BREMSEKLOSS:  Høyre har vært en bremsekloss i grunnlovsreformen. Her ankommer Erna Solberg den nasjonale åpningen av grunnlovsjubileet på Eidsvoll sammen med mannen Sindres Finnes. Foto: Benjamin A. Ward / Dagbladet
BREMSEKLOSS: Høyre har vært en bremsekloss i grunnlovsreformen. Her ankommer Erna Solberg den nasjonale åpningen av grunnlovsjubileet på Eidsvoll sammen med mannen Sindres Finnes. Foto: Benjamin A. Ward / DagbladetVis mer

Mer enn symboler

Vår egen grunnlov bør i det minste inneholde rettighetene Norge kjemper for internasjonalt, skriver Marie Simonsen.

Kommentar

I morgen skal Stortinget behandle en rekke forslag til endringer i Grunnloven. Som med språkreformen sist uke, ligger det an til politisk dragkamp inntil det siste, og resultatet kan bli nok en slapp mellomløsning.

Juristen Anine Kierulf har kalt Stortingets behandling uverdig. Da sikter hun ikke minst til at landets viktigste lov er gjenstand for politiske kjekling og byttehandel, som om det var bevilgninger til en veistump det sto om. Det er det ikke vanskelig å være enig i. Lovgiverne har hatt lang tid på seg til å klargjøre sine standpunkter, men bruker likevel seine kveldstimer på å komme til enighet.

Etter at Stortinget vedtok en språkreform oppsto det attpåtil krangel om hvem som hadde æren. Michael Tetzschner mente det var hans fortjeneste, i og med at Høyre til slutt snudde. Det er en måte å se det på. En annen er at Høyre innså at de var på ville veier.

Det ser det ut som Høyre gjør igjen. I disse Dalai Lama-tider skjønner kanskje Erna Solberg at partiet ikke bør framstå som en bremsekloss i grunnlovfestingen av menneskerettigheter. Likevel strekker ikke Høyre seg lengre enn til en minimumsløsning.

Stridens kjerne er moderne menneskerettigheter, de såkalte ØSK-rettighetene (økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter). I forhold til den internasjonale utviklingen på området har Lønning-utvalget foreslått å ta inn noen ganske få. De fleste grunnlover har langt flere. Det er en flåsete karikatur, at det er snakk om å grunnlovfeste politiske sympatier. Dyrevelferd er fortsatt overlatt til Mattilsynet.

Frp har hele tida vært mot og tok dissens, men i denne perioden har også Høyre satt seg på bakbeina.

Nå ser det ut til at Høyre går med på noen endringer etter at partiet igjen har måttet komme flertallet i møte. Rett til utdanning, sunt miljø og arbeid vedtas med utvidete forpliktelser for staten. Derimot går Høyre imot forslag om rett til helse, velferd og frihet for kunst og forskning.

Det er merkelig. Norges internasjonale bistandsarbeid handler i hovedsak om helse og skolegang, to faktorer som er helt avgjørende når det gjelder dødelighet, likestilling og økonomi. Vi anser helsetilbud som så grunnleggende at nasjoners framtid er avhengig av det.

Men ikke i Norge?

Innvendingen mot ØSK-rettigheter har vært at de er symbolparagrafer. De er allerede tatt inn i menneskerettsloven, og det er derfor spørsmål om hvor høyt vi verdsetter dem og hegner om dem. Symboler er ikke luft. I nasjonens forståelse av seg selv er de mer bindende enn veitrafikkloven.

Lønning-utvalget, i likhet med Eidsvollsmennene, hadde et mer langsiktig og internasjonalt perspektiv enn dagens storting. De lot seg påvirke av internasjonale strømninger, og Christian Magnus Falsens første ord i hans første utkast til grunnlov, var frihet.

Dessverre var det nidkjære paragrafryttere på Eidsvoll, som det er i dag, og vi endte opp med kongen i stedet. Men jeg tror ingen vil si at amerikanernes valg av liv, frihet og «justice for all», er tomme symboler.

Det ville være i Eidsvollsmennenes ånd å grunnlovfeste sentrale verdier i det norske samfunnet. Det var hva de gjorde den gangen, og 200 år seinere må Stortinget innse at verden er forandret og nye rettigheter er blitt universelle.

Endringene i Grunnloven skal sikre at framtidige vilkårlige regjeringer er forpliktet til å prioritere noen grunnleggende rettigheter. Det er slett ikke utenkelig at de vil komme under press, eller at dagens internasjonale rettsorden endres. Det er ikke snakk om symbolikk, men realiteter.

Samtidig kan ikke Norge, etter min mening, gå foran internasjonalt uten selv å anerkjenne disse rettighetene som universelle i vår egen grunnlov.

Enkelte har ment at man er i ferd med å grunnlovfeste velferdsstaten. Det pussige er at anklagen kommer fra Høyre-folk som har brukt de siste åra på å forsikre at de ikke bare forsvarer velferdsstaten, men tar noe av æren for den. Da burde det ikke være kontroversielt å skrive noen av velferdsstatens prinsipper inn i Grunnloven, slik som at arbeidsledige og innbyggere som ikke kan forsørge seg selv, skal bli tatt hånd om av staten.

Lovverket sikrer allerede rettighetene som foreslås å tas inn i Grunnloven, men hensikten er å gjøre det vanskeligere å fjerne dem. Lønning-utvalget mente at disse rettighetene er blitt like grunnleggende for det norske samfunnet som de som allerede er der, og derfor fortjener en særlig beskyttelse og vektlegging.

Stortinget har i morgen sjansen til å være like klok som Inge Lønning. Det er ikke ofte den byr seg.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook