til kunsttidsskriftet Art News i USA. Den posisjonen er nok uforandret, til tross for at samlingen har gjennomgått flere «hamskifter» siden åpningen i Dronningens gate for 10 år siden. Fokus forandret seg fra europeisk maleri til den nyere amerikanske kunstens skiftende medier.

DEN AVGJØRENDE

styrken ved Astrup Fearnley-museet var at det ikke ble noen fast arkitektonisk ramme rundt en statisk samling, men utviklet seg til å fungere som et viktig utstillingsforum. Ved at samlingen rommer så vesentlige verk innenfor kunstnerskap med høy internasjonal prestisje, blir også institusjonen en del av det etablerte kretsløpet som får formidle denne kunsten. Det har man sett med navn som for eksempel Sigmar Polke, Gerhard Richter og nå Matthew Barney.

MANGE TRODDE

nok i begynnelsen at den tilbaketrukne finansmannens ekspansive samlervirksomhet først og fremst ville få gjennomslag hos det etablerte «borgerlige» publikum. Nå viser det seg at Astrup Fearnley-museet stadig trekker yngre skarer, som er nysgjerrige på mer enn signaturene bak kunstverkene. Det har også sammenheng med at mye av den mest etterspurte kunsten av i dag forholder seg til en kommersiell hverdagskultur, som den unge generasjonen står i tettere dialog med enn kunsthistorien. Og at dette bringer dem lettere på talefot med museets nye veiledere.